Oppmerksomhetsøkonomiens new kid on the block proklamerer i NRKs Debatten at årsaken til at mange barn under to år går i barnehage, er at Ap «rett og slett presser» foreldrene til det. Aps utilbørlige press er angivelig motoren i det småbarnsindustrielle kompleks som KrFU-leder Inger Olina Hovland nå har avslørt som «en syk kultur».
Det er interessant at hun beskriver de demokratisk vedtatte resultatene av befolkningens frie valg som et utilbørlig press mot den samme befolkningen.
For det første: Å sende barn i barnehage er ikke «rett og slett» et resultat av press fra Ap, men en frivillig beslutning. Mer frivillig, tror jeg man kan si, enn det å ta lønnet arbeid for å klare seg økonomisk. Man kan beklage at økonomiske realiteter «presser» folk til å søke lønnsarbeid under andres kommando. Men verken dette presset, eller behovet for barnepass, ble oppfunnet av Tonje Brenna.
For det andre: Norge er ikke en ettpartistat. Reglene for makspris og kontantstøtte er ikke diktert av ett parti (som har 53 av 169 mandater i Stortinget). Full barnehagedekning og verdens lengste foreldrepermisjon er ikke «presset» på det norske folk av Ap-eliten. Vi har disse ordningene fordi individene har brukt vår demokratiske frihet og kjempet for dem selv.
Å framstille resultatet av individenes demokratiske frihet som ettpartistatlig press må være uttrykk for en «syk» demokratiforståelse, hvis jeg skal ty til ungdommens språk.
Hovland er i godt selskap. Denne syke forståelsen er nemlig høyresidens mest livskraftige ideologiske tradisjon. Den demokratiske velferdsstaten døper de «formynderstaten» (Unge Høyre). Demokratisk vedtatt omfordeling av noen få prosent fra de rikeste er å «jage» bedriftseiere fra landet (Frp). Å kutte i skatten er «en frihetskamp», ifølge Sylvi Listhaug. Resultatene av at vanlige folk fikk demokratisk frihet, omtales konstant som utålelige inngrep, straff, press og tvang. Frihet blir til ufrihet.
Som liberalistene i danske Liberal Alliance sier det: «Skattene begrenser den personlige friheten.» For folk flest er det snarere slik at skattene finansierer den personlige friheten. Min foreldrepermisjon. Ungenes barnehageplass. Gratis høyere utdanning. Intet av dette fins i Frps politiske fyrtårn USA. Fraværet av effektive fellesløsninger tvinger individer (kvinner) til å velge vekk enten barn eller yrkesambisjon.
Takket være vår effektive bruk av den demokratiske friheten finansierer skattene for nordmenn flest en frihet til å velge selv hvordan vi lever vårt liv som de fleste amerikanere bare kan drømme om. Det samme gjelder de «offentlige inngrep» som Frp forakter, i frihetens navn. Det er et offentlig inngrep, folketrygdloven, som gir meg friheten det er å ha betalt foreldrepermisjon. Det offentlige inngrepet ferieloven gir meg rett til ferie med lønn. Den retten fins ikke i USA.
Stopp og tenk: Når har du mest frihet – er det når du har fri, eller når du ikke har fri?
Når sjefen din i Norge ikke kan si «You’re fired!» til enhver ansatt som tør å mene noe, slik han kan i USA, er det fordi vi i 1936 innførte en lov om saklig oppsigelse. Demokratiet gjorde ikke dette «inngrepet» for å begrense individenes frihet, men for å beskytte den. Mot yrkesforbud, trakassering og maktmisbruk.
Den gangen bygde vi landet med støtte i det jeg kaller et demokratisk frihetsbegrep. De siste 50 årene har vår egen forståelse av frihet blitt nedkjempet av Reagan-revolusjonens tankeskjema. Det reverserte 1900-tallets oppfatninger om framskritt og reaksjon. Innen denne «nyliberalismen» sin tankeverden blir demokratiets institusjoner utlagt som «tvang», «elitestyrt», «kollektivisme» og «ensretting». Markedet beskrives som «frihet», «demokratisk», «individualisme» og «mangfold».
Det er forståelig at denne tenkemåten preger høyresiden. Partier og tankesmier der er finansiert av økonomiske særinteresser hvis privilegier og makt kan trues av den demokratiske friheten til folk flest. De økonomisk overordna vil alltid forsvare sin frihet til å dominere de underordna. Arbeiderbevegelsen og kvinnebevegelsen, derimot, kjemper for frihet fra dominans.
De dominerte gruppene hadde ikke makt, men vi hadde flertallet. Så vår vei til frigjøring måtte gå gjennom folkestyret. Omvendt for overklassen: Milliardærene kjemper for frihet fra folkestyret, fra «skatter, avgifter og offentlige inngrep» (Frp).
Det vi kaller demokrati, kaller de tvang. Civita-filosof Lars Svendsen kalte nylig skatt til velferdsstaten en «tvungen omfordeling» som truer med å «undergrave nestekjærligheten». Den progressive beskatningen i Norge er imidlertid intet angrep på vår frihet, men et uttrykk for vår demokratiske frihet. Vi kjempet fram denne velferdsstaten selv.
Og hva menes med «tvungen»? Ingen tvinger deg. Norge er ikke Nord-Korea. Hvis du ikke liker den demokratiske frihetens resultater, kan du reise når som helst. At vi ikke tvinger deg til å betale skatt her hjemme, bevises hver dag av skalldyr- og sjampanjefesten til våre høyt feirede skattelandssvikere i Sveits – de stakkars milliardærene som måtte flykte fra folkestyret.
