Eivind Peivind har delt denne artikkelen med deg.

Eivind Peivind har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattIntegrering

Når nordmenn blir innvandrere

Tuva og Ronny fra NRK-serien «Tuva & Ronny: Eit lite hotell i Hellas» er blitt klaget inn til Kringkastingsrådet på grunn av språkbruken. Men det er noe annet som får meg, og antagelig mange andre innvandrere, til å reagere: Mangelen på kulturkompetanse, og at NRK bidrar til å normalisere den.

Vi som kommer til Norge for å jobbe, forventes å bli en del av samfunnet fra dag én. Vi skal lære språket raskt, forstå normene og følge de uskrevne reglene. Gjør vi noe annerledes, selv ubevisst, får det ofte konkrete konsekvenser. Jeg protesterer ikke mot dette. Bor man i et samfunn, må man også tilpasse seg det.

Derfor er det påfallende å se et norsk ektepar flytte til Hellas for å drive hotell uten å sette seg særlig inn i verken språk, kultur eller lokale rammevilkår.

Jeg støtter drømmen deres og håper de lykkes. Men når man ønsker å starte virksomhet i et annet land, bør man vel også forsøke å forstå landet man har flyttet til?

Jeg kjenner flere nordmenn som eier bolig i Spania uten å kunne et ord spansk. Jeg har sett nordmenn på festetur i Gdańsk rope i gatene midt på natten uten tanke for dem som prøver å sove. Men turister er én ting. Å drive en virksomhet er noe annet. Da er man avhengig av lokalsamfunnet.

«Etter et helt år har ekteparet knapt lært seg gresk»

I serien virker det ofte som om hovedpersonene forventer at ting skal fungere slik de gjør i Norge. De ønsker blant annet å få godkjent en teknisk rapport som ikke kan godkjennes fordi eiendommen skal rives. Ville dette vært mulig i Norge? Trolig ikke. Hvorfor skal det være annerledes i Hellas? Fordi et par ressurssterke nordmenn forventer at systemet skal bøye seg for deres ønsker?

Først mot slutten av serien tar de innover seg at de må tilpasse seg den greske livsstilen. Det burde kanskje vært utgangspunktet.

Jeg vil ikke forsvare alle sider ved gresk byråkrati eller uklare regler i eiendomsmarkedet. Men slik systemet er, må man forholde seg til det. Alternativet er å finne et annet prosjekt. Byråkrati kan være frustrerende, men det er ikke nødvendigvis urimelig at myndighetene ønsker å rive en eiendom som ligger i et område utsatt for flom.

Et eget kapittel er språket. Etter et helt år med prosjektet har ekteparet knapt lært seg gresk. Man driver aldri en virksomhet alene. Skal man lykkes, trenger man hjelp fra lokalbefolkningen. Den beste måten å få den hjelpen på er å bli en del av fellesskapet.

Kulturkompetanse går begge veier. Man kan ikke føle seg hevet over andre bare fordi man er født i et av verdens rikeste land.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Litteratur

Snudd bevisbyrde

Takk til Klassekampen som følger opp saken rundt nullinger av skjønnlitterære bøker. Jeg har sittet i lyrikkutvalget i to perioder (ferdig i 2023), og leste kommentarene fra redaktørene John Erik Riley, Kari Marstein og Nora Campbell med interesse. For å avverge mulige misforståelser skal jeg først nevne at jeg ikke har lest noen av de nullede bøkene, jeg har følgelig ingen formening om det eventuelt stridbare i utvalgenes vurdering av de aktuelle verkenes litterære kvalitet. De fleste er prinsipielt enige med redaktørene i at siden vurdering av kvalitet innebærer en viss bruk av skjønn, vil vurderinger nødvendigvis variere. Er det det grunnleggende problemet med nulling? Jeg tillater meg å tvile. Det er ikke nødvendigvis skjønnet som endrer seg så mye fra år til år, men at forlagenes arbeid med manus gjør det. Med økonomisk press om gevinst i bokbransjen risikerer vi at arbeidsinnsatsen som legges ned i hver enkelt bokutgivelse lider. Mange litteraturkritikere har påpekt dette.

Formuesskatt

Enkefru Olsen

I Aftenposten skrev YS-leder Hans-Erik Skjæggerud nylig at de ti rikeste i Norge har en samlet formue på 624 milliarder kroner, mens halvparten av befolkningen til sammen har 593 milliarder kroner. Konklusjonen er at forskjellene er blitt enorme. Hvis dette var en reell sammenligning, ville det vært oppsiktsvekkende. Men la oss se nærmere på regnestykket. Tallene for de rikeste ligger svært nær de formuesanslagene vi kjenner fra Kapitals liste over Norges rikeste, som bygger på anslag over reelle markedsverdier. På disse listene finner vi blant andre John Fredriksen, Torstein Hagen, Ole Andreas Halvorsen og Kjell Inge Røkke. Felles for dem er at de ikke lenger er skattemessig bosatt i Norge.

Fotball-vm

«Hyggelig at det skrives litt»

I forbindelse med det pågående fotball-VM fant jeg fram Per Bredesens selvbiografi «Fotballen er rund». For den uinnvidde: Bredesen var fotballproff i Italia på 50-tallet og spilte blant annet for Milan. Han regnes som en av Norges beste fotballspillere gjennom tidene. I 1958 spilte han semifinale i Europacupen mot Manchester United på Old Trafford. I boka beskriver han oppstyret med 80.000 på tribunen og en voldsom interesse fra britiske og italienske medier. «Til og med en norsk journalist hadde funnet veien til det kjempestore Old Trafford.