Leder

Uverdige kutt for uføre

Jo Røed Skårderud

Kutt i uføretrygda under rusbehandling tvinger mange uføre til å avslutte behandlingen før den er ferdig, meldte NRK i helga. Kanalen intervjuet uføre Kjell Robin (36), som to ganger har gått i behandling for å få kontroll over alkoholproblemene. Begge ganger har han avsluttet behandlingen på grunn av økonomiske problemer. Årsaken er at Nav kutter uføretrygda til pasienter i rusbehandling til en brøkdel når behandling på institusjon trekker ut i tid. Måneden pasientene legges inn, og de tre påfølgende månedene, får de full uføretrygd. Deretter kuttes trygda med svimlende 86 prosent. For Kjell Robin innebærer det at han har en månedsinntekt på 3800 kroner. Regjeringen forsvarer ordningen med at pasienter får kost og losji på institusjon, og at utgiftene dermed er redusert til et minimum.

«Praksisen hindrer ­uføre å komme seg ut av rus­problemer.»

Konsekvensene av dagens praksis er dokumentert destruktive. Rusbehandling er krevende og varer ofte i minst ni måneder. Rusbehandlingsinstitusjonen Blå Kors sier til NRK at kutt i uføretrygd er årsak til mange avbrutte behandlingsløp. Problemet omfatter flere enn dem som faller fra. Ifølge organisasjonen Rio gjør kuttpolitikken at folk lar være å søke hjelp for rusproblemer. Det er ingen hemmelighet at rusproblemer og økonomiske utfordringer ofte går hånd i hånd. At 80 prosent av inntekten forsvinner når du skal få hjelp, avskjærer i praksis den muligheten for mange.

Det er uforståelig at regjeringen vil bevare en praksis som hindrer uføre å komme seg ut av rusproblemer. Samfunnsøkonomisk henger det iallfall ikke på greip. Når det offentlige betaler store summer for rusbehandling, har vi ingenting å tjene på å sabotere den. Den mest nærliggende forklaringen på de uverdige kuttene er den nær maniske frykten for at trygdede skal få én krone mer enn de trenger. Vi kjenner ingen angst ved tanken på at en ufør person kommer ut av rusbehandling med noen tusenlapper på konto. Det er langt bedre enn dagens politikk, som fanger folk i rusproblemer de forsøker å kjempe seg ut av.

Leder

Et helvete av vår støpning

Lørdag var det fem år siden Taliban-krigere rykket inn i Afghanistans hovedstad Kabul og gjenerobret kontrollen over landet, 20 år etter at de ble styrtet av en internasjonal koalisjon der også norske soldater deltok. Nato-uttrekningen av landet i august og september 2021 har allerede skrevet seg inn i historiebøkene som et ydmykende nederlag for alliansen, og en demonstrasjon av begrensningene i hva Vesten er i stand til å oppnå med sin materielt overlegne militærmakt. I de fem årene som har gått siden den gang har mange av de samme landene likevel fortsatt det som i praksis utgjør en økonomisk blokade av Afghanistan, med et uttalt mål om å påvirke utviklingen i landet gjennom å legge press på styresmaktene. Situasjonen i dagens Afghanistan er dyster. Magasinet The Economist, som har dedikert sin siste utgave til en lang reportasje fra landet, skriver i en lederartikkel at musikk er forbudt, og at Talibans moralpoliti fysisk straffer menn som har for kort skjegg, mens kvinner er utestengt fra arbeidsplasser og universiteter og ikke får lov å reise fritt uten følge. Samtidig er det viktig å huske på at denne tragiske situasjonen ikke skyldes Vestens fravær, men vel så mye er en konsekvens av vår krigføring. Som østerriksk-afghanske Emran Feroz påpeker hos nettstedet Zeteo, var det amerikanske droneangrep og dødsskvadroner som bidro til at «hele samfunn ble ødelagt, og tusenvis av sivile radikalisert i prosessen». Det er lite som tyder på at USA har tatt lærdom av nederlaget i Afghanistan, og våpenlobbyen vil nok sørge for at det forholder seg sånn i overskuelig framtid.

Ole Øyvind Sand Holth

Ansvar­lighet

Hvis vi ser partilederdebatten i Arendal fra perspektivet til folk som sliter i dyrtida – med renteøkninger, drivstoffpriser og strømregningene – gir den et godt bilde på hvorfor Sylvi Listhaug for øyeblikket leder landets største parti. Frp krever redusert matmoms, fortsatt kutt i drivstoffavgiftene og forlenget strømstøtte på dagens nivå. Rødt og Sp er også opptatt av disse velgernes bekymringer, men Sylvi Listhaug har for øyeblikket størst appell. Enten vi liker det eller ikke, framstår Frp for øyeblikket som et interesseparti for dem som sliter med å få endene til å møtes. I Klassekampen i går fortalte firebarnsmor og lokallagsleder for Frp i Nord-Aurdal i Valdres, Jeanett Aspholt-Weisser, at hun på det verste hadde brukt 9000 kroner på diesel i måneden. Det tilsvarer 100.000 kroner i året.

Bjørgulv Braanen

Dikterhjem til salgs

«For at komme til at bygge hjem for andre, måtte jeg gi’ afkald, – for alle tider gi’ afkald på at få et hjem selv», klager byggmester Solness. Mannen som diktet ham fram, Henrik Ibsen, kunne nok ha sagt det samme selv. Den verdenskjente dramatikeren levde et omflakkende liv i Norge, Tyskland og Italia, med minst fem ulike adresser bare i Dresden. Da Ibsen endelig vendte tilbake til gamlelandet i 1891, slo han seg ned i Victoria terrasse 7B, i en leilighet kona Susanna avskydde – hun mente den forverret giktplagene hennes. Etter bare fire år flyttet paret ett kvartal vestover, til Arbins gate 1, hvor de tilbrakte resten av sine dager. Men før han forlot Victoria terrasse, hadde Ibsen rukket å skrive «Lille Eyolf» – og «Bygmester Solness». Nå skal Ibsens gamle leilighet selges, sammen med resten av Victoria terrasse.

Bendik Wold