Torild Forslund Andersen har delt denne artikkelen med deg.

Torild har delt denne artikkelen

Bli abonnent
Leder

Sunn fornuft

Da KrF-leder Dag-Inge Ulstein denne uka pekte på Høyre, Frp og Sp som sine foretrukne samarbeidspartier, kalte han konstellasjonen «sunn fornuft-alliansen». Ulstein viste til at partiene i flere saker har funnet sammen om løsninger for folks hverdag, «forbi symbolpolitikken». Det er lett å harselere over et slikt utspill fra en partileder som for tida markerer seg som politisk opportunist i nettopp symbolsaker i kulturkrig-feltet. Likevel er det lurt å møte utspillet med mer enn et skuldertrekk, for den som eier den sunne fornuft, har et stort, politisk fortrinn. Det vet ikke minst det nye ytre høyre. Allerede første dag tilbake som president i fjor deklamerte Donald Trump at sunn fornuft endelig var tilbake i Det hvite hus.

«Ideen stammer fra Gramsci.»

Kampen står om det kulturelle hegemoniet. Hvem har eierskap til samtidas dominerende forestillinger om hvem vi er og hva vi tenker? Ideen stammer fra den italienske kommunisten Antonio Gramsci (1891–1937), som mente det ikke holder at arbeiderklassen vinner enkeltsaker – den må også vinne den hegemoniske stillingskrigen. Ifølge Gramsci har «hvert samfunnslag sin egen sunne fornuft og sin egen gode dømmekraft, som i bunn og grunn er de mest utbredte oppfatningene av livet og av mennesket». Den politiske bevegelsen som former disse oppfatningene, dominerer politikken.

I dag er det ytre høyres ideologer som leser Gramsci. De forstår at for å endre politikken, må du dominere kulturen. Det er akkurat det vi ser: en massiv oppbygging av høyreorienterte mediekanaler, influensere og konferanser som forteller at en rabiat venstreside undergraver vestlig sivilisasjon. I forrige århundre hadde arbeiderbevegelsen og sentrum/venstre langt på vei kulturelt hegemoni i Norge. Deres verdier er fortsatt rotfestet i det norske folk. Med litt sunn fornuft fra venstresidas politikere, ideologer, kunstnere, forfattere og tillitsvalgte bør det ikke være en uoverkommelig å oppgave å gjenreise dette hegemoniet, ikke minst i en situasjon der økonomiske og geografiske forskjeller øker. En framgangsrik venstrebevegelse må ta opp kampen før høyreideologene tar for store jafs. Det krever et varmt blikk på Hverdags-Norge, stor raushet og rett og slett sunt folkevett.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Leder

Det sitter i kulturen

For første gang ligger Norge under OECD-gjennomsnittet i både lesing, matematikk og naturfag i Pisa-undersøkelsen. Rundt en tredel av elevene presterer på de laveste mestringsnivåene. Estland har derimot overtatt som en skolepolitisk suksesshistorie etter Finland, som nå gjør det dårligere. Estland ligger på toppen i Europa i naturfag og matte og er nest best i lesing etter Irland, selv om leseevnen til estiske elever også har en fallende tendens. Når noen land lykkes, er det lett å lete etter ting de gjør, som vi kan kopiere. Men å hente konkrete ting direkte fra et land til et annet i den tro at det skal gjøre underverker, er en komplisert affære. Det sies for eksempel at stor lærerautonomi er oppskriften på den estiske suksessen, men da underslås det gjerne at det nasjonale rammeverket også er sterkt.

Hamskiftet

Tidligere utenriks- og bistandsministre har denne uka vært innkalt til Stortingets kontrollkomité til høring om utenrikstjenesten i kjølvannet av Epstein-avsløringene. Ingen av ministrene, enten de kom fra Ap, KrF, SV eller Høyre, har hatt interesse av å si noe kritisk om kulturen. Det ville også ha rammet dem selv. Flere av dem har også gått ut og inn av verv i stiftelser som har fått støtte over bistandsbudsjettet. Epstein-filene og andre avsløringer har satt søkelyset på Terje Rød-Larsens sentrale rolle i det internasjonale freds­jetsettet, samtidig som det er blottlagt hvordan enkelte norske politikere har latt seg involvere i smøringskulturen. Viktigere er likevel avdekkingen av hvordan hele det norske freds- og konfliktbidraget endret fullstendig karakter etter Oslo-avtalen i 1993 og 1995. Daværende statssekretær Jan Egeland har vært kritisk til at man forlot tradisjonen med å bruke norske forskningsmiljøer og frivillige organisasjoner, for i stedet å satse massivt på amerikanske og internasjonale tenketanker og stiftelser.

Sleper beina etter seg

Myndighetene har gjentatte ganger forsvart datasenterutbyggingen med økende behov for datakraft i Norge. I regjeringens datasenterstrategi heter det at sentrene skal bidra til styrke den norske beredskapen. Men det er overhodet ikke det som skjer. En ny rapport fra det regjeringsoppnevnte Teknologirådet, som gir råd til Stortinget og øvrige myndigheter, viser at 90 prosent av datasenterkapasiteten er utenlandsk eid. Strømmen som brukes av et datasenter i Norge, kan være fullt ut disponert av en utenlandsk kunde og dermed være utilgjengelig for norske behov i en krise. Leder for Teknologirådet Sverre Gotaas sier til NRK at problemet med dagens tildelingssystem er at det ikke skiller mellom hvem som får bygge. «Her stilles alle likt i nettkøen, enten det er Google, Tiktok eller et datasenter som er helt sentralt for helsedata», sier Gotaas.