Leder

Det store vi

«Jeg? Nei. Ikke jeg. Vi! – Det store vi.» Ordene som avslutter Helge Krogs skuespill fra 1917 med nettopp den tittelen, ligger nå som et teppe av konfetti over landet. Etter 28 år har Norges herre­landslag igjen slått Brasil 2–1 i VM i fotball, og den nasjonale euforien vil ingen ende ta. Det store vi er åpent for alle.

«Det er ingen jeg på landslaget.»

Det var akkurat sånn det skulle skje. Det var meningen at Patrick Berg skulle lempe inn et mål to og et halvt minutt inn i kampen og få det annullert – så Norge skulle få kjenne på at det var mulig å skåre mot Brasil. Det var meningen at Kristoffer Vassbakk Ajer skulle felle Matheus Cunha innenfor sekstenmeteren og gi Brasil et straffespark – så Ørjan Håskjold Nyland kunne vente akkurat lenge nok, kaste seg helt ut i venstre hjørne og redde skuddet fra Bruno Guimaraes. Det var da håpet ble ekte. Det var meningen at vi skulle lide oss gjennom 78 minutter og 58 sekunder før Erling Braut Haaland kunne stige til værs og nikke ballen i mål. Det var meningen at tårene endelig kunne få trille da Haaland i det åttiniende minuttet ladet opp sitt eget skudd og satte inn 2–0-målet. Og det var meningen at Brasil skulle få en billig straffe sju minutter og 45 sekunder på overtid, så Nyland kunne danse på streken før Neymar trillet ballen i nettet, og Norges keeper kunne vite at det ikke gjorde noen verdens ting at Brasil fikk et trøstemål. For det var meningen at Norge skulle vinne 2–1 også denne gangen. Fordi Norge var best.

Det er ingen jegdet norske landslaget. Det er bare vi. Oksen fra Jæren, en av verdens beste spisser og reklamebransjens gullkalv, er ingenting uten Nyland i andre enden – han som nesten ikke har fått spille på klubblaget sitt Sevilla, som mange håpet skulle bli erstattet av Bodø Glimt-keeper Nikita Haikin, og som nå går videre i VM som en av Norges aller beste menn. Dette er en seier for Ståle Solbakkens intense lagprosjekt. Når laget skal på landslagssamling, lander kanskje de største stjernene på Gardermoen i privatfly. Men fra Hamar kjører materialforvalter Sigurd Ertsås varebilen sin, plukker opp Solbakken på veien og durer inn til Oslo der alle møtes som likemenn. Måtte det store vi vare. Om hundre år er ingenting glemt.

Leder

Politisk spill

Det ene dataspillet er en variant av «Snake»: En liten dresskledd fyr, som skal forestille «grense-tsar» Tom Homan, jakter på ulovlige immigranter langs Rio Grande. Stakkarene som blir fanget, får på seg håndjern og oransje overaller og må paradere i en lang rekke bak ham. Når «slangen» til slutt krasjer med seg selv eller med en vegg, kommer poengsummen opp: «28 deported!» I et annet spill, basert på klassikeren «Tetris», dreier det seg om å «beskytte grensa mot den kommende horden». I dette tilfellet består «horden» av zombier og romvesener, men selv ikke barn kan gå glipp av poenget: «Fremmede» som vil inn i USA, fortjener ikke bedre enn å få en murblokk i hodet. Arkadespillene, som nå ligger ute på nettsida til Det hvite hus, er et forsøk på å «fortelle historien om presidentens mange bragder på en måte som treffer hver enkelt amerikaner», ifølge Trump-administrasjonen. Det er slett ikke første gang presidenten sprer propaganda via dataspill: Et par dager etter at USA og Israel angrep Iran, la Trumps folk ut en video på X der autentiske bilder fra krigen ble blandet med elementer fra skytespillet «Call of Duty». I fjor høst postet Det hvite hus en video av et raid mot papirløse innvandrere, akkompagnert av kjenningsmelodien og slagordet til «Pokémon» – «Gotta catch ‘em all».

Felles beste

De siste ti årene har det vært 50 ­prosent økning i antall barn som går på en privateid skole, melder NRK. I dag går 5 prosent av alle grunnskoleelever i Norge på en privatskole, og andelen er størst på ungdomstrinnet. På videregående skole går nå hver tiende ungdom på en privatskole. Selv om tallene ennå ikke er store, er trenden urovekkende. En sterk offentlig fellesskole er avhengig av at de aller fleste slutter opp om den. Det er også fornuftig at offentlige penger brukt på skole går til et godt undervisningstilbud og ikke til private formuer.

Råvare­imperialist

At USAs president Donald Trump er ute etter kontroll over forekomster av olje, gass og viktige mineraler, bør ikke overraske noen. Det har han snakket åpent om helt siden før han ble innsatt første gang. Hans kritikk av Irak-krigen handlet for eksempel ikke bare om at det var et meningsløst felttog på andre siden av jorda, men også om at USA ikke tok kontroll over landets oljeressurser i samme slengen. Allerede i 2015 sa han til kanalen ABC at USA burde tatt olja, og at det ikke var å anse som et tyveri engang, men bare kompensasjon for krigføringen. Mens flere av hans ideologiske kampfeller snakket om vanstyret i Venezuela som et politisk problem, var Trump mer rett fram: Han mente nasjonaliseringen av olja, som skjedde flere tiår før Hugo Chávez kom til makta, var å anse som et tyveri. Verdens oljereserver tilhører USA, ifølge Trump. Den enorme oljeavtalen Trump-administrasjonen har inngått med sitt marionettstyre i Venezuela, passer perfekt inn i dette bildet.