I dag trår Norges nye Lov om aktiviteter i verdensrommet, også kjent som romloven, i kraft. Ambisjonen er at loven skal legge til rette for både «næringsutvikling, innovasjon og fredelig utforskning av verdensrommet». Hvis vi klarer å oppnå disse ambisjonene kan det ha stor betydning for Norges økonomi, sikkerhetsinteresser og internasjonale relasjoner.
Allerede abonnent? Logg inn
Det er underlig å lese antydninger om at jeg er blind for russisk maktbruk etter at jeg rapporterte for norsk presse om russiske angrep mot sivile mål under krigen i 2008 og frykten krigen skapte i Tbilisi. Etter min Fokus-spalte 17. juni spør Gro Byrkjeland 24. juni om jeg er blind for russisk imperialisme, mens Maka Dolidze 29. juni skriver som om jeg viderefører et russisk tolkningsmønster. Det er usaklig argumentasjon, som dessverre har blitt vanlig, uten at de drøfter mitt hovedpoeng. Russlands invasjon av Ukraina i 2022 var folkerettsstridig. Russisk maktbruk er reell.
Ragnar SkreI år har Stortinget debattert norsk KI-strategi. Fagbevegelsen har krevd medvirkning når arbeidsgivere innfører KI. EU har vedtatt KI Act. Vi diskuterer, regulerer og planlegger som om vi er med på å forme fremtiden for arbeid. Den 26. juni 2026 ble det klart at den viktigste beslutningen allerede var tatt, uten oss.
Jasvinder SadanaØyvind Soltun Andreassens gode og opplysende innlegg i Klassekampen den 26. juni («Kven er dei kristne Pride-kritikarane?») fikk meg til å tenke på Jonas Bals’ anmeldelse av Pia Edvardsens bok «Vi er dere» i Bokmagasinet en uke tidligere. Der trekker han frem behovet for allianser mellom ulike minoritetsgrupperinger, og nevner skeive, muslimer, jøder, kvinner og «innvandrere». En gruppe som ikke er med i denne opplistingen, og som jeg mistenker svært få på venstresiden ser på som potensielle alliansepartnere – eller som en verdig minoritet for den saks skyld – er konservative kristne. Jeg kan bare spekulere i hvorfor det er slik, men mistenker at mange på venstresiden fort tenker at denne gruppen sympatiserer med ideologier og ideer de ikke liker, som amerikansk kristennasjonalisme, innvandrerskepsis, pro-Israleske holdninger, og så videre, og at de derfor er trygt plassert på den «onde» siden av Slagmarken. Dersom de tok seg bryet med å lytte og forsøke å forstå, ville de imidlertid finne at de aller fleste konservative kristne i Norge hverken er drevet av «hat» eller fordommer, men er helt vanlige mennesker som (a) ønsker å kunne ha friheten til praktisere sin tro i sitt eget «Hus», og som (b) ønsker å være aktive deltakere på Torget. Her bidrar de (mer enn gjennomsnittet, vil jeg tørre å påstå) med ressurser i form av tid og penger innenfor områder som rusomsorg, integrering av innvandrere og oppfølging av eldre og syke. Noen er også debattanter på Torget, og er da, i mye større grad enn det jeg tror mange på venstresiden mener, opptatt av at Torget skal være stort og romslig. Det de ønsker her, er å kunne delta i en saklig debatt om legitime politiske posisjoner uten å automatisk bli puttet i ulike diskvalifiserende båser som de verken føler seg hjemme i eller rent faktisk hører til i.
Egil Husby