Leder

Ukloke anklager

Jo Røed Skårderud

Det er viktig og gledelig at regjeringen forrige uke varslet et historisk forbud mot handel med Israels folkerettsstridige bosettinger. De ulovlige bosettingene på palestinsk jord huser over 600.000 bosettere, etter år med politisk drevet ekspansjon. At Norge vedtar et slikt forbud, sender et sterkt signal og vil kunne inspirere andre land til å følge etter. Mens det er grunn til å feire vedtaket, gir reaksjonene fra Israels støttespillere i Norge grunn til bekymring. Klarest i kritikken blant stortingspartiene er Fremskrittspartiet, som mener det er feil med forbud siden Israel er «Midtøstens eneste demokrati». Det er kuriøs argumentasjon. Å være et demokrati fritar selvfølgelig ingen fra ansvar for grove, vedvarende folkerettsbrudd.

«Norske jøder er en liten og utsatt ­minoritet.»

En annen kritikk av vedtaket er langt mer problematisk. Organisasjonen Med Israel for fred omtaler på sine nettsider og i sosiale medier forslaget som et «forbud mot handel med jøder» og kaller det antisemittisk. Ervin Kohn, ivrig Israel-venn og nyvalgt leder for Nasjonalt samarbeidsråd for de jødiske samfunn i Norge, rører i samme vann når han i Klassekampen kopler forbudet til hat og antisemittisme mot norske jøder. Det er uklokt. Norske jøder er en liten og utsatt minoritet, som opplever økende antisemittisme. Det er noe det overveldende flertallet av oss finner avskyelig og vil bekjempe på vegne av og sammen med våre jødiske naboer. Som medmennesker reagerer de fleste av oss også på de ufattelige forbrytelsene en stadig mer ekstrem regjering i Israel begår mot palestinerne. Det er ingen motsetning mellom disse to standpunktene.

Når Israel-venner kopierer taktikken til israelske myndigheter ved å bruke anklager om jødehat som våpen mot legitime reaksjoner på Israels forbrytelser, gjør de stor skade. De frarøver anklager om antisemittisme sin injurierende kraft ved å vanne det ut til det blir meningsløst. De løper dessuten antisemittenes ærend ved å skape et usant inntrykk av at jøder og Israels myndigheter ikke kan ses separat fra hverandre. De er kanskje gode venner for den israelske regjeringen, men de gjør norske jøder en bjørnetjeneste.

Leder

Finans­de­par­te­mentet

Onsdag legger finansminister Jens Stoltenberg fram regjeringens forslag til statsbudsjett for 2027. Helt siden han overtok nøklene til Finansdepartementet i fjor, har Stoltenberg strødd om seg med formaninger om forsiktig offentlig pengebruk. I et intervju med Aftenposten trekker han fram inflasjon, økte renter og stor fallhøyde i aksjemarkedene som de mest akutte grunnene til å stramme inn i år. «Hva den neste krisen blir, eller når den kommer, vet vi ikke, men det er åpenbart godt å ha en buffer. Derfor holder vi litt igjen,» sier Stoltenberg. Signalene gir lite håp om nye velferdssatsinger eller spennende politiske eksperimenter i ukas budsjett. Blant embetsfolk i Finansdepartementet finnes et uoffisielt motto som brukes mot lobbyister og overambisiøse politikere: «Si nei før du sier hei».

Lars Vegstein

Det sitter i kulturen

For første gang ligger Norge under OECD-gjennomsnittet i både lesing, matematikk og naturfag i Pisa-undersøkelsen. Rundt en tredel av elevene presterer på de laveste mestringsnivåene. Estland har derimot overtatt som en skolepolitisk suksesshistorie etter Finland, som nå gjør det dårligere. Estland ligger på toppen i Europa i naturfag og matte og er nest best i lesing etter Irland, selv om leseevnen til estiske elever også har en fallende tendens. Når noen land lykkes, er det lett å lete etter ting de gjør, som vi kan kopiere. Men å hente konkrete ting direkte fra et land til et annet i den tro at det skal gjøre underverker, er en komplisert affære. Det sies for eksempel at stor lærerautonomi er oppskriften på den estiske suksessen, men da underslås det gjerne at det nasjonale rammeverket også er sterkt.

Bjørgulv Braanen

Hamskiftet

Tidligere utenriks- og bistandsministre har denne uka vært innkalt til Stortingets kontrollkomité til høring om utenrikstjenesten i kjølvannet av Epstein-avsløringene. Ingen av ministrene, enten de kom fra Ap, KrF, SV eller Høyre, har hatt interesse av å si noe kritisk om kulturen. Det ville også ha rammet dem selv. Flere av dem har også gått ut og inn av verv i stiftelser som har fått støtte over bistandsbudsjettet. Epstein-filene og andre avsløringer har satt søkelyset på Terje Rød-Larsens sentrale rolle i det internasjonale freds­jetsettet, samtidig som det er blottlagt hvordan enkelte norske politikere har latt seg involvere i smøringskulturen. Viktigere er likevel avdekkingen av hvordan hele det norske freds- og konfliktbidraget endret fullstendig karakter etter Oslo-avtalen i 1993 og 1995. Daværende statssekretær Jan Egeland har vært kritisk til at man forlot tradisjonen med å bruke norske forskningsmiljøer og frivillige organisasjoner, for i stedet å satse massivt på amerikanske og internasjonale tenketanker og stiftelser.

Bjørgulv Braanen