Leder

Det store vi

«Jeg? Nei. Ikke jeg. Vi! – Det store vi.» Ordene som avslutter Helge Krogs skuespill fra 1917 med nettopp den tittelen, ligger nå som et teppe av konfetti over landet. Etter 28 år har Norges herre­landslag igjen slått Brasil 2–1 i VM i fotball, og den nasjonale euforien vil ingen ende ta. Det store vi er åpent for alle.

«Det er ingen jeg på landslaget.»

Det var akkurat sånn det skulle skje. Det var meningen at Patrick Berg skulle lempe inn et mål to og et halvt minutt inn i kampen og få det annullert – så Norge skulle få kjenne på at det var mulig å skåre mot Brasil. Det var meningen at Kristoffer Vassbakk Ajer skulle felle Matheus Cunha innenfor sekstenmeteren og gi Brasil et straffespark – så Ørjan Håskjold Nyland kunne vente akkurat lenge nok, kaste seg helt ut i venstre hjørne og redde skuddet fra Bruno Guimaraes. Det var da håpet ble ekte. Det var meningen at vi skulle lide oss gjennom 78 minutter og 58 sekunder før Erling Braut Haaland kunne stige til værs og nikke ballen i mål. Det var meningen at tårene endelig kunne få trille da Haaland i det åttiniende minuttet ladet opp sitt eget skudd og satte inn 2–0-målet. Og det var meningen at Brasil skulle få en billig straffe sju minutter og 45 sekunder på overtid, så Nyland kunne danse på streken før Neymar trillet ballen i nettet, og Norges keeper kunne vite at det ikke gjorde noen verdens ting at Brasil fikk et trøstemål. For det var meningen at Norge skulle vinne 2–1 også denne gangen. Fordi Norge var best.

Det er ingen jeg på det norske landslaget. Det er bare vi. Oksen fra Jæren, en av verdens beste spisser og reklamebransjens gullkalv, er ingenting uten Nyland i andre enden – han som nesten ikke har fått spille på klubblaget sitt Sevilla, som mange håpet skulle bli erstattet av Bodø Glimt-keeper Nikita Haikin, og som nå går videre i VM som en av Norges aller beste menn. Dette er en seier for Ståle Solbakkens intense lagprosjekt. Når laget skal på landslagssamling, lander kanskje de største stjernene på Gardermoen i privatfly. Men fra Hamar kjører materialforvalter Sigurd Ertsås varebilen sin, plukker opp Solbakken på veien og durer inn til Oslo der alle møtes som likemenn. Måtte det store vi vare. Om hundre år er ingenting glemt.

Leder

Lærdom fra slagmarka

Helikoptrene som tar av fra taket på den amerikanske ambassaden i Saigon i april 1975. Afghanerne som klamrer seg til militærfly på rullebanen i Kabul i august 2021. Bildene av hvordan USA har avsluttet sine kriger har blitt stående som kraftfulle påminnelser om hvor impotent verdens mektigste militærmakt har vist seg når den har forsøkt å forme verden i sitt bilde, og hvor lite hold det var i alle løftene de ga på veien. Det vekker mindre oppmerksomhet når USA denne uka trekker ut sine siste tropper ut av Irak, men lærdommen burde være akkurat den samme. USA invaderte Irak i 2003 og fjernet diktatoren Saddam Hussein fra makta. Istedenfor den friheten de ble lovet, fikk irakerne en langvarig okkupasjon og brutal sekterisk borgerkrig. Barack Obama forsøkte å avslutte dette sorgens kapittel allerede i 2011, men de amerikanske soldatene vendte tilbake få år seinere for å bekjempe terrorgruppa IS, som vokste fram som en direkte konsekvens av det kaoset USA hadde etterlatt seg.

Nytale fra krigs­hau­ker

Det er vanskelig ikke å tenke på George Orwells dystopiske roman «1984» når man denne uka hørte USAs president Donald Trump tale til FNs generalforsamling. Orwells begrep nytale beskriver en autoritær omskriving av språket, fulgt av en stadig forandring av historiske fakta for å tilpasse dem de rådende herskeres behov. Trumps siste dille er å omdøpe kunstig intelligens til superintelligens. Han mener det er langt mer presist, ettersom kunstig intelligens ikke er kunstig, men amazing. Derfor har han beordret at alle amerikanske dokumenter framover skal bruke det nye begrepet. Den tåpelige ideen er typisk for Trump, som på sedvanlig vis blander flåsete ideer, selvskryt og trusler om sivilisasjonsutslettelse når han plaprer i vei fra talerstoler.

Fest og frust­rasjon

LOs sjeføkonom Roger Bjørnstad hadde tirsdag en sympatisk kronikk i Dagens Næringsliv, hvor han minnet om at «fest og frustrasjon kan leve side om side». Det er som Charles Dickens skriver, nylig sitert av EU-presidenten: «Det var den beste av alle tider, det var den verste.» Vi kan sjelden lese et samfunns beskaffenhet ut av nasjonale snittberegninger; det er snarere avstanden som betyr noe. Som Bjørnstad påpeker, er medianinntekten i Norge rundt 660.000 kroner i året før skatt. Hvor tett på det tallet alle befinner seg, avgjør om vi har stor grad av likhet eller ulikhet – hvor sammenpresset lønnsstrukturen er, som det heter på fagspråket. At næringslivet går godt og børsene slår nye rekorder, kan være godt nytt for nasjonaløkonomien. Det er likevel ikke alle som nyter godt av gode tider.