Israels regjering har drept nær 100.000 mennesker på Gaza siden oktober 2023. Ni av ti er sivile. Det heter folkemord.
Israels regime fordriver nå 1,2 millioner mennesker fra hjemmene deres i Sør-Libanon, som om de var en bøling dyr som skal skifte beite. Det heter etnisk rensing.
Etnisk rensing og folkemord. To av de sterkeste begrepene i vårt politiske vokabular. I tilfellet Kosovo var bare påstanden om etnisk rensing, og den tenkte faren for et mulig folkemord, nok til at Norges regjering i 1999 sendte jagerfly inn i en USA-ledet Nato-krig mot Serbia og «morderen Milošević».
Slik var Norges rolle da. Hva er Norges rolle nå, da det står om å redde palestinernes liv? Vi hører ingen kritikk fra vår utenriksminister mot at vår nære allierte USA ikke bare støtter, men også finansierer og væpner Israels folkemord og etniske rensing. Ikke engang en økonomisk boikott gidder vår regjering å vedta.
Norges rolle i Palestina er først og fremst å være veldig stolt av «Oslo-avtalen» fra 1993. Det vi ser utspille seg nå – etnisk rensing og folkemord – kan være sluttspillet i den såkalte Oslo-prosessen.
Jeg tviler ikke på at Oslo-prosessen var velment fra norsk side. Men hvor sent er det lov å bli etterpåklok, når Klassekampen den 26. september 1995 faktisk konstaterte at Oslo-avtalen er en «strategisk felle» som i praksis gir «garanti for at det ikke blir noen palestinsk stat» i overskuelig framtid?
Uanfektet av situasjonen for dem avtalen var ment å hjelpe, fortsatte UD-Norge å bygge merkevaren fredsnasjon ved hjelp av tidligere Ap-politiker Terje Rød-Larsens rolle som fredens Espen Askeladd i Midtøsten. Eventyret om ham og tidligere Ap-politiker Mona Juul ble sågar til Broadway-stykket «Oslo», finansiert av norgesvennen Jeffrey Epstein.
Da begeret rant over for president Clinton, den 24. mars 1999, var anslagsvis 10.000 kosovarer drept i Serbias krig for å beholde Kosovo. Clinton talte til nasjonen om hvordan Nato ikke kan «se en annen vei» når det foregår «etnisk rensing» og et potensielt «folkemord i hjertet av Europa». USA erklærte krig «for våre verdiers skyld». Norge fordømte Serbia for «storstilt etnisk rensing» og deltok med seks jagerfly.
«Det vi ser utspille seg nå – etnisk rensing og folkemord – kan være sluttspillet i den såkalte Oslo-prosessen»
Israels etniske rensing nå har fordrevet langt flere mennesker enn Serbias gjorde da. Antall drepte i Gaza kan nærme seg ti ganger så mange som de 10.000 i Kosovo.
I Serbias tilfelle var bare tanken på et mulig, hypotetisk folkemord så moralsk utålelig at Natos luftstyrker måtte bombe i 78 dager til ende. I Israels tilfelle belønnes etnisk rensing og folkemord med USAs uforminskede militære og økonomiske støtte til overgriperen.
Ifølge historiker Hilde Henriksen Waage ble de norske forhandlerne under Oslo-prosessen etter hvert innforstått med at de måtte følge de spillereglene som Israel dikterte. Integriteten ble kanskje mindre viktig enn prestisjen?
Utfallet av prosessen ble i alle fall verre enn Klassekampen forutså. Ingen palestinsk stat. Fortsatt okkupasjon. Antall ulovlige settlere mangedoblet til 800 000. Sykehus, skoler og boligområder bombet sønder og sammen. Apartheid befestet. Osloprosessens heltinne Mona Juul fortsatte ganske uanfektet sin ferd mot diplomatiets tinde i FN-bygningen i New York.
Epsteins askeladd Rød-Larsen lyktes i tiårene etter sin fredsbragd godt med å videreutvikle sin gode relasjon til den ene part i Palestina-konflikten. Så sterk ble tilliten at Israels tidligere statsminister Ehud Barak kunne bruke Rød-Larsen som uformell rådgiver da israeleren, nå forretningsmann, ville selge militær overvåkingsteknologi fra Tel Aviv til den norske stat. Også Mona Juul, Norges daværende FN-ambassadør, ble involvert i dette framstøtet (VG, 4. februar).
Karrierene som gjorde ekteparet fra Ap til verdifulle kontakter for Barak, ble bygd på et eventyr om det palestinske folkets vei til frihet og fred. De endte som vennlige hjelpere for et israelsk krigsmaskineri som er smurt med palestinernes blod.
Eventyret om Askeladden fra Ap fikk drahjelp av 130 millioner norske skattekroner til hans «fredsinstitutt» IPI i New York. For sin skyhøye kompetanse på fred, høstet Rød-Larsen rundt 95 millioner i lønn over 13 år (i dagens kroneverdi). Hans skattebidrag til Norge ligger under tre prosent av inntekta, ifølge beregningen til Nettavisen (15. februar).
Aldri så galt at det ikke er godt for noen! De diplomatiske superstjernenes rikdom ble så betydelig at de kunne oppføre et fredens tempel, kalt Villa Pax, på den greske øyperla Paxos. Så luksuriøs er denne villaen at den skal koste 170.000 kroner i uka å leie. Når Jens Stoltenbergs kone ferierer gratis her, hos sine gode venner fredsmakerne, får på en måte Norge noe igjen for de hundretalls millioner av skattekroner vi har sendt i retning Rød-Larsen.
Når Ap-statens diplomatiske elite sitter ved bassengkanten og skåler for FN, skulle det bare mangle at de også sender en vennlig tanke til de palestinske barna som ligger begravd under ruinene av det som en gang var Gaza.
