Finansieringssystemet for universiteter og høgskoler har klare styrker: Det er transparent, kombinerer basis- og resultatfinansiering og gir institusjonene betydelig autonomi. Men får vi det kunnskapssystemet samfunnet trenger? Utviklinga har gått i retning av økt vekt på målbare resultater – studiepoeng, kandidatproduksjon, publiseringspoeng og ekstern finansiering – siden Kvalitetsreformen tidlig på 2000-tallet. Den innførte et mer resultatbasert finansieringssystem og ei tettere kobling mellom aktivitet og bevilgning. Intensjonen var å stimulere kvalitet og effektivitet. Senere justeringer videreførte og forsterket denne logikken.
Finansieringa følger i stor grad etterspørsel og produksjon. Institusjonene orienterer seg derfor mot det som gir uttelling. De konkurrerer om studenter, forskningsmidler og synlighet. Resultatet er at universiteter og høgskoler tilpasser seg insentivene og blir likere hverandre.
Problemet er at summen av rasjonelle valg kan gi et irrasjonelt resultat. Finansieringsmodellen har bidratt til høy aktivitet, men belønner volum, etterspørsel og målbarhet. Det som er lite, langsiktig eller vanskelig å måle, kommer dårligere ut. Når alle institusjoner styrker tilbudene innen populære fag – økonomi og administrasjon, teknologi, juss og helsefag – hvem tar da ansvar for fag- og studietilbud som kanskje ikke er lønnsomme?
Det gjelder særlig fagmiljøer med få studenter og lav studiepoengproduksjon, også når de har stor nasjonal betydning. Nå vurderes klassiske språk, mindre fremmedspråk og enkelte disiplinfag i humaniora og naturfag lagt ned flere steder samtidig. Da er det ikke lenger et lokalt problem. Vi står i fare for å miste nasjonal kompetanse, uten at noen egentlig har ønsket det. Disse fagene er sårbare: Lette å kutte, men vanskelig og tidkrevende å bygge opp igjen.
Politikerne har forsøkt å få til samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon (SAK), med begrenset effekt. Mekanismene i finansieringssystemet har vist seg sterkere enn de politiske ambisjonene. Utviklingsavtalene mellom departementet og institusjonene har også begrenset gjennomslagskraft sammenlignet med økonomiske insentiver. Kunnskapsdepartementets forslag om varslingsplikt ved nedlegging av studietilbud kan gi bedre oversikt og mulighet for politisk respons. Men heller ikke det løser problemet.
Skal den faglige bredden sikres, må ansvaret omorganiseres. Hvordan? Tre modeller peker seg ut. Felles for dem er at de bryter med en grunnleggende antakelse i dagens system: at summen av institusjonelle egeninteresser gir et godt nasjonalt resultat.
«Det som er vanskelig å måle, kommer dårligere ut»
Den første kan kalles NRK-modellen, og er basert på funksjonsdeling. Noen institusjoner får et særskilt ansvar – og finansiering – for å ivareta bredden av fagtilbud, inkludert spesialiserte utdanninger og nisjefag. På samme måte som NRK har et allmennkringkastingsoppdrag, kan utvalgte universiteter gis et nasjonalt kunnskapsoppdrag. Det innebærer tydeligere prioriteringer: Institusjoner med et slikt ansvar kan ikke forventes å konkurrere likt på alle områder, men må ivareta fag og oppgaver som er viktige for samfunnet, også når de ikke er de mest etterspurte eller lønnsomme.
De tradisjonelle breddeuniversitetene har historisk hatt et slikt ansvar, noe som også gjenspeiles i større basisbevilgninger. Reduksjon i grunnfinansiering de senere årene har svekket denne funksjonen.
En annen mulighet er en mer forpliktende samarbeidsmodell, der institusjonene selv – for eksempel gjennom Universitets- og høgskolerådet – inngår avtaler om arbeidsdeling. Dette er en modell basert på koordinering mellom likestilte institusjoner. Den forutsetter vilje til arbeidsdeling og til å avstå fra enkelte tilbud. Erfaringene fra SAK viser at det er krevende, men ikke umulig.
En tredje variant er en reguleringsmodell som kan beskrives som et konsesjonsbasert buss-system. For å få rett til å drive lønnsomme ruter må selskapene også betjene mindre trafikkerte strekninger. Overført til universitets- og høgskolesektoren vil det innebære at institusjoner som bygger opp store og populære studietilbud, samtidig pålegges et ansvar for å opprettholde mindre, men viktige fag. Dette er en modell basert på regulert ansvar, der rettigheter og plikter kobles tettere sammen enn i dag.
Felles for modellene er at de forutsetter tydeligere ansvar og prioriteringer. Det trenger ikke å stå i motsetning til institusjonenes autonomi. Tvert imot kan et tydeligere ansvar understøtte universitetenes og høgskolenes brede samfunnsoppdrag – forutsatt at oppgavene følges av finansiering.
Modellene representerer ulike måter å organisere ansvar på: gjennom differensiering, koordinering eller regulering. Felles er at de innebærer tydeligere prioritering. De bryter med forestillinga om at summen av institusjonenes egne strategier automatisk gir et godt nasjonalt resultat.
I dag styres systemet av etterspørsel. Men universiteter og høgskoler er ikke bare utdanningsleverandører. De er forvaltere av kunnskap på vegne av samfunnet, og det må speiles i finansieringssystemet. Vil vi ha et system der tilbudet formes av kortsiktig etterspørsel – eller et system der vi også tar ansvar for det som er smalt? Dagens modell gir ikke noe godt svar. Det er på tide at vi spør, før flere fag forsvinner i stillhet.
