Takk til Klassekampen som følger opp saken rundt nullinger av skjønnlitterære bøker. Jeg har sittet i lyrikkutvalget i to perioder (ferdig i 2023), og leste kommentarene fra redaktørene John Erik Riley, Kari Marstein og Nora Campbell med interesse.
Allerede abonnent? Logg inn
I Aftenposten skrev YS-leder Hans-Erik Skjæggerud nylig at de ti rikeste i Norge har en samlet formue på 624 milliarder kroner, mens halvparten av befolkningen til sammen har 593 milliarder kroner. Konklusjonen er at forskjellene er blitt enorme. Hvis dette var en reell sammenligning, ville det vært oppsiktsvekkende. Men la oss se nærmere på regnestykket. Tallene for de rikeste ligger svært nær de formuesanslagene vi kjenner fra Kapitals liste over Norges rikeste, som bygger på anslag over reelle markedsverdier. På disse listene finner vi blant andre John Fredriksen, Torstein Hagen, Ole Andreas Halvorsen og Kjell Inge Røkke. Felles for dem er at de ikke lenger er skattemessig bosatt i Norge.
Bård BergsjøI forbindelse med det pågående fotball-VM fant jeg fram Per Bredesens selvbiografi «Fotballen er rund». For den uinnvidde: Bredesen var fotballproff i Italia på 50-tallet og spilte blant annet for Milan. Han regnes som en av Norges beste fotballspillere gjennom tidene. I 1958 spilte han semifinale i Europacupen mot Manchester United på Old Trafford. I boka beskriver han oppstyret med 80.000 på tribunen og en voldsom interesse fra britiske og italienske medier. «Til og med en norsk journalist hadde funnet veien til det kjempestore Old Trafford.
Ragnar AudunsonJeg har lest både Gudmund Vindlands roman «Lystseilas mot finere strøk» og Klassekampens anmeldelse «Gutte-Lolita» av Bjørn Ivar Fyksen. At anmelderen reagerer på innholdet, er forståelig. Vindland skildrer en ung gutt som beveger seg inn i seksuelle relasjoner og miljøer mange lesere vil oppleve som dypt problematiske. Men her synes det moralske ubehaget å overskygge interessen for hva romanen faktisk forsøker å gjøre. Det reiser større spørsmål: Hva forventer vi egentlig av litteratur som skildrer moralsk problematiske mennesker? Skal den først og fremst forstå dem eller fordømme dem? At en roman inneholder overgrep, maktmisbruk eller moralsk forkastelige handlinger, er ikke i seg selv et argument for at den er dårlig litteratur. Hvis det var kriteriet, ville store deler av verdenslitteraturen fått problemer. Vindland skriver i forordet at han forsøker å skildre hendelsene slik hovedpersonen selv opplever dem. Fyksen mener at «det er en fortellerstemme som Vindland rent håndverksmessig ikke helt mestrer». Selv opplever jeg det motsatt.
Jan Dalchow