Birgit Hatlehol har delt denne artikkelen med deg.

Birgit Hatlehol har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattKongehuset

Klassekampen som kongelig hoffle­ve­randør?

Hjelpe og trøste, Klassekampen. Jeg kjenner ikke min gamle arbeidsplass igjen, her jeg leser Bjørgulv Braanens siste hoffkommentar (27. mars). Mette-Marit som vår tids Maria Magdalena? Dette var hoffets strategi da kronprinsessen kom inn i kongefamilien, og den funket da hun, som ung kvinne, måtte forklare seg om sin utagerende fortid.

Kanskje vi heller skal se Mette-Marit som vår tids Maria Magdalena, skriver Bjørgulv Braanen
Les også:

Kanskje vi heller skal se Mette-Marit som vår tids Maria Magdalena, skriver Bjørgulv Braanen

Nå er situasjonen en annen. Kronprinsessen var en godt voksen kvinne, tronarvingens hustru og mor til tre da hun begynte å sende intime e-poster til Jeffrey Epstein. Det hadde stått minst førti store artikler om sexforbryteren i norske aviser da de møttes. Aftenposten hadde blant annet et digert oppslag den 11. mars 2011 om Epsteins nære vennskap med kronprins Haakons slektning prins Andrew, som måtte gå av som britisk spesialutsending for handel og investering samme år på grunn av Epstein-saken. Forbausende hvis det ikke har vært et tema i de kongelige gemakker, som ellers alltid understreker hvor tett de står de andre europeiske kongehusene og at kongefamiliene seg imellom diskuterer sensitive problemer de ikke kan snakke med andre om.

Kronprinsessen er høyeste beskytter av Røde Kors og en rekke hjelpeorganisasjoner som jobber med unge jenter, som er eller har vært utsatt for voldtekt, andre seksuelle overgrep, prostitusjon og menneskehandel, som er noen av forbrytelsene Epstein er anklaget for. Det forplikter.

Hva skjer? Klassekampen pleide å stå på de svakeste side og kjempe mot seksualisert vold. Nå er dere plutselig apologeter for Norges neste dronning uten tanke på de mer enn tusen virkelige ofrene. Hadde dere ikke satt på trykk Gyrid Gunnes, prest i Kirkens Bymisjon og diakon, sin glitrende spalte (12. februar) om vår privilegieblinde kronprinsesse, så hadde jeg sagt opp abonnementet.

Det som er trist, er at kronprinsessen løy om sin kontakt med Epstein da saken brast og at hun nektet å svare på spørsmål, led av hukommelsessvikt og presenterte seg selv som et offer for manipulasjon fem ganger i løpet av 20 minutter i intervjuet med NRK. Hele saken hadde vært ute av verden hadde kronprinsessen kommet med en grundig, skriftlig redegjørelse.

Seriøse, utenlandske aviser har gjennomskuet Kongehusets subtile maktutøvelse og reagerer på at Norges kommende dronning fremstiller seg selv som en manipulert tenåring. De steiler over at kronprinsessen fremstiller seg selv som et offer på linje med kvinnene Epstein voldtok og solgte, hvorav mange av dem har fått ødelagt livene sine, hvis de ikke har begått selvmord.

Klassekampen, som har som målsetting å bedrive kritisk journalistikk, fremstår plutselig som et hofforgan. En skulle tro at hele venstresidas avis så på monarkiet som en anakronisme og fremmet et styresett hvor, hvor makt og privilegier ikke er arvelige. I stedet støtter dere opp om et monarki som stiller umenneskelige krav til de menneskene som skal representere Norge utad og fungere som samlende symbol for nasjonen.

Kongefamilien har store privilegier, som medfører at de må leve et liv i ufrihet. Det er på tide å sette dem fri. La oss håpe at prinsesse Ingrid Alexandra setter foten ned og sammen med Sverre Magnus, sier at nok er nok for sin egen skyld. Kongehuset står fortsatt sterkt i Norge. I en polarisert tid ønsker et stort flertall å samles rundt et statsoverhode, som har arvet posisjonen. Det er derfor oppsiktsvekkende at hele to tredeler av Norges befolkning er skuffede over kronprinsessen og ikke ønsker Mette-Marit som dronning. Det må kongehuset ta alvorlig. Forsvinner tilliten, forsvinner fundamentet for Kongehuset Norge.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Iran

Selektiv fryktre­to­rikk

Innlegget «Hva vet vi om iranske biovåpen» (18. april) fremstår opplysende, men er i realiteten selektivt – og bidrar til å nøre opp under frykt og mistenkeliggjøring av Iran. Allerede i åpningen siteres Ali Akbar Hashemi Rafsanjani, som var fungerende øverstkommanderende under Iran–Irak-krigen. I innlegget omtales han imidlertid som en av «ayatollaene» – uten avgjørende kontekst: Iran var offer for omfattende kjemiske våpenangrep som drepte tusenvis av iranere og påførte over 60.000 varige skader til i dag. Saddam Hussein fikk støtte fra blant andre USA og Tyskland til å utvikle og bruke disse våpnene. Leseren inviteres så til å spekulere i om Iran kan ty til biologiske våpen dersom landet blir «desperat». Samtidig utelates det at Iran, i trekanten Israel–USA–Iran, har fremstått som en rasjonell og forutsigbar aktør i diplomati og forhandlinger – i kontrast til USA og Israel, som gang på gang har brutt folkeretten, blant annet ved å innlede angrepskrig mot Iran i juni 2025 og februar 2026. Fraværet av Israel er også påfallende.

Oslo kommune

Haugerud stryke­or­kester står i fare på grunn av Høyre­by­rådet

Det er lett å forstå reaksjonene i leserinnlegget «Korttenkt av Bydel Alna» i Klassekampen 20. april. Som leder av bydelsutvalget deler jeg bekymringen over at Haugerud strykeorkester nå står i fare, men la det være helt klart: Dette er et resultat av Høyrebyrådets kutt i bydelsøkonomien. Bydel Alna står i 2026 overfor et historisk tøft budsjett. Vi må kutte i overkant av 150 millioner. Når vi skal kutte så store summer, finnes det dessverre ingen «smertefrie» løsninger, og handlefriheten til å skjerme viktige tiltak for barn og unge forsvinner. Vårt hovedfokus er å skjerme de aller mest lovpålagte og kritiske tjenestene innen helse, omsorg og oppvekst. Strykeorkesteret og andre frivillige organisasjoner er tilbud vi verdsetter høyt.

Litteratur

Oss frikere imellom

Frikeren Per Kristiansen retter Chr. Anton Smedshaug her 21. april, og påpeker korrekt at det ikke var J.F. Cooper som skreiv «Hjortefot», men Edward S. Ellis. Derimot skreiv Cooper boka «Hjortedreper», «The Deerslayer» i 1841. Den er en del av «Lærstrømpeserien», der kanskje den mest kjente boka er «Den siste mohikaner».