Akkurat nå tar krigen mot Iran og blokaden av Hormuzstredet det meste av finansmarkedenes oppmerksomhet, men fram til Trumps uberegnelige angrep var det meste av nervøsiteten knyttet til den enorme bobla i kunstig intelligens. Advarslene om at det kan gå galt, har kommet lenge og blitt flere og flere. Ingen kan si når den sprekker, men at den kommer til å gjøre det, er sikkert.
Heller enn å diskutere «om» det er en KI-boble, må vi begynne å snakke om hva som skjer når den sprekker. Det er avgjørende at fagbevegelse, miljøbevegelse og solidaritetsbevegelser starter å tenke på hvordan vi sammen kan møte en ny finanskrise, så det ikke blir Trump, Musk og Zuckerberg eller noen av deres våpendragere som får bestemme hvordan vi skal møte den. Attac-notatet «Hva skjer når KI-bobla sprekker» er en start på diskusjonen og peker på lærdommer fra tidligere finanskriser.
Den viktigste lærdommen får vi fra den nyliberale ideologen Milton Friedman, nemlig at i en krise får ideene man allerede har liggende klare, komme fram. Friedman brukte krisene på 70-tallet til å fremme sin utopi, den radikale markedsliberalismen, men nå som det nyliberale samfunnet kollapser innover, trengs det andre ideer. Derfor er det viktig at det ikke bare er høyresidens tenketanker, enten de er tekno-utopister eller «nasjonalliberale», som har ideer liggende klare.
Når bobla sprekker, vil milliarder av dollar forsvinne fra finansverdenen. Oljefondet (Statens pensjonsfond utland, SPU) har regnet seg fram til at de kommer til å miste en tredjedel av verdiene i fondet hvis bobla sprekker, men oljefondssjef Nicolai Tangen er en KI-fantast og vil ikke planlegge for at det skjer. I tillegg argumenterer Tangen for at de har spredd verdiene tynt utover, så selv om en tredjedel av verdien forsvinner, så er SPU fortsatt et stort fond.
Problemet er at nettopp fordi Oljefondet er spredt tynt utover, så gjelder analysen for hele det globale aksjemarkedet, som altså mister en tredjedel av verdiene. Et slikt aksjekrakk vil forplante seg til alle deler av verdensøkonomien, spesielt gjennom alle de usikre og ustabile lånene som ligger bak mye KI-bobla.
Det første vi kan si med sikkerhet, er at de som er ansvarlige for krisen, tek-gigantene og finansverden, vil «rope på mamma» – at staten skal redde dem – akkurat som bankene gjorde under finanskrisen i 2008. Den gangen var noen banker så store at staten «måtte» redde dem fra konkurs, ellers ville hele resten av økonomien følge med.
I dag er tekgigantene «too big to fail». Selskapene har bygd seg opp til å bli så sentrale i økonomien at vi tilsynelatende ikke kan klare oss uten dem. I dag står de sju største tekselskapene alene for 30 prosent av all aksjeverdiene i USA. Omtrent all digital infrastruktur i hele verden er avhengig av disse selskapene, og både amerikanske og europeiske politikere har satset tungt på at kunstig intelligens skal være løsningen på de fleste av våre problemer.
Troen på markedets perfeksjon, med finansmarkedene som en «usynlig hånd» til å fordele godene på best mulig måte, burde fått et dødsstøt i 2008. Istedenfor er vi på vei til å gjenta samme feil når KI-bobla sprekker.
Erfaringen fra forrige finanskrise tyder på at det vil bli framstilt som en katastrofe – for samfunnet som helhet – hvis ikke tek-gigantene blir reddet når krisa treffer. Det første kravet fra oss som ikke har tjent oss styrtrike på bobla, og som heller ikke anser tekoligarker som våre rettmessige herskere, må derfor være at vi ikke skal redde dem.
«Oljefondet har regnet seg fram til at de kommer til å miste en tredjedel av verdiene»
Spekulative, «venture capital»-finansierte KI-bedrifter kommer til å gå konkurs uansett. Men heller ikke halvbygde datasentre, «innovative» låneselskaper eller tekgiganter burde spares. For de har vokst seg store gjennom massiv markedsmanipulasjon, statlige subsidier og ved å kjøpe opp alle mulige konkurrenter.
Vi er avhengig av gigantenes digitale infrastruktur, men det er enklere, billigere og bedre for alle om vi lar disse forvokste kjempene om ikke gå konkurs, så i hvert fall falle fra hverandre i mange små biter. De burde allerede vært splittet opp, og en krise er en gyllen mulighet til å tvinge det gjennom.
Regningen for redningsoperasjon i 2008 ble lempet over på vanlige mennesker gjennom den nyliberale ideen om «innstrammingspolitikk». Den grunnleggende tanken er at i nedgangstider har ikke staten råd til «luksusgoder» som offentlig skole, helsevesen og sosiale ytelser. Derfor må man kutte dem ut og privatisere mest mulig slik at staten kan få nye inntekter. Det har aldri fungert, som også Verdensbanken har innrømmet.
Når vi går inn i nye nedgangstider, burde det være åpenbart at det å kutte i sikkerhetsnettet er det dummeste man kan gjøre. Statsøkonomier fungerer ikke på samme måte som husholdninger.
I 2008 og årene etterpå var Norge et av landene som klarte seg best. Det var til dels fordi vi tjente penger på krisa som en av kreditorene, men viktigere var det at Norge faktisk førte en motkonjunkturpolitikk. Det er det motsatte av innstrammingspolitikk, og innebærer at når det private forbruket og investeringene faller, går staten inn med sine penger istedenfor. Dette er ikke en revolusjonær idé, det er økonomisk fornuftig og har vist seg å virke gang på gang.
Når krisa treffer, kommer vi også til å møte en retorikk om at vi ikke har råd til «idealistiske» krav om etikk og miljø. Avvæpningen av Oljefondets etikkråd er bare et forvarsel på hva vi kan vente oss når en tredjedel av fondet går tapt. Sannsynligvis vil en krise også gi enda sterkere kraft til krav om å «forenkle» (altså uthule) ulike regelverk for å legge til rette for ny vekst, slik som vi allerede ser i EU gjennom de såkalte Omnibus-pakkene. Dette vil bli stilt mot de påstått «idealistiske» kravene fra fagbevegelse, miljøbevegelse, menneskerettighetsforkjempere, forbrukerorganisasjoner og freds- og solidaritetsbevegelser. Men denne snusfornuften er ikke fornuft, men idealisme på markedets vegne.
KI-bobla henger tett sammen med tekoligarkenes nye makt i USA og resten av verden. De har aktivt støttet Trump og noen av dem sier åpent at de er imot demokrati og menneskerettigheter. Samtidig har internasjonale institusjoner og folkeretten blitt aktivt undergravd og ødelagt de siste årene. Dette er tekoligarkenes verden. I deres fremtidsvisjoner styres verden av dem gjennom teknologi. Tenketanker får millioner for å spre løftet om KI, og på de sosiale mediene eid av oligarkene flommer det over av propaganda.
Vi trenger andre fremtidsvisjoner for å møte dette, og vi trenger andre måter å tenke på enn sponsede tenketanker og algoritmestyrte samtaler.
Svaret på en ny finanskrise må være å bygge opp sammen. Vi trenger en bred internasjonal solidaritetsbevegelse som kan stå sammen i krisene som kommer, og vi trenger ikke vente på at bobla sprekker for å begynne å bygge den.
