Leder

Aldri tie

Silje Stamneshagen skulle egentlig bli hestepasser høsten 2011. Andreas Edvardsen skulle starte på lærerutdanningen, Torjus Jakobsen Blattmann skulle bli barne- og ungdomsarbeider og Andrine Bakkene Espeland skulle fortsette på mat- og restaurantfaglinja i Fredrikstad. Drømmen var å bli konditor. I dag for 15 år siden brast alle framtidsplaner. Den 22. juli 2011 tok en høyreekstrem terrorist livet av Silje, Andreas, Torjus, Andrine og 73 andre mennesker på Utøya og i regjeringskvartalet. Årene som har gått, har ikke leget alle sår. Traumene er ikke borte. Minnene sitter igjen i kroppene til dem som var der, til de pårørende og til alle som kan huske dagen. Men årene har også gitt oss en helt ny generasjon, en som ikke kan huske terrorhandlingen selv. Den eneste måten de kan få vite om det på, er gjennom at andre forteller.

«Kampen mot hat forente dem.»

De siste ukene har videoprosjektet «77 historier», et samarbeid mellom AUF, Den nasjonale støttegruppa etter 22. juli og LO blitt lagt ut på Tiktok, Instagram og Facebook. Til nå har filmsnuttene blitt avspilt over 22 millioner ganger. Hvert videoklipp handler om én av de drepte. På knapt halvannet minutt får vi et innblikk i levde liv og kjennskap til hvem de vi mistet var. De kom fra hele landet, fra steder som Stjørdal, Namsos, Bardufoss, Mandal og Drammen. En fellesnevner for alle var et uttalt engasjement for samfunnet. Å være likegyldige var ikke et alternativ for ungdommene som samlet seg på AUF-leiren sommeren 2011. Kampen mot hat forente dem. «Hat aldri, vær aldri sjalu. Hat og sjalusi forgifter hjertet», skrev georgiske Tamta i sin dagbok. Den 23 år gamle jenta var en av de internasjonale gjestene på sommerleiren. Hat tok også Tamtas liv.

Tiden rett etter terrorangrepet ble av mange opplevd som samlende. Så var det noe som brast. Rasismen og hatet pipler fram igjen og har tatt nye liv i Norge. Sist var Tamima Nibras Juhar. Nettopp derfor er denne kampanjen så viktig. Den må spres, og den må overdøve stemmene som «forgifter hjerter». Hver og en av filmsnuttene avsluttes på samme vis med en oppfordring til oss alle: Snakk sant om 22. juli. Det handler om å ikke glemme, men kanskje viktigst av alt å aldri tie i møte med hat og rasisme.

Leder

Fotballens framtid

Søndagens VM-finale vil neppe huskes for kampen som utspilte seg på banen. Det var showet rundt som stjal oppmerksomheten. Mens stjernelaget av artister og skuespillere manet til kjærlighet og samhold i tidenes lengste pauseshow, satt Donald Trump trygt plassert bak skuddsikkert glass sammen med sin nye bestevenn, Fifa-president Gianni Infantino. Da tida var inne for å dele ut pokalen til verdensmester Spania, summet pipekonserten mot ham ut til milliarder av tv-skjermer. Øyeblikket konstaterte at prestisjemesterskapet i liten grad har styrket USAs sviktende omdømme i verden. Men for fotballen kan årets VM-utgave vise seg å bli et veiskille. Ikke bare var fotball-VM 2026 det største noensinne etter utvidelsen fra 32 til 48 lag.

Maktfor­deling

Etter 250 år bygger USAs statsforfatning fortsatt på maktfordelingsprinsippet til den franske 1700-tallsfilosofen Charles Montesquieu. Ved å fordele makta på en lovgivende, utøvende og dømmende makt, skulle man forhindre maktmisbruk og unngå at all makt ble fordelt hos en eneveldig hersker. At systemet – på tross av sine skjørheter – har holdt stand, skyldes i stor grad rolla til en «fjerde statsmakt» som oppsto på samme tid, nemlig pressa og massemediene. Allerede i 1791 ble retten til en fri presse innlemmet som et tillegg i den amerikanske grunnloven. En uavhengig og kritisk presse som ettergår maktmisbruk i de tre instansene, ble ikke minst viktig da USA etter krigen inntok rolla som verdens eneste demokratiske supermakt. Uten avsløringene om Watergate-saken, Abu-Grahib og seinest Epstein-filene, ville sannheten fort ha druknet i arkivene i Washington og Pentagon. Derfor er det skremmende å være vitne til hvordan USAs president Donald Trump i sine to perioder har jobbet systematisk for å svekke medienes uavhengighet.

Arven etter terroren

Femten år etter terrorangrepene 22. juli er fortsatt deler av Oslo sentrum en byggeplass, der det arbeides med nye regjeringsbygg. Det er en daglig påminnelse for mange om det dødeligste angrepet på norsk demokrati og samfunn siden andre verdenskrig. Til uka er det på ny årsdag for terroren, en dag mange sliter med, ikke minst mange i Arbeiderpartiet. Mange av oss hadde håpet at terroren skulle ha i det minste én positiv effekt: å avkle den voldelige, konspiratoriske ytre høyre-ideologien som inspirerte terroristen. Det er naturlig å tenke at i møte med ideologiens ekstreme sluttpunkt, ville folk vende ryggen.