Da den første palestinske intifadaen brøyt ut i desember 1987, var Omer Bartov en ung universitetslektor i Tel Aviv, nylig tilbake fra studier ved Oxford i England.
Der hadde han forsket på indoktrineringen av Wehrmacht, Hitlers hær. Nå, i Israel, jobbet han med sin andre bok om de tyske soldatene på Østfronten.
Men etter hvert som det palestinske opprøret spredte seg, innså Bartov at han, som tidligere IDF-soldat, kom til å bli innkalt som reservist. Lite fristet mindre, særlig med forsvarsminister Yitzhak Rabins «kraft, makt og slag»-politikk i førersetet.
– Rabin sa israelske, tungt bevæpnede soldater skulle knekke armer og bein på palestinske tenåringer som kastet stein. Jeg var naturligvis opprørt over det, sier Bartov, som den gang var engasjert i fredsorganisasjonen Peace Now.
De israelske fredsaktivistene drev en kampanje der postkort ble sendt en masse til Rabin. Kortene var ferdigskrevne og skulle bare signeres, men Bartov var så rasende på forsvarsministeren at han klarte å klemme inn noen egne ord på brevet sitt.
– Jeg skrev at jeg nettopp hadde fullført doktorgraden min om brutaliseringsprosessen i den tyske hæren – og at under hans ledelse var IDF på vei ned samme skråplan.
To uker seinere fant Bartov, til sin store overraskelse, en konvolutt fra det israelske forsvarsdepartementet i postkassa. Brevet inni, som var signert Rabin selv, inneholdt bare én linje: «Hvordan våger du å sammenlikne IDF med Die Wehrmacht?»
Sjokkert over å ha fått svar, skrev Bartov et nytt, langt brev om hvordan hjernevaskede tyske soldater så på fienden som undermennesker, og hvorfor det samme kunne skje med israelske soldater. Han trodde knapt sine egne øyne da han nok en gang fikk svar. Men det var det samme som sist:
«Hvordan våger du å sammenlikne IDF med Die Wehrmacht?»
Fra tysk til israelsk hjernevask
Den uvanlige brevvekslingen får Bartov i dag til å trekke på smilebåndet, men også til å fylles med et vemod. Rabin, som Bartov var så rasende på, ble nemlig bare noen år seinere Israels statsminister og var involvert i Oslo-prosessen. 4. november 1995 ble Rabin skutt og drept under et stort fredsmøte.
– Min lesning av alt dette var at han på et vis holdt med meg. Også han innså at okkupasjonen ville gjøre noe med Israel, og så en mulighet for å prøve å endre det, sier Bartov.
Han passer på å understreke at Oslo-prosessen var «utilstrekkelig».
– Det var mange problemer. Men han forsto noe, sier Bartov om Rabin.
Postkort-anekdoten dukker opp i 72-åringens nye bok, «Israel: what went wrong?». Det samme gjør betraktninger fra historikerens tid i IDF som soldat og offiser. I løper av fire år i tjeneste var Bartov utplassert på Vestbredden, i Gaza, på grensa til Libanon under jom kippur-krigen og seinere inne i en skyttergravskrig «à la første verdenskrig» inne i Syria. I boka minnes han da han patruljerte i den egyptiske byen Al-Arish i Nord-Sinai, som Israel okkuperte. Frykt- og foraktfulle blikk fra folk bak persienner og lukkede gardiner brant i nakken.
– Det var en klar følelse av frykt, og en krypende følelse av «Hvorfor er vi her? Dette er ikke vår plass», sier Bartov om det som ble starten på «en lang prosess» i hans syn på hjemlandet.
I 1989 dro han til USA med stipend ved Harvard og ble værende. Erfaringene fra IDF skulle imidlertid få stor innvirkning på hans videre karriere, for han ville studere soldaters motivasjon. Bartov spesialiserte seg på Hitlers hær, og forskningen ble banebrytende. Den endret den dominerende oppfatningen om at folkemordet på jødene var noe SS og nazitoppene sto for aleine, mens tyske soldater ikke hadde ansvar.
– Jeg ble en del av den nye generasjonen historikere som prøvde å avsløre disse løgnene, sier han og forklarer hvordan han trakk på sin egen erfaring fra IDF. Argumenter om at soldater «først og fremst kjemper for hverandre, og ikke bryr seg om ideologi», avviste han.
– Det var ikke slik jeg opplevde det. Selvfølgelig bryr du deg om kameratene dine, men det står større ting på spill. Du tror du gjør det rette. Du tror fienden er virkelig ond. Og du trenger dette for å motivere deg.
At de tyske soldatene internaliserte naziideologi og så fienden som undermennesker, gjorde det «lettere for dem å drepe rundt 26 millioner sovjetiske borgere, som ikke er et lite antall mennesker å drepe», sier Bartov. De fleste av ofrene var sivile, mange av dem jøder.
De tyske soldatenes forvrengte virkelighetsoppfatning beskriver Bartov inngående i hans kjente verk, «Hitler’s Army». Hvordan soldater som tilskriver sine egne forbrytelser til fienden, som gjør at de frykter motstanderen i enda større grad og ender med å «fullstendig dehumanisere» dem, tenkte Bartov mye på etter 7. oktober 2023.
– Hva er det som skjer med mentaliteten til israelske soldater som tror de gjør det rette, når de åpenbart gjør det som er galt, og som ser seg selv som ofre, når de åpenbart gjør andre til ofre i enormt omfang?
En smertefull konklusjon
Kort tid etter Hamas-angrepet 7. oktober, i november 2023, fikk Bartov stor oppmerksomhet for en kronikk i New York Times. Som en av verdens mest anerkjente eksperter på folkemord vakte det oppsikt at han advarte mot at krigsforbrytelsene Israel allerede hadde begått på Gazastripa, kunne bli folkemord.
En ny kronikk i samme avis, publisert et og et halvt år seinere, vakte enda større oppstandelse, med tittelen: «Jeg forsker på folkemord. Jeg kjenner det igjen når jeg ser det».
Den verdensledende Holocaust-forskeren slo nå fast at Israel hadde begått folkemord på palestinerne i Gaza. Konklusjonen kom han til våren 2024, og skrev om den høsten samme år – selv om New York Times-kronikken først ble publisert et år seinere.
Det var «en smertefull konklusjon å komme fram til», skriver Bartov i boka, og en han «motsto så lenge han kunne».
– Det var smertefullt fordi jeg vokste opp i Israel, mange av vennene mine bor der, jeg har familie der, og jeg vet hva det betyr når man sier at et land begår folkemord – spesielt et land som Israel, som oppfatter seg selv som svaret på Holocaust, det største folkemordet i moderne tid.
Samtidig tilhører han dem som har en streng tolkning av begrepet. Bartov mener det ofte har blitt brukt i situasjoner der det ikke har passet, og mer som en anklage.
– Ofte har det blitt brukt mot Israel av folk som ikke liker israelsk politikk. Og det er mye å ikke like ved israelsk politikk, men det betyr ikke nødvendigvis at det er folkemord, sier han, og fortsetter:
– Derfor ville jeg være så forsiktig, saklig og sikker som mulig før jeg trakk min konklusjon.
Sier sionismen ikke var «dømt»
Bartov har fått kritikk fra både aktivister og intellektuelle på venstresida for å komme til konklusjonen for seint. Fra denne leiren har han i det siste også fått refs for premisset i den siste boka, som reflekteres i tittelen «Israel: What went wrong?».
Opprettelsen av den israelske staten er ikke noe som «gikk galt», og sionismen var grunnleggende feil, har både Haaretz-journalisten Gideon Levy, den israelske historikeren Raz Segal og den britiske sosiologen Martin Shaw, hevdet.
Bartov er selv oppvokst i en sionistisk familie, og i boka argumenterer han for at selv om sionismen alltid har hatt «et voldelig potensial», var den ikke dømt til å bli den folkemorderiske ideologien han mener den er i dag.
– Om du sier at det som har skjedd kunne forutsies fra begynnelsen av, mener jeg det er uhistorisk, sier han.
Bartov, som også har forsket på nasjonalisme i Øst-Europa, forklarer hvordan sionismen oppsto som en respons på etnonasjonalismen, som ofte også var antisemittisk, i flere europeiske land.
«Israel har brukt Holocaust til å rettferdiggjøre folkemord på Gaza. Det er forferdelig.»
– Jødene svarte på ulike måter. Mange dro til USA. Mange assimilerte seg og la jødedommen bak seg. Mange ble sosialister og kommunister og trodde at revolusjonen, som handlet om klasse og ikke rase eller nasjon, ville løse problemet. Og noen ble sionister, sier Bartov, og legger til:
– De tok ideen om etnonasjonalisme og skapte det samme for jødene. Det var i bunn og grunn om en kopi.
Men alle etnonajsonalister vil ha sitt eget territorium, ifølge Bartov, og det fant de europeiske sionistene ikke i Europa. Besteforeldrene hans var blant dem som reiste til Palestina og bosatte seg i et land de virkelig følte var deres, av både mytiske, religiøse og historiske grunner, forteller han.
Det hersker «ingen tvil om at dette er settler-kolonialisme» for palestinerne, sier Bartov. Han minner samtidig om at jøder var uønsket i både Europa og USA på den tida.
– Hundretusener av jøder som kom til Palestina på 1920- og 30-tallet kan med rette sies å ha blitt reddet fra utryddelse takket være sionismen, argumenterer Bartov.
– Inkludert mine besteforeldre. Jeg ville ikke ha blitt født hvis ikke morfar hadde bestemt seg for å dra fra Butsjatsj. Alle som ble igjen ble drept, sier han om skjebnen til jødene i den ukrainske byen under andre verdenskrig, som hans prisvinnende bok«Anatomy of a Genocide: The Life and Death of a Town Called Buczacz» (2018) handler om.
I dag mener Bartov at sionismen har blitt «den verste versjonen den kunne blitt».
– Det var alltid et voldelig potensial i sionismen, men det var også andre potensialer. Det fantes sionister som trodde på en binasjonal stat og en slags human versjon av sionisme, som min far, sier Bartov om den kjente israelske forfatteren og journalisten Hanoch Bartov, som døde i 2016.
– De er borte nå. Den typen sionisme i dagens Israel har gått så langt og blitt så ekstrem at den nå er en ideologi for jødisk overherredømme, total undertrykkelse og rettferdiggjør folkemord, sier han, og fortsetter:
– Det er uopprettelig. Det kan ikke repareres. Denne sionismen har brakt seg selv til det punkt der den må kastes på historiens skraphaug.
– Misbruker Holocaust
Det er denne typen uttalelser som har fått sionister og israelere, inkludert offisielle representanter, til å steile. For selv om noen venstreintellektuelle har kritisert ham for premisset i den siste boka, kommer den klart hardeste kritikken fra høyresida. Da Bartov slo fast at Israel begikk folkemord på Gaza, gikk for eksempel Israels ambassadør til Tyskland ut og kalte ham en «selvhatende jøde».
«Det var alltid et voldelig potensial i sionismen, men det var andre potensialer også.»
Når Bartov i juni deltar i panelsamtalen «Holocaust Memorial after Gaza» på HL-senteret i Oslo, er det til stor protester fra den israelske ambassaden. Arrangementet er del av debattserien «In the shadow of the war – the way forward», der Israels handlinger på Gaza etter 7. oktober 2023 diskuteres i lys av både Holocaust og Nakba, og ambassaden har rykket ut på X og bedt arrangementene i serien avlyses «umiddelbart».
Ved å trekke paralleller mellom Holocaust, Nakba og krigen i Gaza, bidrar HL-senteret til «en grotesk forvrengning av Holocaust-minnet» og til å «legitimere antisemittisme», mener ambassaden. Saken har blitt omtalt i den israelske avisa Haaretz, og Morgenbladet, der også åtte jødiske organisasjoner kritiserer HL-senteret og anklager det for å trivialisere Holocaust.
Bartov provoseres over anklagene.
– Hva trivialiserer Holocaust? Å snakke om folkemord i Gaza? Så å snakke om folkemord i Bosnia, Rwanda eller i Kambodsja trivialiserer ikke Holocaust, men å snakke om folkemord i Gaza gjør det?
Om det er noen som misbruker og vanærer Holocaust, mener Bartov, er det styresmaktene i Israel.
– Israel har brukt Holocaust til å rettferdiggjøre et folkemord på Gaza. Det er forferdelig, sier han.
Bartov viser til hvordan israelske ministre har kalt Hamas nazister og truet med «et nytt Nakba i Gaza», mens Israels FN-ambassadør har båret en gul davidsstjerne i Sikkerhetsrådet.
– Disse stemmene som svært aggressivt prøver å kneble all kritikk av Israel kommer til å forhåpentligvis snart være ute av bildet og dra dit de hører hjemme, som ikke er i politikken, sier han, og legger til:
– Noen av dem burde låses inne.
Bartov mener historien vil dømme dem hardt.
– Alle meningsmålinger viser at en stadig større andel i Europa og USA er imot det Israel gjør. Det vil etter hvert reflekteres i disse landenes handlinger, som jeg tror vil være de rette – ikke bare fordi de vil stoppe israelske forbrytelser, men fordi det faktisk vil hjelpe Israel selv, sier Bartov.
Og Europa bærer et særlig ansvar for å bidra til dette, mener han. Både på grunn av Holocaust og medskyldigheten i folkemordet på Gaza.
– Europa har et ansvar overfor Israel. Men ikke ved å la det slippe unna med forbrytelser.
