Havet blir varmere, og skreien tilpasser seg. Da holder det ikke å justere kvoter. Skal verdens største torskebestand forbli bærekraftig, må forvaltningen bygge på den biologiske rytmen som gjennom generasjoner gjorde bestanden robust.
Allerede abonnent? Logg inn
Regjeringens budsjettkutt til FN-sambandet setter en unik kunnskapsinstitusjon i fare. Dette er uforståelig og uklok politikk fra regjeringen. I en tid preget av krig i Europa, og svekket tillit til demokrati og internasjonalt samarbeid, trenger vi mer kunnskap om FN, folkeretten og globale løsninger – ikke mindre. Likevel risikerer vi nå å svekke en av de viktigste aktørene som formidler nettopp denne kunnskapen til folk i hele landet. Kuttet rammer spesielt lærere og skoleelever, men også det norske demokratiet som helhet. Hvert år møter FN-sambandet over 100.000 unge mennesker gjennom sitt arbeid i skolen. Tilbudene bidrar til å gjøre komplekse internasjonale spørsmål forståelige og relevante. De gir innsikt i hvorfor internasjonale regler og institusjoner betyr noe, spesielt for et lite land som Norge. Kunnskap om FN og folkeretten er ikke bare et spørsmål om utenrikspolitikk.
Benedicte Bull (professor, UiO) og 16 andreHenryk Blaszczyk var åtte år gammel og var endelig kommet hjem til Kielce, midt imellom Kraków og Warszawa. Han møttes av sine sinte foreldre som hadde meldt ham savnet til politiet ettersom han hadde vært borte i tre dager uten å si hvor han skulle. Foreldrenes reaksjon gjorde ham redd og målløs. Det var da faren stilte ham spørsmålet. «Har jødene tatt deg?». Henryk visste ikke hva han skulle si.
Tomas Ibsen GöranssonNår filmskaper Jan Dalchow i Klassekampen forrige lørdag tar Gudmund Vindlands roman «Lystseilas mot finere strøk» i forsvar og fornemmer at i min anmeldelse (‘Gutte-Lolita’, 13. juni) «synes det moralske ubehaget å overskygge interessen for hva romanen faktisk forsøker å gjøre», tar han ikke feil. Jeg er mer interessert i hva romanen faktisk får til, hvilke litterære inntrykk den etterlater, og jeg finner det altså ubehagelig at bokas beskrivelser av voksne menns gruppesex med et prepubertalt barn i stor grad er holdt i en bittersøt, men nesten nostalgisk tone, som om det dreide seg om nokså fine ungdommelige eventyr. Kall meg forstokket. Dalchow har selvsagt fullstendig rett i at beskrivelsen av moralsk forkastelige handlinger ikke i seg selv gjør en roman til dårlig litteratur. Dette diskuterer jeg da også mot slutten av anmeldelsen, og jeg lar meg derfor irritere over at Dalchow framstiller dette som et snedig perspektiv jeg simpelthen ikke har tenkt på. Imidlertid stammer det moralske ubehaget fra store litterære svakheter i Vindlands roman, og det største problemet er fortellerstemmens nærhet til hovedpersonens barnlige perspektiv, som Dalchow mener gjør fortellingen mer troverdig. Der er vi ganske enkelt uenige: Det er en fortellerstemme som forsøker å illudere barnets umiddelbarhet, men som mislykkes, fordi en aldrende og nostalgisk forfatterstemme hele tiden skinner gjennom.
Bjørn Ivar Fyksen