Årets hovedtariffoppgjør i staten må ende med samling av tariffavtalene. Alternativet er fortsatt manglende oversikt over lønnsutviklingen, voksende forskjeller basert på hvor du er organisert og at selve frontfagsmodellen trues.
En av våre viktigste målsettinger som fagforening er å bidra til rettferdig fordeling. Når vi snakker om lønn, er dette en spesielt krevende oppgave. Vi må hele tiden tenke på fordelingen mellom sentrale tillegg og lokale forhandlinger, og hvordan vi bidrar til at tilleggene treffer alle medlemmene våre. Hvis det er som nå, at systemet i seg selv hindrer rettferdig fordeling, må vi gjøre noe med det.
Fram til 2016 var det fire helt like avtaler i staten. Så ble regjeringen Solberg enige med en enkelt organisasjon (Akademikerne) om å inngå en egen avtale med dem. Unio valgte så å hoppe over til denne i 2022, og undertegnet en avtale som var identisk med Akademikernes. I realiteten har vi i dag to sett like avtaler i staten: Akademikerne og Unio på den ene siden og LO Stat og YS Stat på den andre.
I utgangspunktet er det små forskjeller i avtaletekstene. Forskjellen har i realiteten handlet mer om at Akademikerne og Unio har forhandlet fram 100 prosent lokale potter i oppgjørene, heller enn sentrale tillegg som alle får. I LO mener vi at et sentralt element i lønnsfordelingen er helt avgjørende. Det trengs for å møte alle ansattes behov for å holde følge med prisutviklingen, og unngå at mange må betale for store individuelle lønnshopp til noen få.
«Ansatte med samme arbeidsoppgaver får ulik lønn»
Staten er i en særstilling fordi tariffoppgjørene i staten er en del av regjeringens inntektspolitikk. Gjennom inntektspolitikken har regjeringen et overordnet nasjonalt ansvar for å koordinere lønnsutviklingen og sysselsettingen.
Splittelsen i ulike avtaler har ført til flere store utfordringer for staten. At en stadig økende andel av lønnsdannelsen skjer lokalt fører til ulik praksis mellom virksomhetene, og noen steder ser vi at avtaleområdene behandles forskjellig, også økonomisk. I virksomhetene ser vi at ansatte med samme arbeidsoppgaver, samme bakgrunn og utdannelse får ulik lønn. Dette har skapt stor uro i virksomhetene, som ikke er ønskelig verken for de ansatte eller staten som arbeidsgiver.
Avtale-splitten begrenser også statens evne til å ha overordnet styring med lønnsutviklingen. Staten har dårlig kontroll over hvor mye hver enkelt virksomhet legger til lokalt utover den sentralt framforhandlede potten. Vi ser at glidningen siden 2022 har vært på et klart høyere nivå enn de forutgående årene, som altså betyr at mer av lønnsutviklingen skjer utenfor det som er sentralt avtale rammer. Og da er vi på ville veier. Da er det frontfagsmodellen som utfordres.
I tariffsystemet i staten må det finnes virkemidler for sentral og koordinert lønnsdannelse. Dette forutsetter at det tas i bruk kollektive og systemiske virkemidler for lønnsutvikling som treffer alle ansatte uavhengig av fagforeningstilhørighet. Mindre bruk av slike virkemidler er det samme som å overlate makt fra arbeidstakersiden til arbeidsgiverne. Det vil flertallet av statens ansatte tape på, også de med høyere utdanning.
Både Stortinget og regjeringen har et mål om å ha like avtaler i staten igjen. For å kunne oppnå det, uten å gi avkall på virkemidler som bidrar til en rettferdig lønnsfordeling, må også staten ta en aktiv rolle for å samle partene om felles tariffavtaler i år.
