Like etter klokka elleve 14. juni 2001 landet det amerikanske presidentflyet for første gang noensinne i Sverige. George W. Bush smilte og vinket mens han gikk ned trappa, arm i arm med førstedame Laura, før de satte beina på bakken i Göteborg.
Halvannet døgn seinere skulle en 19 år gammel svenske sendes til sjukehuset i all hast i samme by med kritiske skuddskader. Hannes Westberg hadde deltatt i massive demonstrasjoner – mot Bush, EU og økonomisk globalisering – og det svenske politiet hadde svart med rå makt.
Hvorfor ble EU-toppmøtet i Göteborg 2001 så spent? Og hvordan ble så mange som 50.000 mennesker mobilisert i demonstrasjonene?
Klassekampen har snakket med fire nordmenn som var til stede under de såkalte Göteborgskravallerna.
Ønskelig fredelig markering
Én av dem er fagforeningsmann Boye Ullmann. Den gang var han midlertidig ansatt i Nei til EU, hvor han er faglig leder i dag, og for dem var det en selvfølgelighet å reise til EU-toppmøtet.
– Vi hadde forberedt oss i lang tid, og jeg var med i demonstrasjonsledelsen, sier Ullmann.
– Vårt mål i Göteborg var å ha breie, fredelige markeringer mot EUs intensjon om å utvide østover – også for å styrke EU-saken i Sverige, sier han.
Det var ikke bare Ullmann og Nei til EU-gjengen som hadde forberedt seg i lang tid. Ukevis på forhånd ble det skrevet om de massive demonstrasjonene som var ventet under møtet.
«De spraya Working Power mens arbeiderklassen sto der og skalv.»
— Boye Ullmann, fagforeningsmann
Og riktig: Folk reiste fra hele Europa for å protestere – ikke bare mot EU og planene om østutvidelse, men mot økonomisk globalisering og nyliberalistisk økonomisk politikk.
I 2001 var Ullmann medlem av AKP. Han husker at det var intern diskusjon om hva som var hensikten med demonstrasjonene. Mens brorparten ønsket seg breie demonstrasjoner, var det en liten gruppe som ville forsøke å stoppe EU-møtet.
– For IS (Internasjonale sosialister, red.anm.) og flere andre ble det et uttalt mål at de skulle demonstrere for å stanse toppmøtet. Det kunne bli opptøyer. Dét visste vi flere måneder på forhånd. Det kunne bli fredelige politiske demonstrasjoner – eller et jævla slagsmål, sier Ullmann.
– Sopte inn alt som var
Slik ble det: Allerede torsdag 14. juni oppsto det sammenstøt. Mange tilreisende demonstranter hadde fått losji på Hvitfeldtska gymnasiet, som ble lånt ut av kommunen. Men politiet ante fare: De mente det pågikk ulovlige ting bak skolemurene.
Samme formiddag som Bush satte sine bein på svensk jord, omringet svensk politi Hvitfeldtska. De omtrent 500 som befant seg der inne, skulle kroppsvisiteres. Noen nektet, og det hele utartet til sammenstøt mellom politi og de innesperrede demonstrantene – og til sist massearrestasjoner. 459 personer ble holdt natta gjennom.
– Hva gjorde purken? De feide inn og sopte inn alt som var. Flere nordmenn ble taua inn og frakta til grensa, sier Boye Ullmann.
Samtidig som det gikk heftig for seg ved skolen, var det store demonstrasjoner i sentrum, husker han. Det store flertallet av demonstrantene som befant seg i Göteborg, ønsket seg fredelige markeringer, hevder Ullmann – ikke minst ham selv.
– Noen prøvde å forberede de ulike aktørene med bakgrunn i det som hadde skjedd i Praha og før det i Seattle, sier han med henvisning til IMFs og WTOs toppmøter i de to byene.
– Jeg tenker på det som et frampek
Men det var ikke bare bråk i Göteborgs gater disse junidagene. En av gruppene som mobiliserte mange demonstranter, var Attac, som arbeider for en rettferdig global økonomisk politikk.
Sommeren 2001 var Attac Norge nettopp etablert, med Nina Drange som leder.
– Vår agenda var en mer rettferdig fordeling mellom rike og fattige land. Det var grunnen til at jeg dro til Göteborg. Vi hadde et behov for å være til stede der det foregikk beslutninger om verden som vi ikke var en del av, sier hun.
– Vi var en stor gjeng, og sånn jeg husker det, var vi opptatt av at det skulle være en fredelig aksjon.
I starten gikk det også fredelig for seg, ifølge Drange.
– Det var en stor hoveddemonstrasjon, og den marsjen var alle med på. Det var en veldig optimisme og mange unge folk, sier hun.
– Men så ble det sammenstøt. Det utviklet seg seinere til et gateslag. De fleste av oss var ikke komfortable med det, så vi holdt oss unna kaoset.
Politivolden gjorde sterkt inntrykk på henne.
– Når man kommer fra Norge og ikke er vant til den typen gateslag, er det voldsomt. Politiet fikk kritikk i etterkant, men en god del av demonstrantene gikk også langt over grensa jeg ville ha vært komfortabel med. Det stjal fokus fra det vi ville fokusere på.
Hva kom ut av demonstrasjonene mot EU-toppmøtet i Göteborg? Drange er ikke sikker.
– Men jeg tenker på det som et slags frampek på hvordan verden har håndtert globaliseringen på ulikt vis. I Norge har vi greid det i stor grad, med velferdsstaten, mens det er stor misnøye i USA. Det får utslag, sier hun.
– Den gangen hadde vi et idealistisk håp om at vi kunne forandre utfallet. Vi greide nok ikke det.
– Det var to ulike verdener
Om lag 1500 nordmenn skal ha reist til Göteborg denne helga. Blant dem var også kommende statsråder. Anette Trettebergstuen, tidligere Ap-statsråd i Støres regjering, befant seg ikke ute i folkemengden, men bak politisperringene.
– Jeg var nestleder i Europeisk Ungdom. Vi hadde en delegasjon på utsida, mens jeg, Sindre Beyer og Hallstein Bjercke hadde fått akkreditering. Møtet handlet om EU-utvidelse, men det meste av oppmerksomheten gikk til alt som skjedde på utsida, sier Trettebergstuen.
– Det var en veldig mobilisering, fra globaliseringskritiske grupper og miljøorganisasjoner til hele den breie sida av EU-motstandere og venstresida. Men alt dette – og ikke minst det som foregikk på innsida – druknet i den bitte lille andelen som faktisk gjorde dette voldelig, sier hun.
«Jeg var på innsida, og vennene mine sto på utsida og protesterte.»
— Anette Trettebergstuen, politiker (Ap)
Store deler av Göteborg sentrum var sperret av: Konteinere, veisperringer og tusenvis av politifolk skulle sørge for at det var trygt for EU-ledelsen og den amerikanske presidenten.
– I nordisk sammenheng var det helt nytt – det var så barrikadert. Det var som to ulike verdener på innsida og utsida. Det er det jeg husker best. Vi fulgte hendelsene utenfor på tv, sier Trettebergstuen.
Selv var hun for EU-utvidelsen østover i Europa, og dermed på motsatt side av de fleste utenfor – også mange av hennes egne venner fra organisasjonslivet og politikken.
– Jeg har vært EU-tilhenger siden jeg var 13 år. Det har vært en ensom affære, sier hun og ler.
– Jeg har vært i mindretall i stort sett alle sosiale sammenhenger. Jeg var vant til det: Jeg var på innsida, og vennene mine sto på utsida og protesterte. Det er et bilde på engasjementet oppigjennom.
– Det hagla brostein
Samme kveld som demonstrantene på Hvitfeldtska ble sperret inne på skolen, kunne nordmenn her hjemme se tv-bilder av svenske politihester som rei inn i folkemengdene utenfor skolen.
Dagsrevyens reporter ante at det bare var begynnelsen: «Stemningen er spent mellom opphissede demonstranter og et nervøst politi i Göteborg, og det som skjedde i ettermiddag, kan være opptakten til verre sammenstøt under de demonstrasjoner som er varslet.»
Fredag morgen samlet tusenvis av demonstranter seg på Götaplatsen for å høre appeller. En del av dem gikk videre i den såkalte Antikapitalistmarsjen, som måtte stoppe da de møtte rader med politi som voktet EU-toppmøtet.
Noen forsøkte å komme forbi sperringene, men lyktes ikke, og snart rykket politistyrker inn i toget, angivelig for skille ut de såkalte black bloc – maskerte demonstranter.
Denne delen av toget ble så drevet opp mot Avenyn, Göteborgs paradegate.
Boye Ullmann advarte mot marsjen, som han mente måtte bli et slag mellom politi og en gruppe demonstranter.
– Vi involverte oss og prøvde å få marsjen til ikke å gå i retning av purken, sier han.
Over halve demonstrasjonen gikk et annet sted, minnes Ullmann. Likevel skjedde det han hadde fryktet.
– Det tok minutter, så ble det et jævla slag. Det hagla brostein, sier han.
– Det var så effektivt, og hele Avenyn ble en krigssone i løpet av en halvtime. Det var maskerte folk som gikk med anarkistflagg, Che Guevara- og Mao-flagg inn i butikker og kafeer og satte fyr på ting. De spraya «Working Power» mens arbeiderklassen sto der og skalv.
Selv var han riktignok ikke til stede.
– Jeg var på dass. Vi stakk da vi så at vi holdt på å bli innesperra av politiet, men så at Avenyn ble en krigssone.
Skuddene på Vasaplatsen
Skadene skulle beløpe seg til flere millioner kroner, men fredagens uroligheter var langt fra over med dét.
Samme kveld ble det avholdt en Reclaim the City-fest ved Vasaplatsen. Politiet omringet festen og fikk den stoppet. Snart brøt det ut steinkasting rundt plassen, og politiet gjengjeldte med å åpne ild.
19 år gamle Hannes Westberg ble truffet i buken og kritisk skadd, men overlevde. Flere andre ble også skadet.
– Politiet var gale, mener jeg. De skøyt med skarpt i hodehøyde, sier Boye Ullmann.
Også en liten andel av demonstrantene oppsøkte konfrontasjon med politiet, mener han. I ettertid har politiet fått mye kritikk for sin opptreden under EU-toppmøtet.
– Vi var rundt og fulgte med. Det bølget fram og tilbake. Vi var sjokkert over politiets brutalitet.
– Dette var vårt øyeblikk
Også Audun Lysbakken var i Göteborg disse dagene i 2001.
– Den unge venstresida i Norge følte at det var vår sjanse til å bli en del av den store globale bevegelsen som hadde rullet over verden siden protestene i Seattle i 1999, sier Lysbakken.
– Alle steder hvor det var globale toppmøter, var det også store protester mot globalisering og frihandel. Da det skulle være toppmøte i Göteborg, mobiliserte vi i månedsvis. Vi dro en svær delegasjon fra Sosialistisk Ungdom, sier Lysbakken, som i 2001 var nestleder i SVs ungdomsparti.
Det føltes som en oppvåkning, minnes han.
– Dette var vårt øyeblikk. Vi hadde vokst opp med en defensiv venstreside på 1980- og 90-tallet. Det var «The End of History», ideologiene var døde, det var en avpolitisert tid. Så eksploderte plutselig disse store grasrotprotestene, sier han.
Lysbakken husker den store demonstrasjonen fredag 15. juni 2001 som en folkefest.
– Det var festivalaktig, en utrolig flott, fredelig mobilisering. Men helt tilfeldig gikk vi på Avenyn da disse Black bloc-folkene begynte å knuse ruter og vandalisere. Det var veldig ødeleggende og ga mange vanlige folk et negativt inntrykk av det som skulle skje, sier han.
«Idioter og kommunistsvin»
Også dagen etter vandaliseringen av Avenyn skulle Lysbakken befinne seg i begivenhetenes sentrum.
«Lørdag kveld satt jeg innestengt på et torg i Göteborg i fire timer. Omringet av aggressive og bevæpnede politifolk med hjelmer, skjold, og køller», skrev han i Bergens Tidende noen dager seinere.
16. juni hadde hundrevis av demonstranter samlet seg på Järntorget i Göteborg sentrum i protest mot politivolden dagene før. Tross i at markeringen ikke hadde vært voldelig – ifølge Lysbakken sang de sanger og holdt appeller – ble torget omringet av politiet, og demonstrantene ble sperret inne i fire timer.
– Vi hadde endt opp på torget for å passe på at alle våre folk kom seg tilbake for å sove og ikke ble involvert i problemer. Plutselig stormet politiet torget og sperret det av fra alle sider. Det reagerte jeg veldig på, sier Lysbakken.
I Bergens Tidende refererte han til politifolk som hadde kalt demonstranter «kommunistsvin» og «idioter».
– Endelig skjedde det noe
Vold og ødeleggelser til tross: I dag er det «festivalfølelsen» Audun Lysbakken husker best.
– Det var en brei og mangfoldig bevegelse. Vi var sinnssykt entusiastiske. Endelig skjedde det noe i vår tid.
– Var Göteborg begynnelsen på slutten for denne tida?
– Jeg vil si at bevegelsen vokste helt fram til de store mobiliseringene mot Irak-krigen. Det var høydepunktet. Da de ikke lyktes i å stoppe krigen, begynte det å ebbe ut. Men det var fire–fem intense år, der Göteborg-demonstrasjonene var de viktigste i Norden.
