Etter Gyldendals forlagssjef for skjønnlitteratur Kari Marsteins innlegg i Klassekampen 3. juni om avslaget på Helene Uris roman I mitt lune hi på Kulturrådets automatiske innkjøpsordning for skjønnlitteratur, har Kulturrådet behov for å gjøre noen presiseringer.
Allerede abonnent? Logg inn
Helsebyråd Saliba Korkunc (H) anklager meg i Klassekampen 20. mai for å «villede» om bydelsreformen i Oslo. Det er en ganske offensiv anklage fra en ansvarlig byråd som fortsatt ikke kan forklare hvordan store deler av reformen faktisk skal fungere. Det mest avslørende i innlegget er at Korkunc egentlig beskriver dagens bydelsutvalg ganske presist: organer som ofte mangler reell innflytelse og må nøye seg med å sende høringsinnspill oppover i systemet. Der har han faktisk et poeng. Det sier folkevalgte fra både Høyre, Ap og Rødt. Problemet er bare at reformen hans ikke løser det. Den store demokratiske nyvinninga Høyre nå prøver å selge inn, er i praksis at bydelsutvalg skal få «anke» saker videre opp til byrådet dersom de føler seg overkjørt av en etat. Det er altså dette Høyre kaller «reell maktoverføring»: retten til å protestere høyere opp i systemet - uten kontroll over pengene eller reell frihet til å prioritere egne tjenester.
Siavash MobasheriEU prøver å få i gang en fredsavtale for Ukraina. Norges utenriksminister løftes frem som mulig forhandlingsleder. Espen Barth Eide er kompetent så det holder – og passe nøytral, sett fra begge sider av bordet. Dette blir en av historiens vanskeligste og mest risikable forhandlingsprosesser. Tenketanken Chatham House i London har publisert en oversikt over faremomentene, og alarmen og varsellampene hviner og blinker: Forskerne viser at Donald Trumps nedlatende holdning til Europa har svekket Natos troverdighet. Russernes tror ikke lenger at alliansen vil mobilisere, og er blitt (om mulig) enda mer fandenivoldske. Ingenting tyder på at Vladimir Putin skal tone ned sine ambisjoner, og diplomatiet har lite å skryte av. Derfor har mange fortsatt å håpe at en ny våpenhvile kan være første skritt mot en politisk løsning.
Christian BorchJeg mener at Jørn Siljeholm i sitt svar til meg 1. juni stiller like urealistiske krav om hva en «god avtale» er som Trump-administrasjonen gjorde i forkant av krigen. Siljeholm hovedproblem er anrikning i seg selv, anrikning utover sivile nivåer og manglende inspeksjonsadgang. Iran har konsekvent insistert på å anrike uran, slik flere andre land også gjør. De har i nåværende forhandlinger vært mer åpen for å midlertidig stanse deler av virksomheten, men ikke til å oppgi den permanent. Krigen har ikke fått dem til å rikke på seg. JCPOA var et forsøk på å håndtere dette ved å begrense anrikningen til sivile nivåer. Det var først etter at Trump trakk USA ut av avtalen at Iran begynte å anrike uran langt utover grensene avtalen tillot. Atomavtalen fra 2015 stilte mange krav til Iran.
Soran Hasani