Grovt sagt

Ryddesjau

Jeg tror at Apog jeg er nokså like: I møte med en urolig verden liker vi å rydde. I revidert nasjonalbudsjett får de kvitta seg med mye: støtta til en rekke miljø- og solidaritetsorganisasjoner, drivstoffavgifter, støtte til opprydning av havplast … Kutt, kutt, kutt. Alt skal vekk! Tilsynelatende kjenner budsjettgjengen på samme følelse under arbeidet med revidert nasjonalbudsjett som jeg når under hagearbeidet: Fuck it, jeg tar bare dette, også. Jeg er egentlig tilhenger av å la naturen vokse så fritt som mulig. For ikke så lenge siden sa jeg for eksempel til samboeren min at jeg helst ikke vil ha en plen når vi en gang i framtida forhåpentligvis skal ha hage (til et spakt, forskrekket: «Men hvor skal vi da være?»). Plen er nemlig en idiotisk monokultur, til skade for biologisk mangfold. Men mitt framtidige jeg hånler.

Stine Gudmundsen Bergo

Bjeff!

Kampen innad i Arbeiderpartiets øverste rekker har tatt seg opp! Top dog Jonas Gahr Støre har for lengst plassert sine to favoritter i ringen: Tonje Brenna og Jan Christian Vestre. Her kjemper de så blodet spruter – i hvert fall kan man trygt si det om en av dem. Eksemplariske Brenna, allerede elsket av folket for ikke å ha jukset på masteren – ikke noe problem, når du ikke har utdannelse. Men med toppkarakter fra politikerskolen er hun Støres kjæledegge; en gordonsetter, så flink og snill hun er, og ikke minst: lettrent. Lenge har det sett ut til at hun har labben på strupen til Vestre, etter hun fikk prestisjejobben som Aps parlamentariske leder. Her «groomes» hun med stortingserfaringen som en framtidig partileder trenger. Groomingen skjer ikke bare på løvebakken, for Brenna er for lengst blitt sendt til salongen. For selv om «blondes have more fun» på Ap-festene, så må du slankes ti kilo og farge håret brunt for å bli ansett som kvinnelig ledermateriale. Med sin Dyson Air Wrap gir hun Vestre et daglig slag på snuta. Med pikelys rogalandsdialekt og store øyne, virket Vestre i begynnelsen som en underdog.

Aurora Sæverud

Arme riddere

Flyene kan bli tomme for bensin, og det spås full dieselkrise i Norge. Selv er jeg mer opptatt av drivstoffmangelen i heimen – for den er akutt. Samboeren min har nemlig brukket begge armene (på skateboard). Toåringen vår vil løftes ute og inne, og hyler «bære jeg», «bære jeg», men hun vil ikke bæres av meg. Dessuten har jeg brått blitt ­allergisk mot pollen. Men når en bankende, gipset arm må holdes høyt i været, er det visst ingen som bryr seg om mine slimhinner, og at jeg er veldig, veldig trøtt om morran. Det skulle være en mai full av futt.

Julie Nordby Egeland