Oppmerksomheten Karim Khan påkalte da han 20. mai 2024 erklærte at han hadde søkt om arrestordrer for Israels Benjamin Netanyahu og hans forsvarsminister Yoav Gallant, samt tre Hamas-topper, kan vanskelig overdrives.
Videoklippet der Den internasjonale straffedomstolen (ICC) sin sjefanklager ramser opp hvilke forbrytelser aktoratet mener det er «rimelig grunn til å tro» har blitt begått, gikk verden over.
Nyheten fikk mange til å juble. Men Israel og USA sverget for at Khan skulle få svi. Joe Biden kalte manøveren «skandaløs». USA innførte sanksjoner mot sjefaktoren.
Mai året etter var det globale søkelyset igjen rettet mot Khan – men denne gangen sto han selv anklagd. I en stor sak beskrev Wall Street Journal hvordan en kvinnelig kollega beskyldte Khan for grove, seksuelle krenkelser.
Khan avviste alt, men gikk frivillig ut i permisjon mens et kontrollorgan i FN, Office of Internal Oversight Services (OIOS), fikk i oppdrag i gjøre en større gransking. Begge parter ble intervjuet og tusenvis av sider med bevis ble innhentet. OIOS leverte til slutt en rapport, som ICC ba tre uavhengige dommere vurdere. 21. mars ble det kjent at dommerne enstemmig konkluderte med at det ikke finnes tilstrekkelig bevis for at Khan har misbrukt sin maktposisjon eller tjenesteforsømmelse.
– Jeg trodde åpenbart at saken ville bli avsluttet med en gang etter dette, sier Karim Khan selv i et ferskt intervju med nettstedet Zeteo, der han for første gang tar bladet fra munnen.
Slik har det imidlertid ikke gått.
Khan slår tilbake
Anklagene mot Khan nådde for alvor offentligheten høsten 2024, gjennom den uidentifiserte X-kontoen @ICCLeaks. Da hadde anklagene allerede blitt lagt døde i to runder med interne prosesser i ICC. Men de anonyme lekkasjene og artikkelen i Wall Street Journal, blåste saken opp igjen.
Detaljene som den amerikanske konservative avisa satte på trykk, inneholdt grove anklager om ikke-samtykkende seksuell kontakt over ett år. Ifølge artikkelen anklaget kollegaen Khan for å ha krenket henne seksuelt i Haag og på tjenestereiser.
«Mistanken om at dette er en politisk vendetta blir stadig tydeligere.»
— William Schabas
Det var ICCs styringskomité (Byrået) som besluttet å outsource granskingen av Khan til OIOS. Byrået består av diplomater fra 21 av ICCs 125 medlemsland. Men etter at OIOS leverte sin rapport, og dommene hadde konkludert, meldte nettstedet Middle East Eye at 15 av de 21 landene i Byrået ikke akter å sette strek for saken med dette.
Istedenfor signaliserte de at de selv vil vurdere bevisene og trekke sin egen konklusjon – og eventuelt la Khans skjebne gå til en avstemning blant ICCs 125 medlemsland.
I det timelange intervjuet med Zeteo snakker Khan for første gang ut om prosessen, og han presses hardt om anklagene, som han fremdeles benekter. Han sier at det nå «ikke lenger handler om anklagene», men en politisering fra Byrået.
– Det som foreslås nå, er at politisk utnevnte statsrepresentanter på et vis skal høre enda mer bevis for å få et resultat, sier Khan i intervjuet.
– Det er ikke akseptabelt, du ville ikke godtatt det om det var deg, sier Khan, som mener prosessen ikke bare skader hans egen rettssikkerhet, men også «vil være farlig for institusjonen i en tid med massiv polarisering».
– Vil bare bli kvitt ham
Flere medier har rapportert om hvordan USA og Israel – ingen av dem medlem av ICC – over tid har lagt press på domstolen og infiltrert den med etterretning.
Til Zeteo forteller Khan om hvordan han ble presset av Israels nærmeste allierte etter å ha informert vestlige regjeringer om at arrestordrer var underveis.
For eksempel ringte Storbritannias daværende utenriksminister David Cameron og truet Khan med å kutte støtta til ICC og trekke landet ut av domstolen om sjefaktoren gikk til det skritt, mens den amerikanske republikaneren Lindsey Graham fortalte Khan at ICC «er for afrikanere og kjeltringer som Putin, ikke demokratier som USA og Israel».
Klassekampen har snakket med tre anerkjente juridiske kilder som har fulgt alt dette tett.
Den av dem som har vært tettest på Khan selv, er den anerkjente jussprofessoren Kevin Jon Heller, som er ekspert på ICC og i dag underviser ved Københavns Universitet. Inntil nylig var Heller spesialrådgiver for krigsforbrytelser ved kontoret til ICCs sjefanklager, og han legger ikke skjul på at han har kjent Khan i over 15 år og er en nær venn.
– I motsetning til mange av dem som prøver å få ham ut av embetet, innrømmer jeg åpent mine egne bindinger. Så jeg er ikke upartisk overfor ham – men jeg prøver å være så upartisk som mulig i analysen min, sier Heller.
På Klassekampens spørsmål om hva som kan være motivasjonen til landene som ikke vil godta dommerpanelets konklusjon, svarer Heller at bildet er sammensatt.
– Jeg tror det finnes noen stater i Byrået som genuint mener at den beste måten å beskytte kvinner ved domstolen mot seksuell trakassering på, er å ukritisk akseptere enhver anklage om at seksuell upassende atferd har funnet sted. Det er nobelt, men her mener jeg det er misforstått, sier Heller.
Samtidig spiller press fra Israel og USA også helt klart inn, mener han.
– Det finnes et betydelig antall stater i Byrået, særlig vestlige, som ikke bryr seg nevneverdig om å beskytte kvinner eller om prosessuell rettferdighet. De ser bare dette som en mulighet for å bli kvitt en sjefaktor som etter deres syn har nektet å holde seg innenfor sitt mandat, sier Heller.
En «politisk vendetta»?
De 15 diplomatene i Byrået som vil se bort fra dommernes konklusjon, representerer ifølge Middle East Eye Belgia, Bolivia, Brasil, Chile, Kypros, Ecuador, Finland, Italia, Japan, Latvia, New Zealand, Polen, Slovenia, Sør-Korea og Sveits.
Heller tror flere av statene har blitt utsatt av press fra USA.
– Sånn fungerer Byrået. Hovedgrunnen til at vi ikke bør overprøve uavhengige dommere, er at Byrået er et reint politisk organ, sier han.
Også jussnestoren William Schabas, en global autoritet innenfor folkerett, lar seg opprøre over signalene om at Byrået ikke vil godta konklusjonen fra dommerne de selv utnevnte. Han mener prosessen har vært improvisert og ikke har fulgt ICCs egne regler.
«Dette er en trussel mot påtalemyndighetens uavhengighet, som er selve hjørnesteinen i Roma-vedtektene», skriver Schabas i en e-post til Klassekampen, med henvisning til traktaten som styrer domstolen.
Schabas mener man bare kan spekulere i motivene, men mener at «mistanken om at dette er en politisk vendetta – som alltid har blitt hevdet – blir stadig tydeligere».
Også norske Eirik Bjørge, en anerkjent ekspert på folkerett og professor i rettsvitenskap ved University of Bristol, mener prosessen bærer preg av at det er «ugler i mosen».
– Ser man litt større på dette, kan man spørre hvordan denne domstolen og dette systemets integritet skal opprettholdes på lengre sikt. Fordi det kommer jo unektelig til å framstå som en invitasjon til at sterke stater, som ikke er parter til ICC, kan presse på for å få det resultatet man ønsker. Det får blodet mitt til å koke, sier Bjørge.
Den norske jussprofessoren mener Norge må engasjere seg.
– Man kan ikke sitte og si at vi står opp for folkeretten og internasjonale rettsprinsipper og ikke gjøre noen ting i denne saken, sier Bjørge.
Kevin Jon Heller mener USA, Israel og allierte land ønsker å sende en beskjed til neste sjefaktor om at hen bør ha «lært leksa og ikke forfølge saken videre».
– Er det ikke en risiko for at dem som mener Palestina-saken er så viktig, ender med å se gjennom fingrene på alvorlige sexanklager fordi de virkelig ønsker å se Netanyahu i Haag?
– Det er et godt spørsmål, og jeg har ikke noe godt svar. Å gjøre det rette har alltid konsekvenser, så det koker ned til hva du mener er det rette å gjøre – og være ærlige om konsekvensene, sier Heller.
