Selve ordet asyl kommer fra antikkens Hellas og betyr tilflukt eller fristed, og Norge er en del av en lang og stolt tradisjon fra den gang Fridtjof Nansen ble utnevnt til Folkeforbundets første høykommissær for flyktninger. Et arbeid han i 1922 fikk Nobels fredspris for. Menneskerettighetene ble laget nettopp for å hindre statlige overgrep og kompensere for staters manglende vilje til å beskytte individer. Likevel er Norge, landet som deler ut fredsprisen, delaktig i at mennesker hindres i sin rett til å søke asyl og at de blir utsatt for tortur, overgrep og menneskerettighetsbrudd.
I henhold til Flyktningkonvensjonen av 1951 artikkel 1A er en flyktning en person som har «velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, politisk overbevisning eller medlemskap i en bestemt sosial gruppe, og som ikke er i stand til eller på grunn av slik frykt ikke villig til å påberope seg sitt lands beskyttelse».
Noen flykter fra livsvarig militærtjeneste i Eritrea, noen fra lovløshet i Somalia og organisert massevoldtekt i Kongo, noen fra Afghanistan fordi de ikke ønsker at deres døtre skal vokse opp i et land uten rettigheter. Andre tar med seg døtrene sine på flukt så de ikke skal bli omskåret, tvangsgiftet eller kidnappet, noen flykter fra regimer som undertrykker dem på grunn av deres religion eller seksuelle legning, noen flykter fra Iran fordi de blir arrestert for å lese Ibsen. Mennesker som sitter i skjøre gummibåter og avdankede fisketrålere i et forsøk på å krysse Middelhavet, flykter av ulike grunner. De 142 landene i verden som har vedtatt flyktningkonvensjonen og dens tilleggsprotokoll, har en plikt til å forholde seg til både innhold og formål – å gi hjelp og beskyttelse – når flyktninger befinner seg på deres territorium eller står på grensen for å søke asyl. Det er kjernen i flyktningretten. Det kan synes som om norske politikere har glemt dette.
Når en båt befinner seg i internasjonalt eller europeisk farvann og Europas kystvakt nekter å ta dem med til land, bryter de en rekke lover samtidig, den aller viktigste av dem – retten til å søke asyl.
Flyktningkonvensjonen av 1951 er klar. Ikke-retur-prinsippet gir ikke rom for geografisk begrensning og gjelder også ute på åpent hav. I en resolusjon vedtatt i 1979 ble kyststatenes humanitære rolle fremhevet, og det ble presisert at alle kyststater har en humanitær forpliktelse til å la farkoster innenfor territorialfarvannet søke nødhavn og å gi beskyttelse til dem som er om bord og vil søke asyl. Det burde derfor vekke sterke reaksjoner hos norske politikere når EU inngår avtaler med land som Tunisia og Libya for å hindre mennesker i å ta seg til Europa. I dag blir barn, ungdom og voksne på flukt ofte brutalt tvunget ut av internasjonalt og europeisk farvann og mot sin vilje skjøvet tilbake til Libya, Tunisia og Tyrkia. Dette er etter ønske fra EU og med hjelp av Det europeiske grense- og kystvaktbyrå (Frontex). Det heter push-backs og er ulovlig.
I 2025 ble over 27.000 mennesker, ved hjelp av Frontex og libysk kystvakt, trukket tilbake til Libya. Store summer kanaliseres via EUs yttergrensefond til kystvakter som bryter menneskerettighetene. Også Norge er med på å finansiere dette, til tross for at det allerede i 2012 kom en dom fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen mot Italia der italiensk kystvakt hadde plukket opp flyktninger i Middelhavet og returnert dem til Libya. Domstolen presiserte at selv om flyktningene var plukket opp i internasjonalt farvann, lå ansvaret hos Italia. De siste ti årene har det blitt stadig vanligere å bedrive push-backs på høylys dag. Noe som er godt dokumentert på ruten mellom Tyrkia og Hellas.
Så mange som 142 land har vedtatt flyktningkonvensjonen. Frem til 1967 hadde konvensjonen en geografisk begrensning og gjaldt bare europeiske flyktninger, men dette er opphevet de fleste steder. Et viktig unntak er Tyrkia, som har beholdt den geografiske begrensningen. I en opphetet debatt påstår mange at flyktninger som kommer via Tyrkia, er trygge der, siden Tyrkia er en feriedestinasjon. Men den geografiske begrensningen betyr at flyktninger fra land utenfor Europa ikke får konvensjonsstatus i Tyrkia. Mennesker på flukt kan med andre ord ikke søke om asyl i Tyrkia. Det vil si at de knapt nok har noen rettigheter, og ikke blir betraktet som flyktninger. For å komme i trygghet må barnefamilier som flykter fra krig og menneskerettighetsbrudd, fortsatt krysse den relativt korte avstanden mellom Tyrkia og Hellas. En strekning som noen steder bare er noen kilometer lang, men som likevel er livsfarlig og dødelig. Særlig om de blir oppdaget av gresk kystvakt.
De siste ti årene har oppførselen til den EU-støttede greske kystvakten blitt stadig mer brutal. Kystvakten bryter en rekke internasjonale lover når de unnlater å redde mennesker og heller stripper dem for eiendeler og skyver dem tilbake ut på åpent hav, uten redningsvester. Noe som flere ganger har blitt dokumentert, av blant annet Tommy Olsen som drifter Aegean Boat Report, og som nå står tiltalt for smugling fordi greske myndigheter vil ha fokuset bort fra sine egne menneskerettighetsbrudd.
Den 19. mars 2016 trådte avtalen mellom EU og Tyrkia i kraft. Dette var en avtale som i prinsippet skulle sørge for snarlig deportasjon av de aller fleste som forsøker å ta seg ulovlig over havet til de greske øyene. Tyrkia skulle motta 3 milliarder euro fra EU og skulle ta imot dem Hellas sendte tilbake. I bytte skulle EU overta syriske flyktninger fra leirer i Tyrkia. Med andre ord en ren byttehandel med mennesker som allerede hadde risikert livet over havet. Samtidig økte både politivolden og kystvaktens brutalitet betraktelig. Det samme skjer utenfor Libya, når både italiensk og maltesisk kystvakt enten unnlater å redde liv, eller samarbeider med libysk kystvakt som er finansiert av EU. Bilaterale retur-avtaler er lite gjennomsiktige, og både Libya, Malta, Italia, Tyrkia, Hellas og Spania er motvillige til å dele informasjon om hva som foregår ute på Middelhavet.
I regjeringens strategi for EU-samarbeid 2014–2017, Norge i Europa, fremheves det at Norge som deltager i Schengen-avtalen skal arbeide for en felles løsning på utfordringene migrasjon skaper, og være med på å bidra til «en effektiv og forsvarlig kontroll av yttergrensen». «Vi samarbeider med EU og EUs medlemsland fordi vi deler et felles verdigrunnlag og fordi vi trenger felles løsninger på felles utfordringer», kan man lese på regjeringen.no. Jeg finner mindre om samarbeid rundt retten til å søke asyl, om flyktningers beskyttelse og om hva Norge tenker å gjøre for å slutte å være delaktig i å bryte asylretten.
Allerede i 2010 advarte Gaddafi EU om at Europa kunne bli all black. Han krevde fem milliarder euro i året for å hindre mennesker i å sette ut fra Libya med båt. Berlusconi og Gaddafi inngikk en avtale om at italiensk kystvakt kunne plukke opp så mange flyktninger som mulig og returnere dem til Libya. Mennesker fra Somalia, Eritrea og Etiopia som ble returnert til Libya, ble grovt torturert, solgt som slaver eller internert i store leirer. Libya hadde ikke ratifisert flyktningkonvensjonen, og rapportene om umenneskelige forhold var mange. I 2009 kom en rapport som bekrefter dette. De siste årene har det kommet en rekke bøker som dokumenterer det samme. I 2012 ble Italia dømt i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen for ulovlig retur av asylsøkere til Libya.
«Både italiensk og maltesisk kystvakt unnlater å redde liv»
At vi fortsetter å gjøre det samme fjorten år senere er svært bekymringsverdig. FNs flyktningkonvensjon er ikke forenlig med denne formen for avtaler og tilbaketrekkinger. Forbudet mot tortur, nedverdigende og umenneskelig behandling, gjelder ikke bare i Europa, det innebærer også forbud mot retur til et område hvor liv og sikkerhet er i fare, som er forbudt etter folkeretten. Konvensjonene til FN inneholder bestemmelser om hvilke rettigheter flyktninger har:
De skal vernes mot retur og forfølgelse, det såkalte non-refoulement-prinsippet som på norsk heter ikke-retur-prinsippet. Dette betyr at stater skal la asylsøkere få krysse grensen og få søke om asyl, Når vi skyver mennesker tilbake til internasjonalt eller libysk farvann, bryter vi dette absolutte prinsippet. I verdenserklæringen om menneskerettigheter fremgår det at «enhver har rett til å søke asyl og søke om beskyttelse». Stater kan ikke nekte adgang til en som befinner seg på grensen, selv ikke i en gummibåt, dersom de ber om beskyttelse. Flyktningkonvensjonen skal gi asylsøkere tilgang til å få prøvd sin sak. Det gjør de ikke i dag.
Det å angripe mennesker på flukt, å stikke hull i gummibåtene deres, å skyve dem tilbake der de kom fra og å opptre brutalt og uten et snev av ivaretakelse av menneskerettighetene er i dag mer normen enn unntaket både i den sentrale delen av Middelhavet og i Egeerhavet mellom Tyrkia og Hellas. Dette kan ikke Norge gå med på, og vi kan ikke nå vurdere å utlevere en dokumentarist som belyser at gresk kystvakt har dette som normalpraksis. EU, og med det Norge, må kreve at landene rundt Middelhavet forholder seg til prinsippet om ikke-retur, at de utfører lovpålagt redning av mennesker i havsnød, og at de ikke samarbeider om å returnere mennesker til et sted der de står i stor fare for å bli mishandlet.
I over ti år har mannskapet om bord på de sivile redningsskipene og sivile dokumentarister, sammen med flere norske sakprosaforfattere, skrevet bøker og dokumentert at Frontex, gresk kystvakt og libysk kystvakt skyver mennesker ut av internasjonalt farvann og tilbake til land som Tyrkia, Libya og Tunisia.
Når vi i Norge bidrar til å hindre mennesker i deres rett til å søke asyl – hva gjør det oss til? Er vi ikke direkte medskyldige i andre menneskers lidelser når vi går med på både fravær av søk og redning og ulovlige push-backs?
I påsken druknet over 100 mennesker i Middelhavet. I flere dager visste Europas kystvakter hvor de var, men ingen satte ut for å redde dem. Vel vitende om at dette har vært den dødeligste vinteren noen gang registrert på Middelhavet fortsetter kvinner, menn og barn å sette seg i livsfarlige fartøy. Hver dag tvinges mennesker tilbake over havet, tilbake til dem de flykter fra, og det gjøres ikke bare med vår velsignelse, men med våre skattepenger.
Om justisministeren ikke vil kommentere den pågående saken om Tommy Olsens bevismateriale, som viser systematiske brudd på ikke-retur prinsippet, kan hun kanskje kommentere Norges deltagelse i disse grove menneskerettighetsbruddene?
