– Gratulerer, du er kåret til månedens poet! Og vinnerdiktet er ikke bare et kraftfullt kampdikt, men jaggu også en ekte høringsuttalelse for en konsesjonssak. Fortell hva som satte i gang dette.
– Å bo i naturen er å se hvordan den betaler for vårt overforbruk. Jeg ble sjuk i sjelen av å se elva tørke ut og flomme over annenhver dag uten at værgudene var på ferde. Det ble til en rasende sorg. Men så hørte jeg Sigmund Hågvar si at man må endre natursorgen til en kraft. Men det er ikke lett å formulere sorg over tapt natur inn i et høringssvar, og jeg tenkte at det må jeg prøve.
– Du bor i Rollag i Numedal, der Numedalslågen renner gjennom bygda. Man aner hvor sterkt knyttet bygdefolket er til denne elva. Hvorfor blir dette båndet så sterkt?
– Jeg tror vi mennesker har dette båndet med natur grunnleggende. Vi er del av naturen og den av oss, men glemmer denne tilhørigheten om vi ikke er nok ute sammen med naturen. Folk blir distansert og blinde i forbipasserendeheten, kjører rally til hytta, stresser opp på en topp, har med seg masse dingser som skal brukes. Om du tar deg tid til å bare være, deg og natur, vekker du båndene.
– Det har lenge vært kraftverk rundt Lågen, skriver du i diktet, men bygdefolket har tålt ulempene ved kraftutvinningen «så lenge godene blei fordelt / og tapa kompensert». Hva er forskjellen på fortidas kraftverk og de som er under planlegging nå?
– Frisleppet av kraft på børs og eksport til et umettelige marked har brutalt effektivisert naturmangfoldsdød og naturtap langs elvene, og det som før var en logikk med at distriktene ble økonomisk kompensert har forsvunnet i markedsliberalismens tid. Vi som bor her sitter igjen med ansvar for å gjøre nytteløse bøtende tiltak på dugnad, i stadig mer utarma distriktskommune-økonomier, mens gigantiske summer kraftpenger forsvinner i bonus og utbytte til private selskap og børsmeglere. Kittelsen tegnet troll i kraftverkfossene i Svelgfoss-serien som han laget i 1908 på bestilling av Sam Eyde, og man kan jammen si det har gått troll i ord.
– I disse dager utkommer også din andre diktbok på forlaget H/O/F, «I meg finnes du», et langdikt der naturen selv fører ordet gjennom årstidene. I én lang del av diktet bukter de lokale stedsnavnene og bygdemytologien seg bortover sidene som en elv, forbi «Turtebergåsen (uten turteblomster no)» og «Purkebakken (dæ Einar Stærnes grov ne ein dau purke)». Hvordan har du samlet inn alt dette?
– Har snakka med gamle folk! Om alt som forsvinner fra oss. Jeg har forsøkt å sette tapet av natur sammen med tap av dialekt, og ordforråd om natur, som går tapt. Vi får kjærlighet til omgivelsene om vi kjenner den. Ungene våre må lære seg flere artsnavn og stedsnavn enn navn på apper. Kunnskap og kjennskap til natur knytter oss tettere sammen med naturen, så vi ikke glemmer at vi er en del av den. Løypene med navn er forresten stedene jeg tråkker rundt i skog og fjell når jeg skal ut og lufte vettet.
– Du kommer til poesien fra billedkunsten. Hvordan fungerer denne vekselvirkningen mellom kunstarter for deg?
– Som inn- og utpust. Gjensidig avhengig. I sommer skal «Våkn opp! Vi blir rana på høylys dag» spilles av som lydverk sammen med Svelgfoss-serien, på Telemark kunstmuseum, i en kunstutstilling jeg har, hvor naturens uovervinnelighet er tema.
– Kommer du til å levere flere høringsuttalelser i form av poesi framover?
– Det kan godt tenkes! Vi har nylig etablert lokallag av Naturvernforbundet i Numedal, og skal følge opp Naturmangfoldsplan, arrangere folkemøte «For Lågen!», kjempe mot grådighetsavvirkning av skogene, og ikke minst; vi må i kamp mot et energi- og vannslukende datalagringssenter som forsøker snike seg inn i Rollag. Jeg kommer til å drukne i kommunale planverk, rapporter og høringer, så mulig det må ventileres.
– Hva leser du utenom alt dette?
– Jeg er akkurat ferdig med Michelets far-bok og skal begynne på Bjertnæs sin mor-bok. Men Tarjei Vesaas er min aller beste venn. Har alltid Vesaas liggende åpen flere steder rundt meg samtidig.
