I ukas utgave av det britiske magasinet The Economist får vi høre om en ny trussel: En sosialistisk bølge slår innover Vestens ungdom.
«Noe nytt rører seg på venstresida (...) la oss kalle det Gen Z-sosialisme», skriver magasinet i ukas leder.
Fenomenet de har observert, er at sosialisme har blitt en stadig mer populær ideologi for generasjonene født mellom 1997 og 2012, ofte omtalt som «generasjon Z», eller bare «Gen Z».
Utgaven er nesten helt lik en fra 2019, der de gikk ut mot «milliennial socialism», altså voksende sosialisme blant medlemmer av generasjonen som kom før Gen Z. Denne gangen er trusselen derimot større: Gen Z-sosialistene med sine allierte, som New York-ordfører Zohran Mamdani, den franske politikeren Jean-Luc Mélenchon og det raskt voksende tyske partiet Die Linke, faktisk begynner å få oppslutning.
Enda verre er det at ideologien deres har utviklet seg. I tillegg til å være «besatt av krigen i Gaza» skal den sosiale politikken deres ha blitt erstattet med en ny agenda, som Economist-lederen beskriver som «noe mer ufin». De påstår at Gen Z «nesten ikke bryr seg om sosiale problemer» og i stedet går i strupene på milliardklassen.
Ungdommen har nemlig fått for seg at den raskt voksende gruppa med dollarmilliardærer faktisk kan fordele mer av deres historisk store rikdom gjennom å betale for velferd, som lavere matpriser, offentlig transport og billigere helsehjelp.
«Dette må møtes med motstand, fordi det er en enorm trussel mot rikdom», mener magasinet, som også retter skyts mot en rekke venstreintellektuelle som de anklager for å spre ideologien.
«Siden 1975 har det ikke vært så mange amerikanere som ønsker statlige tiltak for å forbedre levestandarden til de fattige (...) en rekke innflytelsesrike sosialistiske akademikere står bak den intellektuelle ballasten for disse synspunktene», skriver magasinet.
Den farligste intellektuelle er visst den tyske økonomien Isabella Weber, som blant annet har forsket på priskontroller.
«Det er meg en stor ære å bli erklært fiende nummer en av The Economist», skriver hun på X, der hun også takker magasinet for at de anklager henne for å få unge amerikanere til å be om en bedre levestandard for fattige.
I en podkast-episode fra denne uka viser magasinets journalister fram deres funn fra en uke med analyser og observasjoner av den nye «ufine» sosialismen.
«Magasinet er lite interessert i å forstå virkeligheten til folk flest»
«Det som er annerledes nå, er at det er en mye mer ‘egoistisk sosialisme’, det er veldig ‘meg først’, istedenfor en mer kollektivistisk tanke om at alle må bidra», sier Archie Hall, fungerende økonomiredaktør i The Economist. Han forsøker å forklare redaktør Zanny Minton Beddoes hvorfor dagens ungdom plutselig har så lyst til å beskatte milliardærer.
«Aha, det er veldig interessant. Så istedenfor en revolusjonær omgjøring av systemet, vil de bare sørge for at mer penger går til folk», svarer Beddoes med et overbærende smil.
«Ja, gi det til meg nå, liksom» svarer Hall.
Dialogen er interessant fordi den viser hvor lite interessert magasinet er i å forstå virkeligheten til folk flest.
The Economist mener at økonomien i Vesten siden 70-tallet har utviklet seg i en positiv retning og at løsningen på problemene Gen Z er bekymret for – ulikhet, Gaza og kunstig intelligens – er mer fri markedsliberalisme, ikke mindre.
At en middelklassefamilie i et OECD-land på 70-tallet ofte kunne forsørges med én inntekt, mens det i dag gjerne kreves to bare for å gå rundt, er et faktum de ikke nevner.
De nevner heller ikke at det å eie et hus har gått fra å være en grunnleggende vare på 70-tallet til å bli en luksusvare i 2026, som man bare får tak i ved å drukne seg selv i gjeld.
Virkeligheten de observerer fra de glattpolerte skyskraperne i Londons finansdistrikter, synes de nemlig er ganske god.
«Liberale som støtter frie marked er nødt til å slutte å si unnskyld», står det videre i lederen.
Det er ikke så rart heller, de rikeste har jo aldri vært rikere. De ti prosent rikeste i OECD kontrollerer over 50 prosent av all nasjonalformue, mens de 40 prosent fattigste må rutte med tre prosent.
«Så det er veldig meg først», fortsetter Hall i podkast-studioet.
«De spør liksom, hva kan gjøres for at husleia mi blir lavere?»
