Drittifisering i Aftenposten
I 1992 fikk Gunda Djupvik fast jobb i Statens Informasjonstjeneste. Da gjorde en nyutdannet jurist på 26 år slik man skal gjøre: Hun tegnet abonnement på Aftenposten. Siden har Djupvik byttet jobb mange ganger, men abonnementet har hun beholdt gjennom hele yrkeslivet. Helt til en tirsdag i april, da hun våknet til en e-post om at Schibsted framover krever 39 kroner i måneden for å slippe at konsernet og «utvalgte annonsepartnere» samler inn brukerdata for å vise personlig tilpassede annonser. «Det fyrste eg gjorde, før eg stod opp, var å gå inn på Schibsted og avslutta abonnementet mitt på Aftenposten og VG», sier Djupvik til NRK.
«Straffegebyret kan være ulovlig.»
«Schibsted annonsevalg» henter inspirasjon fra de store teknologiplattformene. For å bruke Facebook må du enten dele personopplysninger eller betale for å slippe personrettede annonser. Ifølge NRK viser rettsdokumenter fra et søksmål i USA at 0,007 prosent av Meta-brukerne har valgt betalingsalternativet. Så er heller ikke poenget at folk skal betale. For et teknologiselskap er innhøsting, bruk og videresalg av atferdsdata selve forretningsideen, slik Shoshana Zuboff beskriver i boka «Overvåkningskapitalismens tidsalder».
At Aftenposten kaster seg inn i samme dansen, virker lite gjennomtenkt. Ett problem er at det skader omdømmet, slik Djupviks vitnesbyrd viser. Et annet er at straffegebyret kan være ulovlig. Fagdirektør Finn Myrstad i Forbrukerrådet mener det kan stride mot personopplysningsloven. «Slike løsninger gjør personvernet til en vare i stedet for å behandle det som den grunnleggende rettigheten det faktisk er,» sier han til Medier24. En vel så stor fare er at Schibsted undergraver skillet mellom avisene og teknologiplattformene – et skille som er nødvendig for tilliten de lever av. Det var dette poenget Schibsteds konsernredaktør Einar Hålien snublet over da han i mai skulle beskrive skillet mellom redaktørstyrte medier og sosiale medier: «Folk skal kjenne seg trygge på at det ikke er andre interesser som styrer de redaksjonelle mediene enn hensynet til brukernes behov for balansert og troverdig informasjon.» Så enkelt er det, og akk så vanskelig.
