Klassekampen skriver på lederplass at Norgespris er nødvendig og trygger husholdningene i dyrtid. Vi støtter regjeringens mål om å skjerme husholdningene i en krevende økonomisk tid. Men Norgespris er usosial i sin utforming. Ordningen forsterker økonomiske forskjeller og svekker insentivene til å spare strøm. Støtten er direkte knytta til forbruk, og husholdninger med høyere inntekter bruker mer strøm og får mer penger tilbake gjennom norgespris.
Ifølge Elhub er det en tydelig skjevhet i hvem som tegner norgespris. Ordningen er mer utbredt i Oslo vest enn i Oslo øst, til tross for at den i utgangspunktet ville vært lønnsom for 99 prosent av husholdningene på Østlandet. Bruken er også høyere blant husholdninger med høy inntekt og utdanning.
Norgespris er dermed ikke det universelle sikkerhetsnettet Klassekampen fremstiller det som, men en gunstig ordning som i særlig grad benyttes av husholdninger med god økonomi, store boliger og fritidsbolig, og som har forutsetninger for å utnytte den.
Prisen er heller ikke ubetydelig. Ifølge beregninger i statsbudsjettet for 2026 vil strømstøtte, Norgespris og kutt i el-avgiften komme på 18,5 milliarder kroner til sammen. Og tidligere denne uken har regjeringen selv innrømmet at Norgespris kommer til å koste mye mer enn tidligere anslått.
Samtidig undergraver Norgespris et annet sentralt mål: redusert energibruk. Regjeringen har satt et mål om 10 TWh redusert energibruk i bygg innen 2030. Hvordan skal vi få til det, når vi både mangler virkemidlene og regjeringen heller bruker penger på å subsidiere strømforbruk?
Vi anerkjenner behovet for forutsigbarhet i strømkostnadene, særlig for sårbare grupper. Norgespris er imidlertid ikke nok målrettet. En bedre løsning er en støtteordning med tydelig sosial profil, der støtten gis som et flatt beløp uavhengig av forbruk.
Å kritisere Norgespris handler ikke om å blidgjøre byråkrater i Brussel, men å sørge for at Norges grønne omstilling blir både grønn og rettferdig.
