Tollkrigen II
I går startet Tollkrigen II. Over 80 land er truffet av USAs nye toll på minst 10 prosent. Etter at USAs høyeste domstol slo fast at Trumps tollavgifter fra den såkalte «frigjøringsdagen» i 2025 var ulovlige, innførte Washington et globalt midlertidig tollregime. I mellomtida fant Trumps jurister en klausul fra 1974 som gir adgang til straffetoll mot land med «urimelig eller diskriminerende handelspraksis». EU og Norge straffes nå med henholdsvis 10 og 12,5 prosent toll fordi de angivelig ikke har et effektivt forbud mot import av varer produsert med tvangsarbeid. Brasil rammes av 25 prosent toll, blant annet med henvisning til avskoging. Plutselig høres Trumps jurister nesten «woke» ut når slike argumenter brukes for å nå målet: å holde liv i tollkrigen og omgå Kongressen.
«Den som alltid bøyer seg, lærer stormakta at press virker.»
«Imperiet slår tilbake», kunne vi sagt med en Star Wars-metafor. Men sannheten er snarere at imperiet slår igjen, mens verden ikke våger å svare. De fleste land har valgt å sitte stille i båten. Men ikke Brasil: Lula da Silva svarer med støtte til egne bedrifter og gjengjeldelsestoll, et signal om at Trumps økonomiske press ikke trenger å møtes med knefall. Europa bør merke seg det. Trumps tollpolitikk er et våpen for å straffe regjeringer han misliker. Trump har lenge støttet leiren rundt Jair Bolsonaro, som forsøker å vende tilbake til makta i oktober. USA innførte først hele 50 prosent straffetoll mot Brasil, begrunnet med rettssaken mot Bolsonaro – en heksejakt, ifølge Trump.
Men Trumps strategi kan få motsatt effekt: Lula framstår nå som Brasils forsvarer. Målingene viser en klar fordel for Lula, med 45 prosent støtte mot 37 for Bolsonaro. Det kan være et tegn på at velgere samler seg rundt en leder som nekter å bøye seg for utenlandsk press. Europa – der ytre høyre søker allianser med Trump – bør lære av dette. Når europeiske regjeringer framstår som maktesløse i møte med tollkrigen, styrkes fortellingen om at bare Trump-allierte kan forsvare nasjonale interesser. Brasil viser en annen vei. Ikke ved å eskalere for eskaleringens skyld, men ved å svare. For den som alltid bøyer seg, lærer stormakta at press virker.
