Aha, Erik Solheim! Min venn. En varm velkomst til deg. Sett deg her nå.
Vi befinner oss i toppetasjen i hovedkvarteret til det kinesiske selskapet Tongwei, verdens største produsent av solceller. Ved et dekket bord sitter Liu Hanyuan, en av Kinas mest suksessfulle kapitalister, og gliser ved synet av den tidligere diplomaten og politikeren Erik Solheim, som nettopp har entret rommet.
Liu er som en gangster tatt ut av en kantonesisk krimfilm. Den litt pompøse dressen, den glisne bakoversleiken, og de smale, smilende øynene skriker rikdom og suksess. Når han åpner munnen, kommer det en strøm av velvalgte ord innpakket i et teatralsk tonefall.
Erik Solheim har lang erfaring med det intrikate sosiale spillet som foregår når mektige menn setter seg ned for et formelt måltid i Kina.
Han liker det ikke noe særlig, ifølge hans kinesiske assistenter. For å få øret til folk som Liu må han likevel være med på leken.
– Har du smakt på chilien vi har her i Sichuan? spør Liu og gliser mens han elegant løfter et stykke bresert svinekjøtt med lange spisepinner og dynker det i bordets mest sviende chili.
– Spis nå dette, la meg se hvor vant du er til maten vår, sier han og legger biten på fatet foran Solheim.
En høyst levende karriere
Tar man utgangspunkt i det som står om ham i Store norske leksikon, kan man få inntrykk av at Erik Solheims internasjonale karriere tok slutt da han som følge av en kritisk revisjonsrapport forlot posisjonen som leder for FNs miljøprogram i 2018.
Søker man mer oppdatert informasjon om Solheim, er det bedre uttelling å få på det kinesiske internettet. På Baidu Baike, Kinas største nettleksikon, kommer det fram at den tidligere norske miljøministeren fortsatt har en meget levende karriere.
Solheim er i dag styreleder og nestleder i Belt and Road Green Development International Alliance, direktør for Belt and Road Green Development International Research Institute, styreleder for styringskomiteen for FNs senter for bærekraftig utvikling og lederskapsutvikling, nestleder i det tredje globale rådet i Verdensorganisasjonen for grønn design, æresprofessor ved China Jiliang University og sjefrådgiver for Global Sustainable Development Planet Alliance.
På toppen av det hele er han også en produktiv skribent, med flere artikler publisert i innflytelsesrike kinesiske medier. Når han en sjelden gang dukker opp i norske medier, er det ofte som en som tar til orde for økt samarbeid med Kina.
Hva er det egentlig som har dratt Solheim til Kina? Er han – slik noen hevder – en kinesisk agent? Hvis ikke, hva driver han egentlig med da? For å få svar på disse spørsmålene ba Klassekampen om å få bli med Solheim på en av hans regelmessige turer rundt i Kina og få se hva det er han ser i landet.
En unik posisjon
Turen starter i byen Xining, som er hovedstad i provinsen Qinghai og ligger ved kanten av det tibetanske fjellplatået, nordvest i landet.
Klassekampen står og venter ved utgangen fra flyplassen i Xining sammen med to av Solheims assistenter fra Europe-Asia Center, en Brussel-basert organisasjon som jobber for å styrke båndene mellom Europa og Asia. Solheim er selv medformann i organisasjonen, og det er de som arrangerer de fleste av turene hans til Kina. Han verken snakker eller leser kinesisk, så assistentene bistår ham med praktiske anliggender, som hotellbooking, møteplanlegging og leie av private sjåfører.
– Han er litt sjenert av seg, og ikke så glad i fellesaktiviteter. Han vil helst bare tasse rundt med den lille ryggsekken sin og utforske, sier Jun Ru, en av assistentene.
Etter noen timers venting kommer en småsjenert Solheim ut av flyplassen bærende på en liten ryggsekk og en trillekoffert. Vi går ut av flyplassen, der en privatsjåfør står og venter.
Reisa vi får være med på skal vare i en ukes tid. Fra Qinghai-provinsen skal vi videre til den østlige provinsen Anhui, og deretter avslutte i provinsen Sichuan, sørvest i landet.
Underveis skal Solheim besøke naturreservat, historiske bygninger, høyteknologiske fabrikker og flere av folkene som står bak Kinas uslåelige kapasitet for å bygge fornybar energi.
I bilen fra flyplassen går Solheim rett på sak.
– Jeg er i en ganske unik posisjon, skjønner dere. Jeg er nemlig en av de få heldige som blir anklaget for å både være en agent for den høyrevridde BJP-regjeringen i India og de kinesiske kommunistene – helt på samme tid!
Kinesisk økologi
Etter en natt på hotellet i Xining kjører vi på en tur vestover i provinsen.
I det fremste setet sitter Solheim og forklarer med begeistring at vi nå skal bevege oss inn i en region der Kina skal lage verdens største naturreservat. Her har Kina også bygget solcelleparken Talatan, som med sine 21 gigawatt spredt utover et område på 420 kvadratkilometer, er den største av sitt slag i verden.
Utilgivelige ørkener står side om side med skarpe, snødekte fjell. Høyspentledninger løftet opp av digre master dekker landskapet på kryss og tvers, og bærer gigawatt fra Talatan til den ustoppelige kinesiske økonomiske maskinen.
– Sjekk infrastrukturen her, flerfelts motorvei på bygda. De har ikke noe i nærheten av dette i USA. Staten der er så svak, sier Solheim.
Naturen i Qinghai har hatt et turbulent forhold til den kinesiske staten. Idet vi kjører dypere inn, passerer vi en by kalt Atomic City, et tidligere topphemmelig forsknings- og produksjonsanlegg for atomvåpen der Kina utviklet sine første atombomber på 50-tallet. En bonde vi møter, som var barn den gangen, forteller at folk og dyr ble flyttet langt vekk.
Nå skal imidlertid den kinesiske staten omsider slutte fred med naturen.
«Klare vann og grønne fjell er like verdifulle som fjell med gull og sølv», står det på et massivt propagandaskilt som vi ser da vi går ut av bilen for en kort pause.
Sitatet er fra Kinas president Xi Jinping, og er Solheims favorittsitat fordi det reflekterer at «Xi virkelig har skjønt det».
– Dette er Xis to fjell-teori, forklarer han.
Teorien stammer fra lenge før Xi ble president og er en del av hans visjon av Kina som en øko-sivilisasjon, som lever i harmoni med de naturlige omgivelsene. Dette er en hjørnestein i Xis ideologiske univers.
– Det helt fundamentale er at det ikke lenger er noe valg mellom økonomi og økologi, forklarer Solheim.
– Etter den industrielle revolusjonen, så har det vært slik at ethvert land som skulle utvikle seg, måtte gjøre dette på basis av kull, olje og gass. Den tida er nå over, legger han til.
Nå kan man nemlig utvikle seg gjennom fornybar energi, og trekke folk ut av fattigdom uten å ødelegge miljøet.
– Så kommer Xi sin idé om «Beautiful China», delen som handler om å ta vare på dyrearter og plante trær.
Solheim forklarer at Xi mener at det er bra, fordi det blant annet skaper arbeidsplasser i turisme og naturforvaltning.
– En venn av meg ganske høyt oppe i partiet sa at hvis Xi får en lederperiode til, så vil det være dumt for Kina, men bra for miljøet!
En sterk kombinasjon
Etter fire timers kjøring kommer vi til Qinghaisjøen, den største innsjøen i Kina og en av verdens største saltsjøer. Solheim går ut av bilen for å inspisere en flokk med jak som står og beiter på vårgresset.
– Er de farlige? spør han.
Ingen i følget er godt nok kjent med jak til å kunne gi noe godt svar.
– Jeg vet de ikke er farlige, jeg bare spør likevel, sier han og spaserer mot en jakokse.
En tibetansk kvinne tusler bort for å se på spetakkelet. Hun snakker ikke så godt mandarin, men klarer å fortelle at det er hennes jak Solheim står ved.
Hun har 35 stykk. Snart skal hun ta med seg jak, mann, fire barn og fem hester og gå inn i fjellet. Der skal de bo i telt gjennom sommeren, mens dyrene beiter i marka.
– Det er mye arbeid, forklarer hun.
I mellomtida har Solheim gjort seg ferdig med jaken og kommer ned fra beiteområdet. Naturen, dyrene, fjellene og kraftlinjene fylt med solenergi gjør inntrykk.
– Det er kombinasjonen av sterk sentral makt og effektivt byråkrati, sier han.
– USA er ikke i nærheten av denne effektiviteten. Det går så sakte, det er så byråkratisk.
På deres premisser
Solheim kom til Kina for første gang i 1984, da han satt i ledelsen i partiet SV. Han forklarer at kineserne brukte SV som et springbrett til å utvide sitt politiske nettverk i Norge, og inviterte partiledelsen til Beijing.
– SV var på en måte prøvekaninen, som Kina skulle bruke for å etter hvert ha kontakt med større partier, som Arbeiderpartiet, sier han.
På samme tid reiste han også for første gang til India. Opp gjennom årene sier han at han har forstått at disse to landene er to av «de viktigste sivilisasjonene i menneskets historie».
– Vi må være nysgjerrige på dem og forstå at de forsøker å bli moderne, men på sine egne premisser, sier han.
Solheim reiser i dag nesten like mye til India som han reiser til Kina. Han har over tid blitt en ikke så liten ekspert på indisk og kinesisk historie og filosofi.
I ryggsekken sin bærer han på en tykk bok om Indias religionshistorie.
Men enda viktigere enn interessen for østlig historie og filosofi er økologi og økonomisk utvikling, som Solheim virkelig brenner for.
– Det er bare to steder i verden som har skjønt det, og det er Det kinesiske kommunistpartiet (KKP), og Indias statsminister Narendra Modi, forklarer han.
Solheim har i dag flere hundre tusen følgere på flere plattformer på internett, der han legger ut positive ting om India og Kina sin økonomiske vekst og satsing på fornybar energi.
De fleste av Solheims følgere kommer fra India. Han er også aktiv i sosiale medier i Kina, der han også har lagt ut dokumentarer om naturforvaltning og klima i samarbeid med kinesisk tv.
– Lager du disse videoene på eget initiativ?
– Ja, dette er videoer som jeg kommer til å laste opp i mine egne sosiale medier. Det er et selskap i Singapore, som hjelper meg med redigering, engelsk tekst og slik. Det finnes de som strever med den nordiske aksenten min.
– Tjener du noe penger på videoene?
– Jeg driver nå og lager en ny kanal. Det er en plan at jeg der kan generere litt penger.
Naturforvaltning på kinesisk
Qinghai-provinsen er også hjemsted for kildene til Kina og Sørøst-Asias viktigste elver. Både Guleelva, Yangtze og Mekong starter her.
Solheim er spesielt interessert i kilden til Guleelva. Der bygger Kina nå et imponerende naturreservat. Neste dag, etter enda en natt på hotellet i Xining, kjører vi ut for å studere det enorme reservatet. Med norske øyne er det hele et underlig skue.
Vel framme, nesten tre tusen meter over havet på det tibetanske platå, er det første som møter oss nemlig en menneskeskapt tropisk hage.
Turister tar bilder under palmer og andre tropiske planter i plast, plassert i et stort basseng med hvit sand. Barn leker i et stort oppblåsbart luftslott, mens gamle damer synger karaoke fra elektriske høyttalere.
– Ideen om urørt natur står kanskje ikke så sterkt i Kina, påpeker Solheim, mens han studerer et syntetisk berg, som forsøker å imitere de naturlige bergartene i Qinghai.
– Kinesere sin estetikk er veldig annerledes. Det vakreste for en kineser er når et tempel speiler seg perfekt i en vanndråpe i det den treffer et palmeblad i en veldesignet hage. For en nordmann er det en solnedgang i Rondane uten et menneske i synet, påpeker han.
Bak den syntetiske delen ligger det imidlertid 123.000 kvadratkilometer med beskytta natur. Den er bare bak et gjerde, slik at den får stå i fred fra menneskene. To tibetanske damer, som sitter og spiller kort og spiser nøtter i skyggen fra det syntetiske berget, forklarer at de liker det slik, fordi turister kan komme og se på naturen de har vokst opp med uten å forsøple den. Solheim, derimot, klatrer over gjerdet og fortsetter videre ned mot Guleelva.
Etter å ha instruert assistenten Yidi om å filme med mobilkameraet, tar han av seg skoene og sokkene og vasser ut i elva.
– Fokuser sånn her, ja det er bra. Her må vi fokusere på Guleelva, vi skal også fokusere på den nasjonalparktingen, som er det som er interessant her, sier han til Yidi.
«Jeg legger ut positive nyheter om India og Kina. Utenom når jeg skriver om Trump, så er alt jeg legger ut positivt»
— Erik Solheim
Mens hun filmer, bøyer Solheim seg ned og fanger det klare vannet med hendene, og kaster det ekstatisk opp i været.
– I cannot tell you how excited I am, sier han på engelsk, med en tung norsk aksent.
– Vi er nå ved kilden til Guleelva, uten denne så ville det ikke vært noe i Kina i dag, fortsetter han.
Solheim forteller videre om Guleelvas historie, innsatsen for å reingjøre den, artsmangfoldet og naturparkene i området, som han sier er en stor suksesshistorie.
– I denne videoen er det å spre ideen om nasjonalparken og at Kina lager så store nasjonalparker. Det er noe jeg vil spre til så mange som mulig, forteller han etterpå.
En politimann får øye på Solheim som står med føttene i Guleelva.
«Hei! Kom dere tilbake bak gjerdet!», sier han.
Solheim tar på seg sokkene og skoene og trasker tilbake.
Erik og regjeringen
I 2023 fikk Solheim Den kinesiske regjeringens vennskapspris. Den deles hvert år ut til en håndfull utlendinger, som en anerkjennelse for deres «enestående bidrag til Kinas modernisering, reform og åpning».
– Han er veldig stolt over den, sier en av assistentene hans.
Solheim forklarer at han fikk prisen fordi regjeringen ser på han som en venn av landet med interesse for å forstå Kinas filosofi og historie.
– Jeg deler også den fundamentale kinesiske grunnholdningen om at verden ikke er et nullsumspill. Det er ikke sånn at hver gang Kina vinner, så taper Vesten. Dette er en farlig amerikansk holdning som vi må passe oss for, sier han.
Hjemme i Norge blir han ofte kritisert for å være en utenlandsk agent. Denne anklagen bryr ikke Solheim seg så mye om, og kaller det en «trist tone som har blitt til i sosiale medier».
– Jeg legger ut positive nyheter om India og Kina. Utenom når jeg skriver om Trump, så er alt jeg legger ut positivt. Dette er fordi jeg tror det inspirerer. Jeg har lyst til å vise hvor langt Kina har kommet med solenergi og hvor rask den økonomiske utviklingen er i India, sier han.
Han synes også at det er absurd at han kan få slike anklager, når han også blir ansett som en venn av Indias regjering – Kinas største regionale rival.
«Jeg er en av de få heldige som blir anklaget for både å være en agent for den høyrevridde BJP-regjeringen i India og de kinesiske kommunistene»
— Erik Solheim
Bak skrytet av Kina sier han at det ligger en dypere tanke om samarbeid mellom vest og øst, som han tror er nødvendig for å løse klimakrisa og dra folk ut av fattigdom – som er de to tingene han bryr seg mest om.
– Å komme med pekefingeren og mene hva de burde gjøre, fungerer ikke, sier han.
Strategien har gjort at Solheim har øret til mange i Kina. Til og med den indre kjernen rundt president Xi Jinping.
I september i fjor fikk han holde en tale i Folkets store hall i Beijing for Kinas statsminister Li Qiang, som er den nest høyest rangerte politikeren i Folkerepublikken, etter Xi. Under talen oppfordret han den kinesiske regjeringen til å investere mer i andre deler av verden.
– De ville lese talen på forhånd. Det nektet jeg, sier han og humrer.
Urørt av menneskehender
Etter besøket i naturreservatet kjører vi tilbake til flyplassen i Xining. Derfra flyr vi sørøstover til byen Hefei, hovedstaden i Anhui-provinsen, der Solheim skal studere fabrikklokalene til selskapet Sungrow, en av Kinas sol- og batterigiganter.
Sungrow er en av verdens to ledende produsenter av solcelleinvertere, som konverterer energien fra solceller slik at den kan brukes i hus og på strømnettet.
Xi Jinping har tidligere avlagt besøk til selskapet, som ikke bare er avgjørende for Kinas økonomi – men også viktig for den kinesiske dominansen i den globale energisektoren. Dette er en posisjon de som jobber på selskapet er veldig klar over.
– Du skal vite at dette ikke er gjort etter et design. Det var ikke slik at vi hadde et mål om å dominere verden, sier en av de ansatte i selskapet.
Vi blir busset inn i et massivt fabrikkområde, som er på størrelse med en liten norsk by. Dette er ikke engang Sungrows største fabrikk. Selskapet har produksjon over hele Kina, og over 30.000 ansatte globalt. De har hatt et enormt børsoppsving etter at USAs krig mot Iran fikk enda mer fart i interessen for fornybare energikilder.
Inne på fabrikken er det nesten ikke et menneske å se. Intelligente industrimaskiner durer, mens roboter på hjul triller fra maskin til maskin for å inspisere, drive testing og flytte på deler fra et produksjonsledd til et annet.
– Alle menneskene her kunne i teorien ha blitt fjernet, forklarer en ansatt som leder omvisningen.
– Det eneste som er nyttig med menneskene her, er at de tilbyr systemet fleksibilitet. Hvis alt hadde vært roboter, og vi ville oppdatere et av produksjonsleddene, måtte vi ha gjort endring på alle robotene nedover hele systemet. Ved å ha mennesker ved noen ledd får vi litt mer fleksibilitet.
Synet av produksjonen gir Solheim bakoversveis.
– Denne skalaen … det er helt vilt. Det er ikke lett å skjønne hvordan resten av verden skal ta igjen dette. Det tror jeg ikke går an. Jeg har vært på liknende fabrikker i India, og det kan bare ikke sammenliknes – med all respekt for India, sier han.
Mens resten av følget fortsetter inn for å studere de intelligente robotene, får Klassekampen noen ord med en av de få arbeiderne på fabrikkgulvet.
– Lønna er helt grei, men det er en del overtid.
– Er du redd for å bli erstattet av robotene?
– Ikke på kort sikt, men det er klart at teknologien utvikler seg veldig raskt nå.
Umettelig optimisme
Hvis naturreservatene i Qinghai representerer den mer uskyldige delen av Xi Jinpings økologi-ideologi, representerer Sungrow historien om en kinesisk overmakt – som for mange, spesielt i Vesten, er vanskelig å fordøye.
Erik Solheim ser det ikke sånn. Dagen etter at vi har besøkt fabrikken, besøker vi det gamle palasskomplekset til grunnleggeren av Ming dynastiet, Zhu Yuanzhang. Mens Solheim vandrer gjennom de imponerende bygningsstrukturene, reflekterer han over kinesisk makt.
– Ming-dynastiet var så mektig at det kunne kolonisert verden, hvis det ville, sier han.
– Det gjorde det ikke. At det gikk an å oppnå en slik storhet uten å kolonisere verden, er ukjent for europeerne, fortsetter han.
Han påpeker at situasjonen i dag er en helt ny en. Vi lever i en globalisert verden, og hele verden er Kinas marked.
– Jeg tror kanskje vi skal være glad for at Kina dominerer gjennom fornybar energi og ikke våpen, som USA, for da slipper de å bruke militæret.
Etter å ha tilbrakt en uke sammen med Solheim, later det til at det som først og fremst driver ham er et sterkt ønske om å skape fred og unngå klimakatastrofe. Han har en umettelig optimisme som er ganske uvanlig i en verden oppslukt i krig, opprustning og fossilt brensel, og oppsøker aktivt de suksesshistoriene som kan gi næring til denne optimismen. For Solheim befinner den viktigste kilden til disse seg nå i Asia.
– Vi må søke mer samarbeid med Kina. Det er den eneste måten, sier han.
Det eneste rasjonelle?
På hovedkvarteret til Tongwei i Chengdu har Liu Hanyuan erklært måltidet for over. Solheim besto chili-testen med glans, og Liu sier at tida er inne for å snakke forretninger.
Dette er hans siste stopp på reisa for denne gang. Vi blir geleidet inn på et stort møterom, og Liu begynner å fortelle om hva Kina har oppnådd, og hvilken gave de kinesiske fornybare produktene er til verden.
Solheim holder et innlegg der han forklarer at det vil komme et krav fra resten av verden om at Kina må dele på sin industrielle overmakt, ved å sette opp produksjon i andre land.
Liu forklarer at det kanskje vil gi mening i noen få tilfeller, men at det i dag ikke er noen steder der de kan produsere i denne skalaen. Verden må lære seg å omfavne Kinas overmakt, sier han.
– Slik er verdenshistorien. Før kunne ingen stritte imot Nederlands makt, ingen var sterkere enn britene, etter andre verdenskrig det amerikanske imperiet. Nå er det Kinas tur, og det hjelper ikke å stritte imot. Det rasjonelle for dere er å omfavne Kina.
Solheim nikker bekreftende.
