Leder

I revers

Bjørgulv Braanen

«Den skatten milliardærene ikke betaler, må betales av andre», skrev den franske økonomen Gabriel Zucman her i avisa i går. Lekkasjene fra Skattekommisjonen tyder på at Ap nå er villig til å akseptere et kutt i formuesskatten på rundt 20 milliarder. Kuttet skal finansieres med momsøkning på persontransport, overnatting, kinobilletter, idrettsarrangementer og inngangsbilletter til museer, gallerier og fornøyelsesparker. Dermed er vi tilbake til start. Solberg-­regjeringen kuttet skatten for de rikeste og innførte avgiftsøkninger som rammet skeivt for flere titalls milliarder, noe Ap/Sp-regjeringen rullet tilbake. Nå er det igjen duket for skattekutt for de rikeste, finansiert av usosiale avgiftsøkninger.

«Det vil være en bitende ironi hvis det skjer på Aps vakt.»

Zucman viser at spørsmålet om skattlegging av de rikeste til syvende og sist er et spørsmål om folkestyre og demokrati. Hvis de rikes makt og rikdom ikke reguleres og skattlegges, vil deres formuer fortsette å vokse mye raskere enn alle andres. Det vil også deres makt og innflytelse. For å sikre et reelt folkestyre må den økonomiske makta holdes i sjakk. Demokratiet i Athen ble innført nettopp for å stekke oligarkenes makt. New Deal utvidet på samme måte demokratiet ved å øke beskatningen av de aller rikeste.

Zucman foreslår å ilegge de rikeste en minimumsskatt på to prosent av deres reelle formue. I en situasjon der de sosiale forskjellene øker, og de aller rikeste blir stadig rikere, må en kunne forvente at en offentlig skattekommisjon leter med lys og lykt etter tiltak som kan redusere ulikheten. I stedet er det motsatte tilfellet. Det eneste sikre er at formuesskatten skal kuttes. Alt annet underordnes dette aksiomet. Det er bekymringsfullt at Ap ser ut til å ville føye seg for kravene om å redusere skatten for de aller rikeste for å unngå en opphetet debatt med høyresida. Det kan forstås hvis borgfred med kapitalen er alle tings mål. Å stue vekk konflikter kan virke som det letteste her og nå, men på lengre sikt vil det undergrave den nordiske modellen og svikte velgere som setter sin lit til partiet. Det vil være en bitende ironi hvis store skattekutt for de aller rikeste, kombinert med avgifts­økninger for vanlige folk, skjer på Aps vakt, med rødgrønt flertall i Stortinget.

Leder

Slaget står i Ap

Gjedrem-utvalget, finansminister Jens Stoltenbergs bestillingsverk, foreslår å endre den etiske forvaltingen av Oljefondet. Etikkrådet skal ikke lenger kunne utestenge selskaper, det åpnes for økt hemmelighold, og fondet skal bli del av norsk alliansepolitikk. Dessuten ønsker utvalget at fondet kan investere i atomvåpen, i hvert fall i de atomvåpnene som produseres av Nato-land. Utvalgets forslag møter kritikk fra flere hold, men får støtte hos jerntriangelet i norsk presse: VG, Dagens Næringsliv og Aftenposten. VG mener forslagene utgjør «riktig vei for Oljefondet». Aftenpostens politiske redaktør Kjetil B.

Mari Skurdal

Poli­ti­sering av fondet

I 2003 leverte et utvalg ledet av jussprofessor Hans Petter Graver et forslag til etiske retningslinjer for Oljefondet. Utvalget skriver dette om atomvåpen: «Norge har hatt en klar og entydig kjernevåpenpolitikk helt siden slutten av annen verdenskrig. Den såkalte basepolitikken har hatt forbud mot kjernevåpen på norsk territorium i fredstid som en grunnpilar. Gjennom tilslutning til ikke-spredningsavtalen og andre tilgrensende avtaler har Norge gått inn for atomnedrustning og ikke-spredning i de siste fem tiår. Det må legges til grunn at det er helt spesielle historiske årsaker til at atommaktene har kjernevåpen uten at dette er i strid med gjeldende folkerett. Norge har ikke kjernevåpen, ønsker ikke å ha kjernevåpen og går inn for ikke-spredning og nedrustning av kjernevåpen.

Mari Skurdal

Sprikende karakterer

Går det an å betale seg til bedre karakterer? Det spørsmålet har blitt stilt oftere i takt med at privatskoler dukker opp stadig flere steder i Norge. Ulikt offentlige skoler, må private skoler tiltrekke seg elever. De reklamerer med alternativ pedagogikk, populære linjer eller gode resultater. Derfor kan det være insentiver for skolene til å gi elever bedre karakterer enn de fortjener, fordi det kan bidra til større søknadsbunker. Dette gjelder særlig kommersielle skoler uten tung forankring i et pedagogisk alternativ, slik for eksempel steinerskolene har. En måte å sjekke om offentlige og private skoler setter karakterer ulikt på, er å sammenlikne standpunkt- og eksamenskarakterer for å se om det er systematiske forskjeller. Det er nettopp det forskere ved Universitetet i Oslo nå har gjort.

Mari Skurdal