Det første Frp gjorde var å rope på mer privatisering da Helsepersonellplan 2040 ble lagt fram. Uka etter gjorde helseministeren fra Ap det samme. Han ville ha enda flere avtaler med kommersielle aktører i Ventetidsløftet.
Det er feil medisin. Å slippe til kommersielle er en kur med alvorlige bivirkninger.
NHO jublet for mer privatisering, mens LO-økonom Nicholas Wilkinson beskriver problemet godt i Klassekampen 25. juni: «Den nye forskingen gir et tydelig signal: Økt privatisering av helsetjenester er ikke en løsning på kapasitetsproblemene. Tvert imot kan det forsterke dem og gi dårligere helse for befolkningen samlet sett». Arbeiderpartiet bør lytte mer til LO, mindre til NHO.
Kommersielle aktører skaper ikke nye sykepleiere eller helsefagarbeidere. De rekrutterer fra den samme offentlige helsetjenesten som allerede er hardt presset. Det øker ikke kapasiteten, det flytter bare folk fra vår felles helsetjeneste over til kommersielle.
Pengene bør heller brukes til å ruste opp sykehusene og forbedre arbeidsvilkårene, slik at helsepersonell faktisk orker å bli i jobben. Det vil ha effekt, i motsetning til å åpne for mer privat profitt. Pengene må gå til å lette hverdagen for helsepersonellet som skal behandle pasientene, ikke utenlandske investorer som vil tjene penger på felles helsetjenester.
«Hvis privatisering var løsningen, ville problemet vært løst»
Helsepolitisk talsperson i Frp, Kristian Eilertsen, sa på Dagsnytt 18 at deres viktigste krav til helsepersonellplan er å slippe til flere private aktører, fordi det angivelig vil gi flere arbeidsgivere og lønnskonkurranse. Men ser vi på hva som faktisk skjer i sektoren, faller argumentet sammen.
I eldreomsorgen, som Frp hevder å være særlig opptatt av, viser erfaringene at kommersielle aktører verken skaper nye arbeidsplasser, flere sykehjemsplasser eller bedre tjenester. De overtar eksisterende sykehjem og presser lønnsnivået ned. Det er bare å se på utviklingen i Oslo, på FrPs vakt.
Helsepersonell slutter fordi arbeidsbelastningen er for høy, turnusene for krevende, bemanningen for lav, og lønna ikke alltid står i forhold til ansvaret. Ingen av disse problemene løses av privatisering, og i mange tilfeller forverres de. Når kommersielle aktører tar de enkleste pasientene, blir arbeidsmiljøet i det offentlige tyngre, og flere slutter. Dette er et mønster vi allerede ser.
Kommersielle aktører har ikke et samfunnsoppdrag. De har ett mål: å tjene penger. De flytter personell dit det er mest lønnsomt, ikke dit behovet er størst. Resultatet er en paradoksal situasjon: Sykehusene har lange ventelister for alvorlige mageplager, mens friske folk kan kjøpe seg full ultralydsjekk på dagen. Du kan vente i månedsvis på botoxbehandling mot migrene, men rynkebehandling får du på hvert gatehjørne.
Bruken av private kommersielle aktører har økt i mange år. Bemanningskrisa har blitt verre – ikke bedre. Hvis privatisering var løsningen, ville problemet vært løst for lenge siden.
