Jeg leser Teskjekjerringa for å vurdere om Prøysens godmodige Hedmarks-dialekt er språklig tilgjengelig for en fire år gammel københavner. Jeg har to danske nieser jeg prøver å sikre en norsk kulturell dannelse for. Men jeg glemmer fort oppdraget, og leser videre av ren leselyst. Teskjekjerringa er nemlig en inspirerende og ressurssterk dame, men hun har utfordrende livsbetingelser. Litt overrasket kjenner jeg at lesningen er relevant for meg som jobber med kvinners helse.
Teskjekjerringa er en klassisk norsk bondekone. Hun driver med matauk, husarbeid og bidrar med smått og stort i lokalsamfunnet. Problemet hennes er at hun med ujevne mellomrom, og uten forvarsel, krymper og blir liten som en teskje. Det skaper store problemer for henne. Å sette på en kjele med poteter, plukke de siste eplene eller ta ned klesvasken er uoverstigelige oppgaver når du er ti centimeter lang. Men livet må gå videre. Hun finner løsninger.
Med Teskjekjerringa har Prøysen laget en perfekt metafor for mange av kvinners helseplager. De som rammes av sykdommer som migrene, endometriose, PMDD, fibromyalgi, revmatisme og overgangsalderplager får funksjonstap, som Teskjekjerringas krympeanfall, kastet på seg. Plutselig er det som var lett og hverdagslig, blitt umulig å gjennomføre.
Teskjekjerringa klarer seg egentlig veldig bra i hverdagen. Hun er oppfinnsom, driftig og trekker på alt hun har av ressurser. Men ville hun klart seg i arbeidslivet i dag?
Hvilken jobb kan du stå i hvis du uten forvarsel blir bitte liten? Hun kan ikke håndtere kunder, pasienter eller elever. Hun vil ikke kunne åpne en dør eller bruke en pc. Stemmen hennes bærer ikke gjennom telefonen. Hun ville sannsynligvis blitt ufør.
«Hvilken jobb kan du stå i hvis du uten forvarsel blir bitte liten?»
Jeg kjenner egentlig mange uføre som minner om henne. Driftige, aktive og ressurssterke folk, som ikke kan stå i jobb fordi funksjonsevnen er så uforutsigbar. Når man hører hvordan politikere snakker om uføretrygda så framstår det som en tragisk endestasjon, velferdsstatens sorte hull. Gitt opp. Dømt til et uvirksomt liv på sofaen.
Men Teskjekjerringa hadde ikke lagt seg på sofaen om hun havnet på trygd. Hun ville jo fortsatt med det hun gjør. Det at lønnsarbeidet ikke fungerer for henne, betyr ikke at hun ikke kan bidra.
De uføretrygda folka jeg kjenner, har jeg oftest blitt kjent med gjennom politikk og frivillig arbeid. Uføretrygda i Norge holder bygdemuseene i gang, de leser sakspapirer i kommunestyregrupper, de bidrar på språkkafeer, redder hjemløse katter, omplasserer hunder og holder idrettslag i drift. De spikker og strikker til basarer, steker vafler og holder frivillige lavterskeltilbud gående. De driver pasientforeninger, gir likepersonshjelp og brukermedvirkning i helsetjenesten. De ser til egne og andres barn. De skriver bøker, kronikker og deler kunnskap og humor på sosiale medier.
Da jeg jobbet på sykehuset, opplevde jeg ofte at den faktiske omsorgsgiveren pasienten min hadde i livet slett ikke var barna, som sto oppført som nærmeste pårørende, men den uføretrygda naboen, som måkte snø, hogde ved, kjørte til butikken og til slutt tok dem med til legevakta når noe var galt. Da ungen min ville slutte på SFO i andre klasse, kunne jeg si ja til det fordi det var en dame vi kjente to hus borte i gata som alltid var hjemme.
Fram til 50-tallet var også ulønnet arbeid som omsorgsoppgaver, hjemmeproduksjon av mat og husarbeid regnet inn i BNP. Nå regnes bare arbeid som innebærer en transaksjon av penger inn. Som feministiske økonomer har påpekt, har det gjort noe med hva vi anerkjenner som verdifulle bidrag til samfunnet. Når Oda leverer mat til en som ikke kommer seg i butikken selv, ser det bra ut i regnskapet til Norge AS. Om naboen gjør det gratis for henne, er det uten verdi. Uføre kan bidra alt de vil til samfunnet omkring seg – for Stoltenberg og kollegaene hans vil alt de gjør som ikke fører til et tall på en lønnsslipp være verdiløst.
At vi har folk i dette samfunnet som ikke har bundet opp alt sitt overskudd på jobb, er ikke velferdsstatens undergang, det er en ressurs. Vi må slutte å usynliggjøre samfunnsbidrag som ikke gir blanke penger i kassa. Vi må klare å skille samfunnsverdi fra BNP. Lønnsarbeid er ikke den eneste veien til å bidra til samfunnet. Veldig ofte er det Teskjekjerringa som redder dagen. Vi må bare telle på en annen måte om vi skal se det.
