– Jeg er redd for at jeg ikke skal klare å artikulere meg slik jeg vil, sier Anawana Haloba.
Hun står ved kjøkkenbenken i en lånt leilighet på Dragefjellet i Bergen. Hun venter på at vannkokeren skal bli ferdig, så hun kan servere masala-te.
Hun unnskylder det litt labre humøret. Det har vært intense dager. Det er ikke her i avisa hun er opptatt av å formulere seg riktig.
To dager etter vårt møte skal den prestisjetunge Festspillutstillingen ved Bergen Kunsthall åpnes. Haloba har fått æren av å være årets festspillkunstner, med utstillingen «From This Darkness I Shall Grow».
Med vervet kommer også en frykt for å underprestere. Ikke på grunn av et ønske om suksess, men fordi temaene hun undersøker – om traumer, undertrykkelse og marginalisering – må behandles med respekt.
Selv om verkene hennes går i dialog med mange ulike historier, fra koloniseringen og den påfølgende frigjøringen av afrikanske land, eller krigshandlinger i Midtøsten og Ukraina, er Haloba bevisst på at hun ikke snakker på vegne av andre.
Også i sin kunstneriske tolkning er hun en slags observatør, slår hun fast.
– Det er viktig for meg å bære samtalen på riktig måte og til riktig tid.
Nedarvet nysgjerrighet
Med tildelingen av festspillkunstnerskapet kommer også en anerkjennelse av at den zambisk-norske kunstneren er en av Norges viktigste samtidskunstnere. Likevel vil ikke Haloba gå med på at hun har en opphøyet posisjon.
– Man skal ikke sette verken seg selv eller andre på en pidestall, for da kan man miste seg selv. Det lærte jeg av en av mentorene mine, en gang.
Haloba er født og oppvokst i byen Livingstone sørvest i Zambia. At den ligger ved den historisk viktige Zambezi-elva på grensa til Zimbabwe (tidligere Rhodesia), har gjort Livingstone til en del av frontlinja i flere kriger.
Én av dem var den rhodesiske borgerkrigen fra 1965 til 1979, som endte med anerkjennelsen av Zimbabwe som republikk i 1980.
Haloba vokste opp i kjølvannet av krigen med en familie der det politiske livet var en integrert del av hverdagen. Kritisk tekning var helt selvfølgelig.
Selv beskriver Haloba seg selv som en ekstremt nysgjerrig unge.
– Jeg slo meg ikke til ro med svarene jeg fikk, sier hun.
Nysgjerrigheten har hun nok fra morssida, reflekterer hun.
– Min mor er en vitebegjærlig gammel dame. Hadde du møtte henne, hadde du skjønt hva jeg mener.
Mora Albertina var lærer da hun ennå var yrkesaktiv, mens faren Job hadde høye stillinger i det private næringslivet. Begge var svært hardtarbeidende, noe de fortsatt er, bemerker Haloba, selv om de har gått over i pensjonistenes rekker.
Med ti søsken – Haloba er nummer seks – var oppveksten trygg og huset ofte fullt av både søskenbarn, onkler og tanter.
Det var et privilegium for henne at foreldrene ikke gjorde forskjell i oppdragelsen ut ifra kjønn. Hun ble behandlet først og fremst som et menneske, forteller hun.
Kunstnerkollektiv
Da Haloba på slutten av nittitallet begynte å studere kunst i Lusaka, fantes det ingen høyere kunstutdannelse i Zambia. I stedet var det forventet at folk som hadde gått på kunstskole, ble kunstfaglærere for barn og ungdom.
Men Haloba ville annerledes, og etter Evelyn Hone College of Applied Art sluttet hun seg til kunstnerkollektivet Rockstone i Lusaka. I halvannet år arbeidet hun med stein og lærte seg ulike skulptureringsteknikker.
At hun brøt med normen, vakte oppsikt. Kvinnelige kunstnere ble nemlig sett på som annenrangs i det zambiske kunstmiljøet sammenliknet med menn.
Men med verdiene hun hadde fått med seg hjemmefra, nektet hun å la kjønnet sitt bli definerende for karrieren. Denne kompromissløse innstillingen fant gjenklang i Rockstone-miljøet.
– Mentorene behandlet meg ikke annerledes fordi jeg var kvinne. Vi jobbet svært hardt, ofte dag og natt, i et lite skur, erindrer hun.
Ballasten hun fikk med seg fra kollektivet, ble definerende for den videre karrieren. De la stor vekt på kritisk tenkning, både praktisk og filosofisk.
– Ved Rockstone hadde vi et uttrykk som lød «You sharpen me, and I sharpen you», sier hun.
Det, og en levemåte Haloba kaller «radikal gjestfrihet», lærte henne verdien av å bygge fellesskap.
Etter Rockstone-tida ventet en bachelor i kunst ved Kunsthøgskolen i Oslo. Gjennom en brite som var tilknyttet kunstmiljøet både i Oslo og Zambia, fikk hun mulighet til å delta på flere seminarer i Lusaka og etter hvert også til å søke på skole i Norge.
– Ble det et kultursjokk?
– Det er var jo nytt. Men på det tidspunktet hadde jeg utviklet god selvtillit og lært å tilpasse meg. Jeg lot meg ikke rive med av en ny kultur, uten at det ikke betyr at jeg var takknemlig for muligheten.
Lyden av undertrykkelse
Etter endt bachelorgrad ventet studier ved Rijksakademie van Beeldende Kunsten i Nederland, før hun igjen vendte tilbake til Norge.
I disse dager har hun akkurat sendt inn doktorgradsavhandlingen sin til vurdering ved Universitetet i Bergen. Den kunstneriske delen består av en såkalt eksperimentell opera, som ble vist på Nasjonalmuseet i høst.
Bruk av ulike former for lyd er typisk for Halobas arbeider, også i utstillingen som vises denne uka. I en installasjon laget av tre og dyrehorn fortelles historier om vold, undertrykkelse og fordrivelse via et kor av ulike stemmer.
I et annet verk høres den evinnelige lyden av en drone, en etter hvert vanlig del av hverdagen i krigsherjede land.
Historiene er mange, og de reflekterer hennes livslange engasjement for sosial rettferdighet, antikolonialisme og hvilken rolle skeive maktstrukturer fortsetter å spille i samtida.
«Man skal ikke sette seg selv eller andre på pidestall»
Å stille spørsmål ved slik urettferdighet, og strukturene som legger til rette for dem, er gjennomgående i kunstnerskapet.
Under intervjuet setter hun fingeren på skeivheten som oppstår når enkelte mennesker – hvite kontra fargede, kolonimakter kontra koloniserte - har privilegier sammenliknet med den andre.
– Det at du er hvit, for eksempel, gir deg tilgang til visse arenaer som ikke jeg har samme tilgang til, sier hun og legger til at hvithet både blir sett på som selve normen.
Kunst som motstand
På verdensbasis manifesterer denne skeivheten seg i hvem vi aksepterer at kan drepe, og hvem som ikke kan det, mener Haloba.
– Ta Israels krigføring på Gaza, for eksempel. Den har vart i over to og et halvt år uten at verdenssamfunnet griper inn.
Et annet eksempel er stormakter som henter ut sjeldne mineraler i andre land.
– Hva er det som gir dem frekkheten – «the audacity» – til å ta seg til rette på den måten?
Haloba forteller at hun helt har sluttet å gå i demonstrasjonstog. For henne er det noe tannløst ved å etter endt marsj smile og klappe hverandre på skuldrene og si at «det var bra at vi gikk».
I stedet undersøker hun hvilke verktøy kunsten hennes kan bidra med.
– Hvordan kan jeg finne ulike språk og muligheter for motstand og for motstandskraft? Hvordan kan man holde sine egne myndigheter ansvarlige? Hvordan kan jeg få arbeidet mitt til å tale?
Norsk unnvikelse
– Hvordan behandler det norske samfunnet spørsmål om undertrykkelse?
Haloba smiler, fast i blikket.
– Det norske samfunnet unngår kompleksitet, sier hun kontant.
Da hun var ung og bare hadde seg selv å tenke på, brydde hun seg ikke særlig om da hun opplevde fordommer.
– Jeg sto støtt i bakgrunnen min. Jeg er zambier, tenkte jeg, og lot det ikke påvirke meg.
Det endret seg imidlertid da hun fikk barn og så hvordan hennes halvt hvite, halvt fargede barn fikk kommentarer basert på hudfargen.
Noe av det som hindrer Norge i å håndtere rasisme, er likhetstankegangen, mener Haloba.
– «Her er vi alle like», sier vi i Norge. Men med det utsletter vi også forskjellene, sier hun.
Hun mener mange nordmenn er blinde for at det finnes både forskjellsbehandling og urettferdighet, mener hun.
– Når små, norske barn går rundt og kaller fargede barn for «bomullsplukkere», er ikke det fordi de har funnet på det ordet selv.
«Når norske barn kaller fargede barn for ‘bomullsplukkere’, er ikke det fordi de har funnet på det ordet selv»
Slike sannheter er ubehagelige og feies under teppet både i skolevesenet og den breie politiske debatten, opplever Haloba.
– Vi snakker om urettferdighet uten egentlig å snakke om det.
Temaer som strukturell rasisme og imperialisme er viktige deler av undervisningen hun holder ved Kunsthøgskolen i Oslo, der hun er førsteamanuensis i samtidskunst.
– Jeg inkluderer tankegods, mytologi og historie fra utenfor Vesten, uten samtidig å hevde at min posisjon er absolutt eller den eneste rette, sier hun.
Kjærlig arbeidsnarkoman
I dag bor Haloba på Oppsal i Oslo sammen med mannen Halvor Hobøl, som jobber i Utlendingsdirektoratet. Sammen har de døtrene Nora på 14 og Nina på 11.
Når vi spør om hvordan hun tror hennes nære vil beskrive henne, krymper hun seg litt.
Hun har alltid jobbet mye. Derfor har hun også en konstant frykt for ikke å strekke til hjemme.
– Jeg er alltid redd for at jeg ikke viser mannen min og barna mine at jeg bryr meg om dem. Men la oss ringe mannen min, så kan han svare for deg, sier hun og tar opp telefonen.
En blid østlending svarer.
– Hvordan vil du beskrive kona di?
– Anawana er en arbeidsnarkoman som virkelig bryr seg om menneskene i livet sitt, sier han.
Etter hvert kommer dattera Nora på tråden:
– Mamma er morsom og streng, og ekstremt konsentrert i det hun jobber med. Litt sånn som mormor, sier hun og ler.
Yngstemann Nina stemmer i.
– Hun jobber hardt, bekymrer seg mye og er snill og omtenksom.
Når Haloba legger, er det med et forsiktig og beveget smil.
