Palestinsk henging»: Hendene bindes bak ryggen, fangen henges opp etter håndleddene, ofte går skuldrene ut av ledd. «Palestinsk stol»: Fangen spennes bak- eller forover en stol, hender og føtter stripses til stolbeina.
I begge tilfeller blir smerten så uutholdelig at den utgjør det Francesca Albanese har viet sin siste rapport til: tortur.
I stikkordsform beskriver FNs spesialrapportør for Palestina torturmetoder hun har funnet beskrevet i israelske fengselsmanualer – og hvilke følger det har fått for palestinske fanger – i hundrevis av vitnesbyrd hun har gjennomgått: Kraniebrudd. Knuste knokler. Utsulting. Amputasjon uten bedøvelse.
De korthogde beskrivelsene vokser etter hvert til ei stri elv av grafiske skildringer.
– De har blitt slått på kjønnsorganene, metallstenger har blitt ført inn i genitaliene, inkludert i penis, noen blødde i flere dager og uker, sier Albanese på videolink fra sitt hjem i Tunis.
Selv om tortur er langt fra nyheter for en FN-rapportør for Palestina, sjokkerte graden av «hevnlyst, ‘gameifisering’ og seksualisering» henne. Alle fangene hun leste om, forteller hun, ble kledd nakne og filmet eller fotografert. Flere ble bundet til senger, voldtatt og misbrukt med ulike redskaper.
– Til og med et pulverapparat, der innholdet ble tømt i fangens endetarm. Dette har skjedd, sier hun, om et vitnesbyrd som har brent seg fast. Plutselig veller et annet opp i henne, fra en fange som ble torturert på do.
– Han fikk hodet presset ned i toalettskåla, og ble samtidig filmet, banket og voldtatt av en hund. Jeg mener; hvorfor? Hvorfor?
Skyhøy pris for gratis arbeid
Svaret gir Albanese selv. I Israel har torturen «blitt institusjonalisert, muliggjort gjennom lovverk, beskyttet av domstolene og normalisert i den offentlige samtalen». Og, understreker hun, den herjer ikke bare innenfor fengselsmurene.
Drapene og fordrivelsene på både Gazastripa og Vestbredden er totalt sett en så «nådeløs kampanje» at den må forstås som kollektiv tortur, mener FNs rapportør.
I tida etter Hamas-angrepet 7. oktober 2023, som er tidsrommet hun har studert, har dette blitt så strukturelt at det når terskelen for folkemord, argumenterer Albanese i rapporten «Tortur og Folkemord», som kom 23. mars.
Det er hennes sjette rapport siden hun i 2022 første gang ble valgt til spesialrapportør for menneskerettighetssituasjonen i de palestinske okkuperte områdene. I fjor fikk hun tre nye år av FNs menneskerettighetsråd. Israel og USA protesterte kraftig. Det er fordi hun er farlig for dem, sier hun selv.
– Jeg er farlig fordi jeg forklarer komplekse ting på en enkel måte, sier Albanese.
Et av de mange eksemplene på dét, var hennes forklaring på hvordan Israel nylig kunne innføre dødsstraff for palestinere dømt for dødelige angrep – og at sikkerhetsminister Itamar Ben-Gvir, med en renneløkke-pin på jakkeslaget, kunne feire med sjampanje i Knesset. Det er mulig, sa Albanese etterpå, fordi Israel «er blitt oppildnet av straffefriheten» deres allierte – vi – har gitt dem.
Den frittalende 49-åringen er første kvinne i sitt embete. Hun var også den første med FN-mandat som kalte Israels Gaza-krig et folkemord. For dét har hun måttet betale en høy pris. I fjor ila USA henne personlige sanksjoner, som ikke bare utestengte Albanese fra USA, men fra alle amerikansk-tilknyttede finansielle og digitale tjenester.
– Jeg kan ikke ha en bankkonto, kan ikke tjene penger. Jeg reiser inkognito fordi hoteller avlyser reservasjoner, kan ikke bestille taxi, e-postkontoen min er stengt, universitetssamarbeider ble kuttet uten at jeg engang fikk mulighet til å …
Hun avbryter seg selv. Oppsummert behandles hun som en kriminell, sier Albanese, som siden juli har stått på samme sanksjonsliste som terrorister og narkobaroner fordi hun jobber pro bono, gratis, for FN.
– Men hadde jeg vært kriminell, ville jeg i det minste hatt rettssikkerhet. Det er absolutt ikke tilfellet her. Så jeg er jeg er virkelig rasende, sier Albanese.
En drittpakke fra høyeste hold
Hvem er hun rasende på? Først og fremst myndighetene i hennes fødeland, Italia, sier hun.
– Min egen regjering har vendt meg ryggen. Den italienske pressa har framstilt meg som hysterisk og maktsyk, som en som bare vil ha oppmerksomhet.
All den tid Georgia Melonis regjering beskrives som den mest høyrevridde Italia har hatt siden andre verdenskrig, er det kanskje ikke så rart. Men det er ikke akkurat sånn at resten av Europa har kommet FN-rapportøren til unnsetning. Albanese er rasende på dem òg.
– At europeiske land ikke støtter meg, er en skam. De har ikke beskyttet meg, konstaterer hun.
Nylig ble FN-rapportøren utsatt for en svertekampanje ledet an av den franske regjeringen og som andre europeiske regjeringer kastet seg på. Det begynte med at den franske, proisraelske parlamentarikeren Caroline Yadan i starten av februar delte en video på X, hvor det framstår som om Albanese sier at «Israel er menneskehetens felles fiende».
– Selvsagt sa jeg ikke det. Jeg sa noe langt mer intelligent – at Israel har fått lov til å begå folkemord fordi det fins et helt system av finansielle og militære interesser, og algoritmer, som påvirker hva vi tenker, sier Albanese om innlegget hun holdt på videolink for et forum i regi av Al Jazeera i Doha i januar.
– Jeg sa vi har en felles fiende i systemet som ikke beskytter palestinerne, akkurat som det ikke beskytter oss som står opp mot folkemordet, forklarer Albanese.
Faktasjekkere har vist at videoen som sirkulerte, hadde blitt manipulert ved å klippe og lime i Albaneses tale. Bak videoen sto UN Watch, en proisraelsk lobbygruppe i Genève. Etter at Caroline Yadan videreformidlet UN Watch sin video, fikk hun med seg 50 andre franske parlamentarikere for å presse utenriksminister Jean-Nöel Barrot til å kreve Albaneses avgang. Det virket.
– Barrot hoppet på, uten å sjekke om videoen var ekte, sier Albanese.
«Svindelfabrikk» i Genève
Den franske utenriksministeren fordømte FN-rapportørens «opprørende og uakseptable» uttalelse, og sa han ville be FN avskjedige henne. Han fikk støtte fra sin egen statsminister – og deretter ministre fra Tyskland, Italia, Tsjekkia og Østerrike.
Dette ledet til at UN Watch krevde Albaneses avgang – med henvisning til de europeiske regjeringene. Sirkelen var sluttet.
– Det er latterlig, sier Albanese.
Og ja, mange mener UN Watch er nettopp dét. Diplomater i FNs europeiske hovedkvarter Genève, sier Albanese, «himler bare med øynene» når lobbygruppa nevnes. Men det er farlig å ikke ta dem seriøst, mener hun, når man ser gjennomslagskrafta.
Selv kaller Albanese UN Watch en «forkastelig svindelorganisasjon» som «sprer falske nyheter» og «fabrikkerer usannheter». Selv insisterer hun på å uttale navnet deres unwatch, som i «ikke-se».
– For det er det de gjør, de tvinger deg til å ikke se virkeligheten. De gjør det Hannah Arendt sier om å bidra til å skape en totalitær atmosfære, ved å spre så mye desinformasjon at folk til sist ikke vet hva de skal tro – og derfor slutter å høre etter, sier Albanese.
Til Klassekampen svarer leder i UN Watch, Hillel Neuer, at videoen «ikke er fabrikkert». Det er snarere «et kort utdrag som kombinerer to klipp», skriver han i en e-post, og framholder at «redigering for lengde er standard praksis». Neuer presiserer også at UN Watch linket til Albaneses innlegg i sin helhet, og konstaterer at «vi står ved vår rapportering».
Neuer mener Albaneses karakteristikker av UN Watch viser at det er FN-rapportøren, ikke NGOen hans, som argumenterer usaklig.
«Arbeidet vårt er basert på dokumentasjon og blir i stor grad brukt av diplomater, journalister og beslutningstakere», framholder Neuer.
UD: – Hets er uakseptabelt
En av disse beslutningstakerne, Frankrikes utenriksminister, var «fullt klar over» at klippet var «en bevisst manipulert video som forvrenger det Albanese faktisk sa», ifølge avisa Le Monde. Planen om å be FN gi henne sparken, droppet han imidlertid – i det stille.
– Jeg er den som anklages for å være direkte. Han var direkte; han var uhøflig, løy og har ikke beklaget, sier Albanese om Barrot.
«Jeg er farlig fordi jeg forklarer komplekse ting på en enkel måte.»
— Fransesca Albanese
Det franske Utenriksdepartementet vil ikke svare på kritikken fra Albanese, men skriver i en e-post ti Klassekampen at departementet har uttalt seg om saken tidligere. Utenriksminister Barrot har imidlertid ikke beklaget, men gjentatt refsen av Albanese i den franske nasjonalforsamlingen. I Le Monde forsvarte Barrot seg med at Albaneses «samlede budskap rettferdiggjør kritikken» fordi «lista over hennes skandaløse uttalelser er lang» – og hevdet hun forsvarte 7. oktober. Det avviser Albanese på det sterkeste at hun noen gang har gjort.
Statssekretær Andreas Motzfeldt Kravik (Ap) i Det norske Utenriksdepartementet vil ikke si noe konkret, når han får spørsmål om hvordan regjeringen stiller seg til at europeiske ministre bidro til en svertekampanje mot FNs spesialrapportør. På e-post til Klassekampen slår han derimot fast at UN Watch ikke er en organisasjon «vi støtter eller forholder oss til», og legger til at han «på det sterkeste vil oppfordre alle land til å holde seg til spillereglene, også dersom man er sterkt uenig i det som blir sagt», og at «enhver form for hets eller trakassering naturligvis er helt uakseptabelt».
Kravik sier også at han er opptatt av å verne om den særlige, uavhengige rolla FNs spesialrapportører har, men bekrefter samtidig at Norge ikke har tatt opp sanksjonene mot Albanese med amerikanske myndigheter.
«USA er godt kjent med hva som er norsk politikk på området» skriver han i e-posten.
– Skaden er allerede skjedd
På videolink fra Tunis sier Albanese at når man først har sett den virkeligheten som hun i fire år nå har «sett, sett og sett», så «kan man ikke glemme den». Og når hun samtidig utsettes for det hun kaller en moderne heksejakt, har kampen «mot Israels straffrihet» blitt, for henne, uløselig forbundet med hennes personlige kamp mot sanksjoner, trusler og hets.
– Jeg har selv blitt et offer, fordi jeg står opp mot lovløshet, sier Albanese.
FN-rapportøren har tidligere fortalt om hvordan noen ringte henne etter publiseringen av rapporten «Et folkemords anatomi» for to år siden, og sa at hennes elleve år gamle datter ville bli voldtatt, og oppga navnet på skolen hun gikk på.
«Vi står ved vår rapportering.»
— Hillel Neuer, leder av UN Watch
Til Klassekampen forteller Albanese at dattera, som nå er blitt 13, nylig spurte de mest kjente KI-språkmodellene om hvem mora var. Alle foruten én svarte at FN-rapportøren var partisk, kunne dattera fortelle.
– Dette er en 13 år gammel jente som er tvunget til å … hun er den som saksøker Donald Trump, sier Albanese.
Dattera, som er amerikansk statsborger, har sammen med sin far Massimiliano Calì gått til sak mot USA. De krever oppreisning for sanksjonene, og for at familiens leilighet i Washington D.C. er beslaglagt av myndighetene.
– Jeg har måttet legge dette på min datters skuldre fordi ingen andre forsvarer meg.
– Du sier Europa ikke står opp for deg, men hva med FN?
– FN sier «ikke bekymre deg, vi forsvarer deg gjennom diplomatiske kanaler». I mellomtida har livet mitt blitt til et helvete.
En snikende frykt har meldt seg. Hva om noe fælt vil skje?
– Fordi det jeg sier er så tydelig og gir mening, og understøttes juridisk, må jeg stilnes, på alle mulige måter. Og jeg er ærlig talt veldig lei, sier Albanese, før hun forsikrer at hun ikke vil gi seg.
FN-rapportøren er overbevist om at «alle», en gang i framtida, vil være rørende enige i at hun gjorde en viktig jobb. Men hun trenger det i dag, eller helst i går.
– Beskytt meg nå. Ikke gråt over meg når det er for seint.
