Kirkens Nødhjelp har lansert «10 bud for norsk utviklingspolitikk». Øystein Skar mener at vårt sjette bud ikke har noe i utviklingspolitikk å gjøre. Budet lyder slik: «Norge skal ikke begjære å lete etter mer olje og gass.» Jeg er glad for å oppklare hvorfor dette budet hører hjemme blant de ti.
Allerede abonnent? Logg inn
Bjørn-Harald Mydlands kommentar til streiken i gårsdagens avis har faktisk ein parallell i skjønnlitteraturen. I vår fyrste arbeidarroman, «Streik» frå 1891, skildrar Per Sivle streiken blant sagbruksarbeidarane i Drammen ti år før. I romanen har byen fått namnet Langeland: «Og en vakker dag var ordet på alles munde, uden at nogen kunde sige, hvem der først havde nævnt det, – dette ord, som Langestrand hidtil kun kjendte af aviser og rygter: Streik! – S t r e i k ! – Streik! Strikke – var det mange, som udtalte det.».
Kjell Norman GulbrandsenNår Rødt snakker om «demokrati» bør man spisse ørene. Partiets historie er ikke akkurat preget av kamp for ytringsfrihet og medbestemmelse, samtidig som den oppvoksende Rødt-generasjonen avholder hemmelige landsmøter. Likevel bruker Rødts gruppeleder Siavash Mobasheri demokrati-argumentet når han angriper en reform som vil gi mer makt til Oslos bydeler. Mobasheris argumenter faller på sin egen umulighet. For hvordan kan en reform som flytter en rekke oppgaver og myndighet nærmere brukerne gi mindre innflytelse lokalt? Hvordan blir det mindre lokaldemokrati av at bydelsutvalgene får bestemme over omsorgen for bydelens eldre, lokale parker og nærmiljøanleggene? Hvordan kan bydelene få mindre å si, når forslaget er å gi bydelsutvalgene mulighet til å anke en sak til byrådet hvis man føler seg overkjørt av for eksempel av bymiljøetaten? Ett av Mobasheris ankepunkter mot bydelsreformen er at antall BU-representanter foreslås redusert med en fjerdedel. Antallet er ikke hugget i stein, men det er jo ikke unaturlig at det totale antallet bydelspolitikere reduseres hvis halvparten av bydelsutvalgene forsvinner. Rødts gruppeleder burde ta inn over seg at lokaldemokrati ikke bare måles i antall politiske representanter.
Merete Agerbak-JensenLeiarartikkelen «Det finnes ingen plan» 2. mai, signert Klassekampens utanriksredaktør, er pakka inn i ei slags uklar bekymring for at Europa berre vil halde krigen i Ukraina gåande. Holth rettar hard kritikk mot europeiske leiarar fordi dei har stått for «tomme løfter og falske forhåpninger» i si «tilnærming til Ukraina-konflikten», eller krigen, som er eit betre ord. Ja, det er mykje å kritisere Europa for, ikkje minst sviket etter at Russland okkuperte Krym og starta krigen i Donbas, men kvifor no? No når Europa faktisk begynner å handle uavhengig av USA? No når Orban tapte valet i Ungarn, og lånet på 90 milliardar euro og den 20. sanksjonspakken mot Russland endeleg kunne bli vedtatt? No når det i desse dagar foregår eit paradigmeskifte både i Ukrainas og Europas forhold til USA? Og no når mykje går Ukrainas veg både militært, politisk og industrielt? Kvifor no? Den nye omfattande europeiske hjelpa til Ukraina, som altså blei mogeleg fordi Orban tapte det kanskje viktigaste valet i Europa, presenterer Holth også svært kritisk: «…pengene blas opp uten noen som helst plan for hvordan krigen skal avsluttes.» Han skjerpar kritikken mot Europa når han så påstår at russisk økonomisk kollaps har vore «halmstrået til dem som argumenterer mot å finne kompromisser med russerne». Sveriges militære etterretningssjef, som Holth her brukar som døme på denne «halmstrå»-politikken, seier i tillegg noko viktig, at Russlands strategiske mål i Ukraina ligg fast sjølv om dei økonomiske problema vil avgrense evna til å føre krig.
Gro Byrkjeland