– Det er ikke slik at stipendkomiteene bare må bestå av yrkesaktive kunstnere, sier kultursosiolog Sigrid Røyseng.
De siste ukene har det vært debatt rundt ordningen som går under navnet Statens kunstnerstipend, som administreres av Kulturdirektoratet.
I Klassekampens spalter har kunst- og pressefotograf Ingerid Jordal ført argumenter i marken for at tildelingen av stipender ødelegger for norske kunstnere. Hun mener blant annet at stipendkomiteene står fritt til å fordele penger etter trynefaktoren.
Disse komiteene består hovedsakelig av utøvende kunstnere som er blitt oppnevnt av de ulike kunstnerorganisasjonene.
Peker på advokater
Jordal tar til orde for å endre systemet for tildeling av stipender. Hun ønsker for eksempel at begrunnelsene for tildeling må offentliggjøres. Jordal mener også at stipendkomiteene bør utvides.
«Jeg synes alle komiteene skal bestå av flere enn yrkesaktive kunstnere, som kunsthistorikere og advokater», sa Jordal til Klassekampen i går.
Sigrid Røyseng er til daglig professor i kultursosiologi ved Norges musikkhøgskole. Hun mener det ikke er noe i veien for at stipendkomiteene suppleres med medlemmer som ikke er kunstnere.
– Slik jeg forstår det, er det ingenting i forskriften til Statens kunstnerstipend som tilsier at man må velge yrkesaktive kunstnere. Man kan også velge fagfeller med annen type bakgrunn innen de ulike kunstfeltene, sier Røyseng og legger til:
– I mange sammenhenger kan nok det også være nyttig.
Hun ser det både som en styrke og en svakhet at de som fordeler stipender – og de som mottar dem – er kolleger.
– Da er det ikke vanskelig å forstå at noen mener man har satt bukken til å passe havresekken.
Røyseng har for øvrig selv vært utvalgsmedlem i Statens kunstnerstipend, noe som har gjort henne ekstra bevisst på problemet.
– Det at komiteenes medlemmer blir oppnevnt av kunstnerorganisasjonene, gjør ordningen fastlåst. Og jeg er ikke sikker på at det er en god løsning i ei tid hvor mange kunstnere opererer innenfor flere ulike kunstuttrykk.
Anglosaksisk arv
Offentlig finansierte kunstnerstipend har vært en del norsk kulturpolitikk gjennom hele 1900-tallet.
Per Mangset, som er professor emeritus ved Universitetet i Sørøst-Norge, forteller at inspirasjonen kommer fra Storbritannia og det mye omtalte «armlengdeprinsippet».
Det betyr at politikerne ikke skal drive detaljstyring i kulturpolitikken.
– Samtidig viser nyere undersøkelser at ordningen med en armlengdes avstand står langt sterkere i Norden enn den gjør i England og Skottland.
Mangset forteller også at måten Statens kunstnerstipend forvaltes på, har vært et stridstema i Norge gjennom mange år.
– Den ordningen som vi har nå, hvor kunstnerorganisasjonene bestemmer hvem som skal få stipender, er egentlig et brudd på prinsippet om en armlengdes avstand. Det vi har nå, er i realiteten et korporativt system, sier Mangset.
«Det at komiteenes medlemmer blir oppnevnt av kunstnerorganisasjonene, gjør ordningen fastlåst.»
— Sigrid Røyseng, kultursosiolog
Sagt på en annen måte, betyr det at kunstnerorganisasjonene, gjennom systemet hvor de oppnevner medlemmer til stipendkomiteene, blir direkte involvert i det som er en statlig beslutning.
Radikalt initiativ
Også Sigrid Røyseng omtaler forvaltningen av Statens kunstnerstipend som «korporativisme».
– Dette er en tradisjon som ble etablert på 1970-tallet, sier hun og viser til den politiske oppvåkningen som fant sted i det norske kunstfeltet på 1970-tallet. Det kom blant annet til uttrykk gjennom bevegelsen Kunstneraksjon-74.
– Dette handlet om i stor grad om at kunstnerne ønsket medbestemmelse.
Røyseng forteller at denne tradisjonen i mange år har stått sterkt i alle de nordiske landene.
– På mange måter er den et produkt av velferdsstaten. Og vi har jo liknende korporative ordninger på andre felt, som for eksempel i landbrukspolitikken.
– Mistet legitimitet
Samtidig har denne måten å forvalte stipendpolitikken på, vært omdiskutert i Norden. Ikke minst blant våre svenske naboer.
– I Sverige ble ordningen avskaffet på 1990-tallet. Det skyldtes at den hadde mistet legitimitet, sier Røyseng.
– Har den mistet legitimitet her i Norge også?
– Jeg tror i hvert fall det er bra at vi får en offentlig diskusjon rundt stipendforvaltningen.
