Leder

Frp mot nye høyder

Det fantes lenge en seiglivet myte om at Høyre alltid ville være det ledende partiet på borgerlig side i Norge. Frp kunne snike seg forbi på målingene, ble det sagt, men det var en anomali. Når det politiske systemet befant seg i likevekt, ville Høyre alltid være suverent. I dag kan ingen lenger akseptere den historiefortellingen. I tre av de siste seks stortingvalgene har Frp blitt største parti på blå side, og på målingene er Sylvi Listhaug & Co. dobbelt så store som lillebror Høyre. Maktskiftet på borgerlig side kan få stor betydning for neste års kommune- og fylkestingsvalg.

«2027 kan bli året der demningen brister.»

Frp har tradisjonelt gjort det nokså svakt i lokalvalg, også i periodene der partiet har ligget høyt på målingene. Selv i rekordvalget i 2007 klarte Frp å skaffe seg ordførermakt i bare 17 kommuner. I dag bor bare 5 prosent av landets befolkning i en Frp-styrt kommune. 2027 kan bli året der demningen brister og Frp får sitt definitive gjennombrudd. Kombinasjonen av kyst, mange oljejobber og relativt få jobber i offentlig sektor pleier å skape Frp-velgere. Vi kan anta at Frps største framgang i valget vil komme i partiets etablerte kjerneområde, kyststripa fra Møre til Arendal. I byer som Bergen, Stavanger, Sandnes og Haugesund – der Høyre styrer i dag – har Frp realistiske sjanser til å få ordførermakta. Også i Tromsø, der den populære Ap-ordføreren Gunnar Wilhelmsen takker for seg, viser målinger lovende tall for Frp. Det er et skremmende scenario for Høyre. Tradisjonelt har valget i byene vært et race mellom Høyre og Ap. Neste år vil Frp være hovedkonkurrenten til Høyre, og det vil komplisere valgkampen for Ine Eriksen Søreides parti.

I valgkampen i fjor brukte Arbeiderpartiet frykten for et dominerende Frp for å skremme velgere bort fra borgerlig side. Det virket da, men det er ikke sikkert oppskriften vil fungere på sikt. I Frp-kretser snakkes det nå om 50 ordførere som mål for neste års valg. Lykkes det, vil Frp samle viktig styringserfaring, bygge opp det lokale partiapparatet og skaffe seg mange utstillingvinduer for mørkeblå politikk. Valget kan bli springbrettet Sylvi Listhaug behøver for å vinne den store kampen i 2029.

Leder

Felles beste

De siste ti årene har det vært 50 ­prosent økning i antall barn som går på en privateid skole, melder NRK. I dag går 5 prosent av alle grunnskoleelever i Norge på en privatskole, og andelen er størst på ungdomstrinnet. På videregående skole går nå hver tiende ungdom på en privatskole. Selv om tallene ennå ikke er store, er trenden urovekkende. En sterk offentlig fellesskole er avhengig av at de aller fleste slutter opp om den. Det er også fornuftig at offentlige penger brukt på skole går til et godt undervisningstilbud og ikke til private formuer.

Råvare­imperialist

At USAs president Donald Trump er ute etter kontroll over forekomster av olje, gass og viktige mineraler, bør ikke overraske noen. Det har han snakket åpent om helt siden før han ble innsatt første gang. Hans kritikk av Irak-krigen handlet for eksempel ikke bare om at det var et meningsløst felttog på andre siden av jorda, men også om at USA ikke tok kontroll over landets oljeressurser i samme slengen. Allerede i 2015 sa han til kanalen ABC at USA burde tatt olja, og at det ikke var å anse som et tyveri engang, men bare kompensasjon for krigføringen. Mens flere av hans ideologiske kampfeller snakket om vanstyret i Venezuela som et politisk problem, var Trump mer rett fram: Han mente nasjonaliseringen av olja, som skjedde flere tiår før Hugo Chávez kom til makta, var å anse som et tyveri. Verdens oljereserver tilhører USA, ifølge Trump. Den enorme oljeavtalen Trump-administrasjonen har inngått med sitt marionettstyre i Venezuela, passer perfekt inn i dette bildet.

Bøllete

En rar side ved norsk EU-debatt er at de aller dystreste framstillingene av EU og EUs politikk overfor omverdenen paradoksalt nok ofte framføres av tilhengere av norsk EU-medlemskap. For eksempel når det går diskusjoner om EØS-avtalen, kan de som argumenterer mot EØS få høre at uten EØS, ville vi bli møtt med hardhendt handels­krig og tunge sanksjoner fra EU-hold. Logikken blir da at Norge er nødt til å godta å innføre store mengder politikk og regelverk bestemt i EU, om ikke EU skal straffe oss hardt. Den samme logikken har også gjort seg gjeldende i diskusjonen om tollen norsk ferrolegeringsindustri har blitt utsatt for fra EU. Venstre-leder Guri Melby mente for eksempel at EUs straffetiltak var et argument for at Norge burde inn i EU. Når norske politikere diskuterer amerikansk handelspolitikk, gjelder derimot motsatt logikk. I det siste har mange tegnet helteportretter av Canadas statsminister Mark Carney.