Havet blir varmere, og skreien tilpasser seg. Da holder det ikke å justere kvoter. Skal verdens største torskebestand forbli bærekraftig, må forvaltningen bygge på den biologiske rytmen som gjennom generasjoner gjorde bestanden robust.
Allerede abonnent? Logg inn
Thomas Herland Rasmussen skriver (21. juli) at kapital i Europa ikke brukes på riktig måte. I stedet for investeringer i produktiv virksomhet søker kapital til finansinstitusjoner der «vi» er uten garanti for at den brukes på «noe økonomien trenger». Med henvisning til John Maynard Keynes vil han ta kampen mot rentenistene. Nevne Mariana Mazzucato gjør han også, blant annet kjent for boka der hun peker på at det er store prosjekter, som månelandinga i sin tid, som kan revitalisere kapitalismen. Her må det være lov å peke på at Herland Rasmussen slår inn åpne dører og ikke ser skogen for bare trær: Europas ledende stat fører keynesiansk politikk i potens. Tysklands månelandingsprosjekt har en (foreløpig) ramme på 600 milliarder kroner og heter Bundeswehr.
Erling TorkildsenDet er bekymringsfullt når deler av venstresiden møter velferdsteknologi med skepsis og frykt. Hvis vi sier nei til å jobbe smartere med nye løsninger, sier vi i praksis også nei til en bærekraftig eldreomsorg. SV har vært kritisk til velferdsteknologi på sykehjem i Oslo som skal avlaste helsefagarbeidere og gi bedre sikkerhet for beboerne. Moderne digitale tilsynsløsninger bygger på sensor- og kamerateknologi som kan tilpasses den enkelte beboer og kan oppdage fall eller om noen er for lenge på toalettet om natten. Vi må ta i bruk de verktøyene som gjør at vi fortsatt kan levere trygg og verdig eldreomsorg. Ny teknologi er en av forutsetningene og gir muligheter til å bruke arbeidskraften vår annerledes. Frem mot 2040 vil antall eldre dobles, samtidig som tilgangen på helsepersonell ikke vokser i samme tempo. Teknologi kan ikke erstatte mennesker, og det er heller ikke noe system som vil være perfekte.
Oluf UlsethStortingsrepresentant Geir Pollestad (Sp) uttrykker i Klassekampen 22. juli et håp om at den norske roingen under fotball-VM kan gjøre nordmenn mer motstandsdyktige mot EU. Ifølge Pollestads logikk kan landslagets prestasjoner bidra til å styrke det norske samholdet og gi oss nok selvtillit til å forstå at vi er store nok til å greie oss selv. Det er all grunn til å glede seg over den norske innsatsen i USA, men selv ikke et suksessrikt norsk landslag kan oppheve den politiske realiteten: I en mer usikker verden er alenegang en dårlig oppskrift på norsk sikkerhet. Jeg er heller ikke sikker på at Pollestad har rett i at økt norsk selvtillit og nasjonalt samhold manifesterer seg i større motstand mot det europeiske prosjektet. I motsetning til hva Pollestad forsøker å fortelle det norske folk, er det ikke EU som er fienden. Det er fullt mulig å være glad i Norge og samtidig være tilhenger av EU. Norske EU-tilhengere var like ivrige etter å ro under VM som EU-motstanderne var, og de gledet seg like mye over norsk fotballsuksess. Det samme gjelder i Spania.
Eirik Løkke