Leder

Uverdige kutt for uføre

Kutt i uføretrygda under rusbehandling tvinger mange uføre til å avslutte behandlingen før den er ferdig, meldte NRK i helga. Kanalen intervjuet uføre Kjell Robin (36), som to ganger har gått i behandling for å få kontroll over alkoholproblemene. Begge ganger har han avsluttet behandlingen på grunn av økonomiske problemer. Årsaken er at Nav kutter uføretrygda til pasienter i rusbehandling til en brøkdel når behandling på institusjon trekker ut i tid. Måneden pasientene legges inn, og de tre påfølgende månedene, får de full uføretrygd. Deretter kuttes trygda med svimlende 86 prosent. For Kjell Robin innebærer det at han har en månedsinntekt på 3800 kroner. Regjeringen forsvarer ordningen med at pasienter får kost og losji på institusjon, og at utgiftene dermed er redusert til et minimum.

«Praksisen hindrer ­uføre å komme seg ut av rus­problemer.»

Konsekvensene av dagens praksis er dokumentert destruktive. Rusbehandling er krevende og varer ofte i minst ni måneder. Rusbehandlingsinstitusjonen Blå Kors sier til NRK at kutt i uføretrygd er årsak til mange avbrutte behandlingsløp. Problemet omfatter flere enn dem som faller fra. Ifølge organisasjonen Rio gjør kuttpolitikken at folk lar være å søke hjelp for rusproblemer. Det er ingen hemmelighet at rusproblemer og økonomiske utfordringer ofte går hånd i hånd. At 80 prosent av inntekten forsvinner når du skal få hjelp, avskjærer i praksis den muligheten for mange.

Det er uforståelig at regjeringen vil bevare en praksis som hindrer uføre å komme seg ut av rusproblemer. Samfunnsøkonomisk henger det iallfall ikke på greip. Når det offentlige betaler store summer for rusbehandling, har vi ingenting å tjene på å sabotere den. Den mest nærliggende forklaringen på de uverdige kuttene er den nær maniske frykten for at trygdede skal få én krone mer enn de trenger. Vi kjenner ingen angst ved tanken på at en ufør person kommer ut av rusbehandling med noen tusenlapper på konto. Det er langt bedre enn dagens politikk, som fanger folk i rusproblemer de forsøker å kjempe seg ut av.

Leder

Lydbok­krigen

«En kapitalist slår mange andre i hjel», skrev i Karl Marx i «Kapitalen». Slik er det også i kultur- og mediefeltet: De store selskapene blir stadig større, og mindre, uavhengige aktører må før eller siden velge mellom å bli slukt eller gå under. For bokbransjens del bremses tendensen til global monopolisering av at selve kjernevirksomheten – utgivelsen av ny litteratur – skjer på de respektive nasjonalspråkene. Men når stadig flere leser bøker på engelsk, og papirboka taper terreng til «sekundærformater» som e-bok og lydbok, blir nye markeder åpnet for de transnasjonale konsernene. Det ferskeste eksempelet er Spotifys norske lydboksatsing. Lenge trodde man at strømmegiganten ville ligge unna Norge, fordi norske lydbøker må være i salg i ett år før de kan legges inn i strømmetjenestene. I tillegg har forfatterne klart å forhandle fram et honorar på minst 11 kroner per lytting.

Slaget står i Ap

Gjedrem-utvalget, finansminister Jens Stoltenbergs bestillingsverk, foreslår å endre den etiske forvaltingen av Oljefondet. Etikkrådet skal ikke lenger kunne utestenge selskaper, det åpnes for økt hemmelighold, og fondet skal bli del av norsk alliansepolitikk. Dessuten ønsker utvalget at fondet kan investere i atomvåpen, i hvert fall i de atomvåpnene som produseres av Nato-land. Utvalgets forslag møter kritikk fra flere hold, men får støtte hos jerntriangelet i norsk presse: VG, Dagens Næringsliv og Aftenposten. VG mener forslagene utgjør «riktig vei for Oljefondet». Aftenpostens politiske redaktør Kjetil B.

Poli­ti­sering av fondet

I 2003 leverte et utvalg ledet av jussprofessor Hans Petter Graver et forslag til etiske retningslinjer for Oljefondet. Utvalget skriver dette om atomvåpen: «Norge har hatt en klar og entydig kjernevåpenpolitikk helt siden slutten av annen verdenskrig. Den såkalte basepolitikken har hatt forbud mot kjernevåpen på norsk territorium i fredstid som en grunnpilar. Gjennom tilslutning til ikke-spredningsavtalen og andre tilgrensende avtaler har Norge gått inn for atomnedrustning og ikke-spredning i de siste fem tiår. Det må legges til grunn at det er helt spesielle historiske årsaker til at atommaktene har kjernevåpen uten at dette er i strid med gjeldende folkerett. Norge har ikke kjernevåpen, ønsker ikke å ha kjernevåpen og går inn for ikke-spredning og nedrustning av kjernevåpen.