Etter nyttår i år ga Norsk Shakespearetidsskrift leserne sine en oppgave: Send oss en liste over de tre beste teaterforestillingene du har sett siden årtusenskiftet. Basert på disse nominasjonene skulle en fagjury kåre de 25 beste oppsetningene vist på norske teaterscener i perioden. Tre måneder og 252 nominasjoner seinere er lista nå klar. På den finner vi blant annet «Orlando» på Rogaland Teater i 2016, «Renset» på Den Nationale Scene i 2002 og «Tid for glede» på Nationaltheatret i 2022.
– Vi har vært opptatt av at forestillingene skulle være gode, originale og innflytelsesrike, forteller Therese Bjørneboe, jurymedlem og redaktør for Shakespearetidsskriftet.
Man kunne tenke seg at lista var en eneste lang parade av Heddapris-vinnere, men Bjørneboe mener kåringen understreker behovet for konkurrerende og korrigerende kåringer.
– Det er en fordel å se ting retrospektivt, fordi det da blir tydeligere hvilken innflytelse de ulike forestillingene har hatt. Ta for eksempel Vinge/Muller: De har aldri vunnet Heddaprisen, men de er jo blitt et av de viktigste navnene internasjonalt, med stor påvirking, påpeker Bjørneboe.
I et land der teatervitenskap er blitt et marginalisert fag, trengs slike initiativer mer enn noen gang, mener hun.
– For framtidig forskning trengs kåringer som korrigerer hverandre.
Black Box dominerer
På Rodeløkka i Oslo ligger Black Box Teater – en liten, programmerende scene for fri scenekunst. Antall besøkende ligger normalt på drøyt 10.000 publikummere i året, mot Nationaltheatrets 250.000. Likevel ble hele 9 av de 25 forestillingene på lista spilt på det vesle teateret.
Til sammenlikning er Det Norske Teatret representert med seks forestillinger, Nationaltheatret med tre og Trøndelag Teater og Den Nationale Scene med to forestillinger hver.
«Det er ikke satt sammen av noen folkejury, dette.»
— Therese Bjørneboe, jurymedlem og redaktør for Shakespearetidsskriftet
– Det forteller oss at den frie scenekunsten har vært veldig viktig, og at denne perioden har vært svært rik, med framveksten av sterke kompanier, påpeker Bjørneboe.
Blant disse kompaniene finner vi Vinge/Muller, Verk produksjoner, Transiteatret, Susie Wang og Mette Edvardsen.
– Et par av kompaniene som er kommet med på lista, er dessuten veteraner som startet allerede på 1980-tallet, som Baktruppen og Verdensteatret. Sistnevnte gjenoppfant seg selv og ga forestillingene sine, som «Konsert for Grønland», en særegen form på denne sida av årtusenskiftet, forteller Bjørneboe.
– Men det er også gøy at «etterveksten» av yngre folk, som Only Slime, har kommet med.
Kan ikke kalles folkejury
At lista i så stor grad er preget av det som har foregått i det frie feltet, kan også tilskrives måten kåringen er blitt til på, medgir Bjørneboe.
– Den er jo basert på nominasjoner fra tidsskriftets abonnenter, som jo stort sett er fagfolk eller mennesker som er veldig opptatt av teater, sier hun.
– Så det er klart at det gjenspeiles i lista at den er laget av folk som ser mange såkalt smale produksjoner. Det er ikke satt sammen av noen folkejury, dette. Det gjør jo at publikumssuksesser ikke dominerer, selv om det er noen av dem der også.
Blomstringstida for det frie feltet, og da snakker vi kanskje særlig rundt 2010, har dessuten satt sitt preg på norsk teater generelt, mener Bjørneboe.
– Man kan se av lista at også institusjonene har tatt innover seg at det har skjedd mye spennende i det frie feltet: Det er blitt flere samarbeid og et større estetisk mangfold ved institusjonsteatrene, sier hun.
– Sprengt i fillebiter
Rundt årtusenskiftet kom det såkalte regiteateret til Norge for alvor – altså teater der regissøren tar seg store friheter med den dramatiske teksten. En sentral regissør innenfor denne tradisjonen er Sebastian Hartmann, som har nådd opp på lista med sin oppsetning av «Markens grøde» på Nationaltheatret i 2007.
– Man hadde også mye gjestespill på den tida, påpeker Bjørneboe.
– Både den nedlagte Samtidsfestivalen og Ibsenfestivalen ble vinduer mot verden og viste oss ulike måter å sette opp klassikere på. Med noen viktige unntak ble Ibsen spilt i en psykologisk realistisk stil her til lands. Men det ble sprengt i fillebiter på starten av dette årtusenet.
Bjørneboe vedgår at den endelige lista over de 25 beste forestillingene siden 2000 helt sikkert har noen hull – hun har selv et par forestillinger hun savner på lista. Men hvilke, det vil hun holde for seg selv.
– «Beste» er jo en litt provoserende betegnelse, for kvalitet er alltid subjektivt. Men noe av hensikten med en slik kåring er jo å få opp en diskusjon.
Dette er de 25 forestillingene:
