Når jeg reiser i Kina, velger jeg som oftest det billigste. Det er litt for å spare penger, men mest fordi det er interessant å være i den verdenen der folk flest lever. Forrige uke tok jeg tog fra Guangzhou til Beijing, en reise på 2300 kilometer fra sør til nord.
Jeg er godt kjent med ruta. Første gangen jeg tok den, var i 2018. Da var den eneste billige reisemåten et nattog som tok over 20 timer. Sengene var stablet tre i høyden, kun atskilt med skillevegger som ga lite rom for privatliv. Noen vil kanskje ha nostalgiske minner om nærhet og sene netter med kortspill, men de fleste hadde nok ikke nølt med å velge det luksuriøse natthurtigtoget, som tilbakelegger den samme distansen på knappe åtte timer i ei god seng – hadde de bare hatt råd.
Nå har en ny type billigtog nesten erstattet de gamle. Disse fullfører strekningen på rundt ti timer. Trange køyestenger er erstattet med individuelle kapsler – utstyrt med et lite bord for å jobbe eller spise, en luke for eiendeler, ei seng og et stort vindu. Med QR-koden på veggen kan man bestille restaurantmat, som blir hentet ved neste stopp og levert rett til kapselen din.
Ordet luksuriøst blir feil, for det impliserer noe ekstraordinært. De nye nattogene er ikke ekstraordinære, men allerede en utbredt offentlig tjeneste levert av staten til vanlige arbeidere.
Det som muliggjør et slikt under, er en industriell motor som ikke bare kan bygge tog, men også veier, sykehus, boliger, biler – alt i en historisk skala. Evnen til å vedlikeholde, bygge og kanalisere denne kapasiteten til produksjon av ting som gjør folks liv bedre, er ikke bare grunnsteinen i Det kinesiske kommunistpartiets legitimitet internt. Det er også nøkkelen til at Kina ser ut til å vinne den store maktkampen internasjonalt.
«Kinas rival er avindustrialisert»
Mens Kina har bygget en sivil industri i verdensklasse, har rivalen USA blitt finansialisert og avindustrialisert. USA har riktignok brukt store ressurser på sitt militærindustrielle kompleks, men mangelen på en sivil industriell base gjør at USAs evne til å produsere våpen og ammunisjon likevel er betydelig svekket.
I stedet er USA avhengig av interasjonale leverandører. Den mest oppsiktsvekkende sårbarheten er at produksjonen av USAs radarsystemer, missiler og jetmotorer ville stoppet opp innen få måneder uten mineraler fra Kina. Som en av mine tidligere professorer på Peking-universitetet, Lu Feng, påpekte: «De siste 500 årene med verdenshistorie viser at en industrimakt aldri har tapt når den har blitt utfordret av en finansmakt, selv når finansmakta også er en global hegemon.»
USAs nederlag i krigen mot Iran viser at landet ikke lenger evner å oversette militær styrke til global hegemonisk makt. I stedet har krigen styrket både Iran og Kina. Krigen har avslørt verdensøkonomiens sårbarhet for forsyningen av olje og gass, og det forventes nå storinnkjøp av batteriteknologi, solpaneler og elektriske transportmidler. Kina, som for lengst identifiserte behovet, dominerer produksjonen. Hvis USAs angrep mot Iran skulle kontrollere verdens tilgang på fossil energi, endte den opp med å styrke Kinas grep om framtida.
Kinas uslåelig industrielle kapasitet gjør ikke bare at landet har blitt en uerstattelig del av verdensøkonomien, men gir også evnen til å definere framtida. Den durende industrimotoren har skapt et turboladet økosystem for innovasjon, bestående av teknologiske universiteter, systemer for finansiering, og et mylder av spesialiserte og gjensidig utfyllende leverandører. Tidligere har Kina fokusert på å definere områder der de må ta igjen resten av verden, men den siste femårsplanen domineres av prognoser om framtidsteknologier.
Hvis Iran-krigen var starten på slutten for USAs globale imperium, er det også begynnelsen på en ny verden formet på samlebåndene i Kina. Europa, som oppfatter Kina som en trussel, vil kanskje fortsette å stritte imot. Å isolere seg fra Kina kan derimot gjøre at man blir hengende etter, mens resten av verden suser av gårde i futuristiske luksusnattog.
