I et intervju her i avisa tidligere denne uka slo den amerikanske journalisten Chris Hedges fast at man «nå kan si ting om Israel man aldri kunne før».
Etter nedslakting og fordrivelse av palestinere på Gazastripa og Vestbredden har folks syn på Israel blitt massivt forverret. Å kalle det en folkemorderisk apartheidstat er plutselig blitt noe ganske mange nå stiller seg bak, både i USA og i Europa.
Samtidig er det noen nye ting man ikke kan si. I Storbritannia har det for eksempel siden 5. juli i fjor vært forbudt å si at man støtter aksjonsgruppa Palestine Action. High Court i februar slo fast at regjeringens forbud både var uproporsjonalt og ulovlig. Likevel er det, inntil utfallet av ankesaken, som startet denne uka, er klart, fremdeles ulovlig å uttrykke sympati for gruppa. Gjør du det, risikerer du å få en terrordom på rullebladet.
Det har 3302 personer allerede fått, etter at Keir Starmers Labour-regjering la ned forbudet og klassifiserte Palestine Action som en «terrorgruppe». Det store flertallet av disse er ikke engang medlemmer av Palestine Action. Langt færre er medlem av den lille gruppa aktivister som sprayet blodrød maling og begikk hærverk mot den israelske våpenprodusenten Elbis Systems eller mot det britiske flyvåpenets største flystasjon, RAF Brize Norton, i fjor.
Forbrytelsen deres er å protestere mot regjeringens terrorstempling. De har holdt opp plakater med påskriften «Jeg motsetter meg folkemord. Jeg støtter Palestine Action» under stille støttemarkeringer i London, arrangert av menneskerettighetsgruppa Defend Our Juries.
Da jeg nylig intervjuet Defend Our Juries-grunnlegger og jurist Tim Crosland, som har organisert støttemarkeringene, beskrev han bisarre scener fra den siste aksjonen den 11. april. Hundrevis av folk satt i fullstendig stillhet med sine plakater på Trafalgar Square. Politiet «rykket inn som en hær» og arresterte 523 demonstranter: «80-åringer, Holocaust-overlevere, funksjonshemmede», fortalte Crosland. De ble sluset gjennom en «fast track»-prosedyre i provisoriske polititelt og arrestert – før de fikk gå tilbake og sette seg igjen.
Dette er jo for sjukt. Hvilket friskt demokrati bruker enorme politiressurser på å bære bort hundrevis av fredelige demonstranter og «ekspress-arrestere» dem fordi de har holdt opp plakater?
På toppen av det hele håndheves forbudet vilkårlig. Da folk demonstrerte utenfor den britiske ankedomstolen denne uka, ble Defend Our Juries-demonstranter ikke arrestert på tirsdagen – men de ble det på onsdagen.
Til og med politiet beklager seg. Den tidligere sjefen for The Met Police, Dal Babu, har sagt til BBC Radio 4 at det for politiet er «utfordrende» og «upraktisk» å håndtere mange hundre demonstranter «som er villige til å la seg arrestere». Han la til at man «også må være klar over det faktum at det vil være et stort antall folk som sympatiserer med synet til Palestine Action».
«Ved å terrorstemple gruppa og alle som støtter dem, følger Starmer i Trumps fotspor»
Han har helt rett. Og dessverre for Keir Starmer gjelder det særlig medlemmer av hans eget politiske parti. Ifølge en meningsmåling utført av Survation for LabourList er syv av ti Labour-medlemmer mot terrorstemplingen og forbudet. Meningsmålingen viser «et tydelig sprik mellom grasrota i Labour og regjeringen», slår sjefen i Survation fast.
Man skulle derfor kanskje tro at dommen som falt 13. februar i år, der tre konservative dommere slo fast at terrorstemplingen og forbudet var både uproporsjonalt og ulovlig, var en kjærkommen utvei for regjeringen – men den gang ei. Den anket umiddelbart, og innenriksminister Shabana Mahmood er den som anfører saken som det nå virker som om det for regjeringen for lengst har gått prestisje i.
Man kan jo spørre seg:Hva er Keir Starmers plan her? Første steg, må man anta, er å vinne ankesaken. Og hva da? Fortsette å arrestere alle som holder opp plakater med støtte til Palestine Action? Fortsette å klassifisere dem som terrorister?
Planen er selvsagt å kvele protestene. Det har virket, fikk ankedomstolen i London høre denne uka. Forsvarerne vektla hvordan selvsensur og frykt har bredt om seg etter regjeringens manøver.
Ved å terrorstemple Palestine Action og dem som protesterer mot forbudet, følger Starmer i Donald Trumps fotspor. Palestine Action står nå oppført på samme britiske terrorliste som IS og Al Qaida. Slik som FNs spesialrapportør for Palestina Francesca Albanese og ansatte i den internasjonale straffedomstolen står oppført på samme amerikanske sanksjonsliste som terrorister og narkobaroner.
Akkurat som det amerikanske sanksjonsregimet ikke ble laget for å undergrave FN-ansatte eller dommere i Haag som bare gjør jobben sin, ble ikke Terrorism Act 2000 i Storbritannia laget for å stemple aktivister som har begått hærverk som terrorister. Langt mindre for å terrorstemple dem som protesterer med en plakat i stille støttemarkeringer.
I denne saken er det, dessverre for Keir Starmer, den konservative podkastverten og Maga-profilen Tucker Carlson som scorer poeng. I et intervju med BBC dagen etter massearrestasjonene på Trafalgar Square, og som har gått sin seiersgang i sosiale medier, sier Carlson at man i Storbritannia nå kan bli arrestert for å støtte Palestine Action. Da BBCs programleder irettesetter ham med et «det er ikke sant», for deretter å påpeke at dette er «en forbudt gruppe», slår Carlson tilbake: «Den er forbudt fordi den israelske regjeringen ville at den skulle forbys.»
Man kan selvsagt lure på hva Carlsons motiver er, og om han, heller enn omsorg for palestinerne, drives av å bygge sin egen merkevare. Han snakker likevel sånn at folk forstår – og får framstå som en fornuftens stemme. Keir Starmer står igjen som en autoritær klovn.
Uansett hva utfallet av regjeringens ankesak mot Palestine Action blir, vil terrorstemplingen, forbudet og massearrestasjonene stå igjen som en skamplett på Starmers ettermæle. For folk flest gir det ingen mening at krigsforbrytere får gå fri, og til og med støttes av vestlige regjeringer, mens de som protesterte, blir fengslet.
