Leder

Det store vi

Velaug Hobbelstad Sælid

«Jeg? Nei. Ikke jeg. Vi! – Det store vi.» Ordene som avslutter Helge Krogs skuespill fra 1917 med nettopp den tittelen, ligger nå som et teppe av konfetti over landet. Etter 28 år har Norges herre­landslag igjen slått Brasil 2–1 i VM i fotball, og den nasjonale euforien vil ingen ende ta. Det store vi er åpent for alle.

«Det er ingen jeg på landslaget.»

Det var akkurat sånn det skulle skje. Det var meningen at Patrick Berg skulle lempe inn et mål to og et halvt minutt inn i kampen og få det annullert – så Norge skulle få kjenne på at det var mulig å skåre mot Brasil. Det var meningen at Kristoffer Vassbakk Ajer skulle felle Matheus Cunha innenfor sekstenmeteren og gi Brasil et straffespark – så Ørjan Håskjold Nyland kunne vente akkurat lenge nok, kaste seg helt ut i venstre hjørne og redde skuddet fra Bruno Guimaraes. Det var da håpet ble ekte. Det var meningen at vi skulle lide oss gjennom 78 minutter og 58 sekunder før Erling Braut Haaland kunne stige til værs og nikke ballen i mål. Det var meningen at tårene endelig kunne få trille da Haaland i det åttiniende minuttet ladet opp sitt eget skudd og satte inn 2–0-målet. Og det var meningen at Brasil skulle få en billig straffe sju minutter og 45 sekunder på overtid, så Nyland kunne danse på streken før Neymar trillet ballen i nettet, og Norges keeper kunne vite at det ikke gjorde noen verdens ting at Brasil fikk et trøstemål. For det var meningen at Norge skulle vinne 2–1 også denne gangen. Fordi Norge var best.

Det er ingen jeg på det norske landslaget. Det er bare vi. Oksen fra Jæren, en av verdens beste spisser og reklamebransjens gullkalv, er ingenting uten Nyland i andre enden – han som nesten ikke har fått spille på klubblaget sitt Sevilla, som mange håpet skulle bli erstattet av Bodø Glimt-keeper Nikita Haikin, og som nå går videre i VM som en av Norges aller beste menn. Dette er en seier for Ståle Solbakkens intense lagprosjekt. Når laget skal på landslagssamling, lander kanskje de største stjernene på Gardermoen i privatfly. Men fra Hamar kjører materialforvalter Sigurd Ertsås varebilen sin, plukker opp Solbakken på veien og durer inn til Oslo der alle møtes som likemenn. Måtte det store vi vare. Om hundre år er ingenting glemt.

Leder

Et helvete av vår støpning

Lørdag var det fem år siden Taliban-krigere rykket inn i Afghanistans hovedstad Kabul og gjenerobret kontrollen over landet, 20 år etter at de ble styrtet av en internasjonal koalisjon der også norske soldater deltok. Nato-uttrekningen av landet i august og september 2021 har allerede skrevet seg inn i historiebøkene som et ydmykende nederlag for alliansen, og en demonstrasjon av begrensningene i hva Vesten er i stand til å oppnå med sin materielt overlegne militærmakt. I de fem årene som har gått siden den gang har mange av de samme landene likevel fortsatt det som i praksis utgjør en økonomisk blokade av Afghanistan, med et uttalt mål om å påvirke utviklingen i landet gjennom å legge press på styresmaktene. Situasjonen i dagens Afghanistan er dyster. Magasinet The Economist, som har dedikert sin siste utgave til en lang reportasje fra landet, skriver i en lederartikkel at musikk er forbudt, og at Talibans moralpoliti fysisk straffer menn som har for kort skjegg, mens kvinner er utestengt fra arbeidsplasser og universiteter og ikke får lov å reise fritt uten følge. Samtidig er det viktig å huske på at denne tragiske situasjonen ikke skyldes Vestens fravær, men vel så mye er en konsekvens av vår krigføring. Som østerriksk-afghanske Emran Feroz påpeker hos nettstedet Zeteo, var det amerikanske droneangrep og dødsskvadroner som bidro til at «hele samfunn ble ødelagt, og tusenvis av sivile radikalisert i prosessen». Det er lite som tyder på at USA har tatt lærdom av nederlaget i Afghanistan, og våpenlobbyen vil nok sørge for at det forholder seg sånn i overskuelig framtid.

Ole Øyvind Sand Holth

Ansvar­lighet

Hvis vi ser partilederdebatten i Arendal fra perspektivet til folk som sliter i dyrtida – med renteøkninger, drivstoffpriser og strømregningene – gir den et godt bilde på hvorfor Sylvi Listhaug for øyeblikket leder landets største parti. Frp krever redusert matmoms, fortsatt kutt i drivstoffavgiftene og forlenget strømstøtte på dagens nivå. Rødt og Sp er også opptatt av disse velgernes bekymringer, men Sylvi Listhaug har for øyeblikket størst appell. Enten vi liker det eller ikke, framstår Frp for øyeblikket som et interesseparti for dem som sliter med å få endene til å møtes. I Klassekampen i går fortalte firebarnsmor og lokallagsleder for Frp i Nord-Aurdal i Valdres, Jeanett Aspholt-Weisser, at hun på det verste hadde brukt 9000 kroner på diesel i måneden. Det tilsvarer 100.000 kroner i året.

Bjørgulv Braanen

Dikterhjem til salgs

«For at komme til at bygge hjem for andre, måtte jeg gi’ afkald, – for alle tider gi’ afkald på at få et hjem selv», klager byggmester Solness. Mannen som diktet ham fram, Henrik Ibsen, kunne nok ha sagt det samme selv. Den verdenskjente dramatikeren levde et omflakkende liv i Norge, Tyskland og Italia, med minst fem ulike adresser bare i Dresden. Da Ibsen endelig vendte tilbake til gamlelandet i 1891, slo han seg ned i Victoria terrasse 7B, i en leilighet kona Susanna avskydde – hun mente den forverret giktplagene hennes. Etter bare fire år flyttet paret ett kvartal vestover, til Arbins gate 1, hvor de tilbrakte resten av sine dager. Men før han forlot Victoria terrasse, hadde Ibsen rukket å skrive «Lille Eyolf» – og «Bygmester Solness». Nå skal Ibsens gamle leilighet selges, sammen med resten av Victoria terrasse.

Bendik Wold