Leder

Frp mot nye høyder

Lars Vegstein

Det fantes lenge en seiglivet myte om at Høyre alltid ville være det ledende partiet på borgerlig side i Norge. Frp kunne snike seg forbi på målingene, ble det sagt, men det var en anomali. Når det politiske systemet befant seg i likevekt, ville Høyre alltid være suverent. I dag kan ingen lenger akseptere den historiefortellingen. I tre av de siste seks stortingvalgene har Frp blitt største parti på blå side, og på målingene er Sylvi Listhaug & Co. dobbelt så store som lillebror Høyre. Maktskiftet på borgerlig side kan få stor betydning for neste års kommune- og fylkestingsvalg.

«2027 kan bli året der demningen brister.»

Frp har tradisjonelt gjort det nokså svakt i lokalvalg, også i periodene der partiet har ligget høyt på målingene. Selv i rekordvalget i 2007 klarte Frp å skaffe seg ordførermakt i bare 17 kommuner. I dag bor bare 5 prosent av landets befolkning i en Frp-styrt kommune. 2027 kan bli året der demningen brister og Frp får sitt definitive gjennombrudd. Kombinasjonen av kyst, mange oljejobber og relativt få jobber i offentlig sektor pleier å skape Frp-velgere. Vi kan anta at Frps største framgang i valget vil komme i partiets etablerte kjerneområde, kyststripa fra Møre til Arendal. I byer som Bergen, Stavanger, Sandnes og Haugesund – der Høyre styrer i dag – har Frp realistiske sjanser til å få ordførermakta. Også i Tromsø, der den populære Ap-ordføreren Gunnar Wilhelmsen takker for seg, viser målinger lovende tall for Frp. Det er et skremmende scenario for Høyre. Tradisjonelt har valget i byene vært et race mellom Høyre og Ap. Neste år vil Frp være hovedkonkurrenten til Høyre, og det vil komplisere valgkampen for Ine Eriksen Søreides parti.

I valgkampen i fjor brukte Arbeiderpartiet frykten for et dominerende Frp for å skremme velgere bort fra borgerlig side. Det virket da, men det er ikke sikkert oppskriften vil fungere på sikt. I Frp-kretser snakkes det nå om 50 ordførere som mål for neste års valg. Lykkes det, vil Frp samle viktig styringserfaring, bygge opp det lokale partiapparatet og skaffe seg mange utstillingvinduer for mørkeblå politikk. Valget kan bli springbrettet Sylvi Listhaug behøver for å vinne den store kampen i 2029.

Leder

Nytale fra krigs­hau­ker

Det er vanskelig ikke å tenke på George Orwells dystopiske roman «1984» når man denne uka hørte USAs president Donald Trump tale til FNs generalforsamling. Orwells begrep nytale beskriver en autoritær omskriving av språket, fulgt av en stadig forandring av historiske fakta for å tilpasse dem de rådende herskeres behov. Trumps siste dille er å omdøpe kunstig intelligens til superintelligens. Han mener det er langt mer presist, ettersom kunstig intelligens ikke er kunstig, men amazing. Derfor har han beordret at alle amerikanske dokumenter framover skal bruke det nye begrepet. Den tåpelige ideen er typisk for Trump, som på sedvanlig vis blander flåsete ideer, selvskryt og trusler om sivilisasjonsutslettelse når han plaprer i vei fra talerstoler.

Mari Skurdal

Fest og frust­rasjon

LOs sjeføkonom Roger Bjørnstad hadde tirsdag en sympatisk kronikk i Dagens Næringsliv, hvor han minnet om at «fest og frustrasjon kan leve side om side». Det er som Charles Dickens skriver, nylig sitert av EU-presidenten: «Det var den beste av alle tider, det var den verste.» Vi kan sjelden lese et samfunns beskaffenhet ut av nasjonale snittberegninger; det er snarere avstanden som betyr noe. Som Bjørnstad påpeker, er medianinntekten i Norge rundt 660.000 kroner i året før skatt. Hvor tett på det tallet alle befinner seg, avgjør om vi har stor grad av likhet eller ulikhet – hvor sammenpresset lønnsstrukturen er, som det heter på fagspråket. At næringslivet går godt og børsene slår nye rekorder, kan være godt nytt for nasjonaløkonomien. Det er likevel ikke alle som nyter godt av gode tider.

Mari Skurdal

Usosialt budsjett

Det kan se ut som hovedstadens borgerlige byråd har lest Bibelen i sommerferien, for budsjettet det la fram i går, legger seg tett opp til Matteusevangeliet: «Den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har.» De som har, er i dette tilfellet noen av Norges aller rikeste personer, som er bosatt i noen av landets mest lukrative eiendommer. Siden 2016 har de måttet betale skatt på eiendommene sine. Dagens byråd, utgått fra Høyre og Venstre, har allerede redusert skatten, men i det nye budsjettframlegget er den helt fjernet. Med det går Oslos innbyggere glipp av én milliard kroner som kunne gått til velferd eller andre presserende oppgaver. For bydelene innebærer budsjettet store kutt – eller effektiviseringskrav, som byrådet kaller det. En oversikt Aftenposten har gjort, viser at det er Oslos velbemidlede områder som i dag betaler mest i eiendomsskatt.

Mari Skurdal