Anna W Blix har delt denne artikkelen med deg.

Anna W Blix har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattHelse

Feilslåtte løsninger fra Ap og Frp

Seher Aydar (Helsepolitisk talsperson i Rødt)

Det første Frp gjorde var å rope på mer privatisering da Helsepersonellplan 2040 ble lagt fram. Uka etter gjorde helseministeren fra Ap det samme. Han ville ha enda flere avtaler med kommersielle aktører i Ventetidsløftet.

Det er feil medisin. Å slippe til kommersielle er en kur med alvorlige bivirkninger.

NHO jublet for mer privatisering, mens LO-økonom Nicholas Wilkinson beskriver problemet godt i Klassekampen 25. juni: «Den nye forskingen gir et tydelig signal: Økt privatisering av helsetjenester er ikke en løsning på kapasitetsproblemene. Tvert imot kan det forsterke dem og gi dårligere helse for befolkningen samlet sett». Arbeiderpartiet bør lytte mer til LO, mindre til NHO.

Kommersielle aktører skaper ikke nye sykepleiere eller helsefagarbeidere. De rekrutterer fra den samme offentlige helsetjenesten som allerede er hardt presset. Det øker ikke kapasiteten, det flytter bare folk fra vår felles helsetjeneste over til kommersielle.

Pengene bør heller brukes til å ruste opp sykehusene og forbedre arbeidsvilkårene, slik at helsepersonell faktisk orker å bli i jobben. Det vil ha effekt, i motsetning til å åpne for mer privat profitt. Pengene må gå til å lette hverdagen for helsepersonellet som skal behandle pasientene, ikke utenlandske investorer som vil tjene penger på felles helsetjenester.

«Hvis privatisering var løsningen, ville problemet vært løst»

Helsepolitisk talsperson i Frp, Kristian Eilertsen, sa på Dagsnytt 18 at deres viktigste krav til helsepersonellplan er å slippe til flere private aktører, fordi det angivelig vil gi flere arbeidsgivere og lønnskonkurranse. Men ser vi på hva som faktisk skjer i sektoren, faller argumentet sammen.

I eldreomsorgen, som Frp hevder å være særlig opptatt av, viser erfaringene at kommersielle aktører verken skaper nye arbeidsplasser, flere sykehjemsplasser eller bedre tjenester. De overtar eksisterende sykehjem og presser lønnsnivået ned. Det er bare å se på utviklingen i Oslo, på FrPs vakt.

Helsepersonell slutter fordi arbeidsbelastningen er for høy, turnusene for krevende, bemanningen for lav, og lønna ikke alltid står i forhold til ansvaret. Ingen av disse problemene løses av privatisering, og i mange tilfeller forverres de. Når kommersielle aktører tar de enkleste pasientene, blir arbeidsmiljøet i det offentlige tyngre, og flere slutter. Dette er et mønster vi allerede ser.

Kommersielle aktører har ikke et samfunnsoppdrag. De har ett mål: å tjene penger. De flytter personell dit det er mest lønnsomt, ikke dit behovet er størst. Resultatet er en paradoksal situasjon: Sykehusene har lange ventelister for alvorlige mageplager, mens friske folk kan kjøpe seg full ultralydsjekk på dagen. Du kan vente i månedsvis på botoxbehandling mot migrene, men rynkebehandling får du på hvert gatehjørne.

Bruken av private kommersielle aktører har økt i mange år. Bemanningskrisa har blitt verre – ikke bedre. Hvis privatisering var løsningen, ville problemet vært løst for lenge siden.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Georgia

Skre flytter ansvaret

Samme uke som Euro­paparlamentet vedtok sin ­tydeligste resolusjon om Georgia på flere år - med solidaritet med det georgiske folket og sanksjonstiltak mot den oligarkiske makten som har bidratt til demokratisk tilbakegang, kom Ragnar Skres «analyse» 17. juni med premisser i skarp kontrast til resolusjonens virkelighetsbeskrivelse. Kommentaren bygger på en sirkulær argumentasjon der EU fremstilles som årsaken til utviklingen i Georgia, mens utviklingen i Georgia samtidig brukes som bevis på EUs påståtte destabiliserende rolle. Slik styres leseren mot en konklusjon innebygd i premissene. Strategiske ordvalg, som «Georgia-krigen» og ­«Ukraina-krigen», flytter også leserens oppmerksomhet bort fra Russlands rolle som okkupant. Skre advarer mot blokktenkning og geopolitiske forenklinger, men reduserer samtidig Georgias okkuperte territorier til «utbryterområder» som en følge av ­Sovjetunionens oppløsning. Selv etter tiår med dekning av Georgia, viderefører han de russiskdominerte betegnelsene som har fått feste i vestlige medier, fremfor de ­georgiske navnene av okkuperte regioner ­Aphkhazeti og Samachablo. Russland fortsetter med å flytte de administrative grensene innover georgisk territorium, splitte landsbyer, frata familier jord og eiendom og bortføre, fengsle og utsette georgiere for overgrep. Når Skre omtaler dette som en «frossen konflikt» og advarer mot å «blusse opp», bidrar han til å tilsløre den pågående russiske okkupasjonen. Advarsler om «eskalering» dukker opp idet det åpner seg muligheter for et historisk og politisk oppgjør med langvarig okkupasjon.

Maka Dolidze
Formuesskatt

Kapital uten fedreland

Hvorfor får formuesbeskatningen så stor oppmerksomhet – senest i forbindelse med framlegging skatkommisjonens rapport? Omtrent 14 prosent av norske skattebetalere betaler formuesskatt. Det er altså ikke en byrde som rammer flertallet av norske skattebetalere. Det er kanskje ikke vanskelig å finne enkeltskjebner som skatten rammer på en urimelig måte, men for det store flertall av skattebetalere er debatten omkring formuesskatt totalt irrelevant. Debatten om formuesskatten er kun interessant for velgere som tror at de er rike eller som forventer å bli rike. De som allerede er rike har, med unntak av dem som ser sin samfunnsmessige rolle, flyttet ut eller på annen måte foretatt skattemessige disposisjoner. Så lenge det finnes muligheter for å unngå skatt, vil disse snylterne flytte dit kapitalen ikke beskattes. Marx formulerte dette med at «Kapitalen har intet fedreland». En behøver ikke å være marxist for å slutte seg til denne iakttakelsen.

Bjørn Hagen
Pensjon

82.000 tidlig­pen­sjo­nister straffes

Jens Stoltenberg og Bjarne Håkon Hansen gikk i sin tid i spissen for ­angrepet på AFP. De lyktes med å ødelegge AFP og samtidig innføre en forskjellsøkende pensjonsreform. Vi brukte flere tariffoppgjør for å få på plass en rett til tidligpensjon fra 62 år med full ­opptjening i ­folketrygden fram til ­ordinær pensjonsalder ved 67 år. AFP skulle sikre verdig avgang fra yrkeslivet for dem som ikke greide å stå i full jobb fram til 67 år. AFP ble ødelagt og erstatta med et lite livsvarig tillegg i alderspensjonen. Et tillegg som går til alle, også dem som ikke trenger det. Et tillegg som ikke sikrer noen en verdig avgang når helsa svikter. Sammen med angrepet på AFP gikk de nevnte herrer i front for en pensjonsreform som straffer den som går tidlig ut i arbeidslivet i helkontinuerlig skiftarbeid og premierer den som kan velge studier og sein yrkesstart. Et 44 års yrkesliv som avsluttes når du er 62 år, straffes med kraftig livsvarig reduksjon i folketrygda, mens 40 års yrkesliv som avsluttes ved 67 år belønnes med full pott. Nå foreslår Jens Stoltenbergs skattekommisjon å øke forskjellene.

Stein Aamdal