I et essay i Vinduet (22. januar) skriver den guatemalanske forfatteren Eduardo Halfon om sin vei bort fra jødedommen. Familien så på ham som en sviker, en som ville fornekte sin historie. Hans polske bestefar hadde overlevd nazistenes dødsleirer og bar fremdeles tatoveringen som hadde merket ham som jøde; til barnebarna sa han at det var telefonnummeret han hadde på armen.
Halfon har skrevet om sin brokete familiehistorie i en rekke romaner, den siste er «Tarantell» (2025). Her går han inn i jødeforfølgelsen og avtrykkene den satte, i et vilt og sjokkerende plott – som jeg ikke skal gå inn i her. Da Halfon i februar besøkte Bergen for å snakke om essayet og romanen, beit jeg meg merke i noe annet: besteforeldrene.
En polsk bestefar, og en libanesisk. En syrisk bestemor, og en egyptisk. Fire nasjonaliteter, og produktet av dette: en forfatter fra Guatemala, som måtte rømme landet med familien da han var ti år. Jeg-fortelleren i «Tarantell» sier at foreldrene ikke likte at han kalte det en flukt. Etter kort tid i USA hadde Guatemala blitt utlandet; han og broren sluttet å snakke spansk, de svarte på engelsk.
Uka før Halfon gjestet Bergen, spådde Nettavisen demografisk katastrofe underoverskriften «Etnisk norske i mindretall i 2065». Frps Erlend Wiborg pekte på statistikk fra SSB som viste at mens andelen av befolkningen med innvandrerbakgrunn er i vekst, faller andelen som er «helnorsk». Definisjonen av «helnorsk»: en person med fire norskfødte besteforeldre.
Etter å ha skildret utviklingen i en dyster tone, spør Nettavisens journalist om Wiborg mener at en person med én spansk besteforelder ikke er norsk. Han svarer: «Du er norsk statsborger, og det vil være individuelt hvor godt integrert du er, men det er personer som er født i Norge som likevel ikke er integrert i det norske samfunnet. Det kan vi ikke lukke øynene for.»
Seinsommeren 2025 søkte jeg norsk statsborgerskap. Det var noe jeg hadde vurdert mange ganger før, uten å få ut fingeren. Jeg orket ikke nøste opp i utenlandsreiser og gamle dokumenter, all den administrasjonen, det virket som et slit.
Jeg ble med andre ord ikke norsk fordi jeg måtte. Jeg rømte ikke fra forfølgelse eller utsiktsløs fattigdom, ble ikke jaktet på eller truet, jeg hadde allerede alle rettigheter. Unntaket var å bli meddommer eller stemme i stortingsvalg, men det første hadde jeg ikke tid til, og det andre ble veid opp av å kunne stemme i en lang rekke nederlandske valg der Geert Wilders alltid var i siget.
Det hadde ikke vært noe press på meg for å konvertere, heller. Når familien min snakket nederlandsk på butikken, fikk vi stadig hyggelige kommentarer. Dattera mi var heldig, sa folk: For en rikdom å vokse opp med to språk.
En regntung dag i september dro jeg innom Politiets utlendingsenhet i Oslo for å levere min søknad. I kroppen var det rester av adrenalin etter febrilsk leting gjennom skuffer og skap for å finne et utgått pass. Jeg fant det til slutt i en eske med udefinert elektronikk, et gammelt bankkort og noen briller jeg tror tilhørte mora mi. Skrot.
En scene fra Ali Smiths roman «Høst» fra 2016 spilte i bakhodet. Elisabeth Demand møter opp på et postkontor og skal fylle ut et skjema for å få nytt pass. Først mister hun plassen i køen og må vente i timevis. Så får hun avslag: Passbildet er feil, ifølge den ansatte i skranken, hodet har feil størrelse. Det fortsetter sånn, i flere runder, en kafkask og spydig prosess, det er morsomt helt til det ikke er det. «’Jeg kødder ikke’, sier mannen. ‘Du kødder ikke med pass.’»
«Høst» handler om Post-brexit-Storbritannia, som Smith tegner som en nasjon revet opp av fiendskap og frykt for trusler utenfra. I bygda der moren til Elisabeth bor, settes det opp høye gjerder som patruljeres av menn som ikke vil si hva de driver med. Hun får passet sitt til slutt, påskrevet.
Nummeret mitt kom på skjermen etter fem minutter. Jeg leverte papirene og gikk ut i regnet igjen. Å få behandlet søknaden, sa nettsida til UDI, ville ta i gjennomsnitt 14 måneder. Jeg så for meg at jeg kunne bruke denne tida til å venne meg til tanken om det nye, litt som en graviditet.
Men allerede i slutten av november tikket en e-post inn: Du har fått norsk statsborgerskap, med lenke til et digitalt brev. Jeg skulle gjerne hatt litt mer tid til å fordøye nyheten, men det føltes ikke trygt å ha hele identiteten sin på Digipost. Jeg bestilte passtime, plutselig hastet det, pass kødder man ikke med.
I den korte ventetida høsten 2025 rakk Norge å sette i gang en ny runde med innvandringsdebatt. Det handlet om integrering. Et knippe kommuner, som Sarpsborg, slo alarm om at svært mye av fellesskapets midler brukes på ytelser til folk med innvandrerbakgrunn. Det kunne blitt en debatt om at det er uheldig at ikke kommunene får mer penger til å hjelpe sine innbyggere, eller om hvorfor fattigdom og sosialt utenforskap ofte går i arv. I stedet ble varselet tolket som et tegn på at integreringen var mislykket.
Utover høsten ble denne deprimerende påstanden gjentatt, igjen og igjen: Integreringen. Er. Mislykket.
Noen, som VGs kommentator Shazia Majid, prøvde å nyansere bildet, men vinden blåste ikke den veien. Å snakke om enkeltmennesker, mente de som ville ta debatten, var anekdotisk, et forsøk på å skyve innvandringsproblemet under teppet, og det ville ingen.
Arbeiderpartiet så til Danmark, der Mette Fredriksen har kalt innvandring den største trusselen mot velferdsstaten. KrF advarte om unorske verdier. Høyre foreslo borgerkontrakter, med konsekvenser for de som brøt dem. Mens Frp satt ukarakteristisk stille i båten, steg partiet til nye høyder på meningsmålingene.
Fra kontinentet blåste det en mørk vind som bar med seg et ord: remigrasjon. Ordet har blitt klekket ut i kretser som jobber med å lage ord for ting folk ikke liker å si høyt. Remigrasjon betyr å ikke bare stoppe flere innvandrere fra å komme inn eller å sette høyere krav til dem, men å sende deler av befolkningen ut, «hjem», ut fra påstander om deres verdier og tilhørighet. Andre ord for dette er: tvangsfordrivelse, etnisk rensing.
«Hver dag spør vi oss om vi skal ordne doble statsborgerskap for å ha en fluktvei. / Eller kommer det til å føre til at vi blir deportert», spurte den svenske poeten Athena Farrokhzad i langdiktet «Europa» fra 2018 (i Tina Åmodts gjendiktning).
Norge åpnet for dobbelt statsborgerskap i 2020. I Nederland er det ikke tillatt, men ulike fløyer i parlamentet ivrer for det. Det er de liberale, som vil la folk flyte fritt som varer i et marked. Og det er partiet til Wilders, som vil gjøre det enklere å kaste folk ut. Det er ikke lov å gjøre folk statsløse, enn så lenge, det står i internasjonale avtaler. Avtaler, sier noen, som ikke er skapt for en situasjon med ukontrollert innvandring, vi snakker horder, bølger.
I Storbritannia leder Nigel Farage og Reform UK i meningsmålingene. I brexitkampen lot Farage reise svære billboards som viste strømmer av brune mennesker på vei over en grense. BREAKING POINT, skrek plakaten i ildrøde bokstaver, og under det:EU har sviktet oss alle.
Drømmen Europas ytre høyre bærer på, utopien deres, er bildet fra plakatene i revers: en strøm av brune mennesker på vei ut av landet, tilbake dit de kom fra. Hvor enn det er.
«Datteren min er barnebarn av ukrainske jøder som flyktet fra pogromer, barnebarn av iranske og argentinske kommunister som flyktet fra diktatorer, barn av slitne svensker som håper å få bli», skriver Athena Farrokhzad, i sin bønn og anklage til Europa. Det minner om Eduardo Halfons beskrivelse av sin slekt, jaget over kloden av fascistiske spøkelser. Men det kan være så mange grunner for å være delt, dobbelt, hjemme flere steder; det må ikke alltid være så mørkt.
«Jeg begynte å engste meg for om det ville være suspekt å bli pågrepet med to pass»
Selv har jeg to besteforeldre fra et helt annet sted. De har ikke vært del av min historie, jeg vet ingenting om dem. Jeg har liksom aldri tenkt at jeg trengte dem til noe.
Det er noe med utspillet fra Erlend Wiborg som ikke henger på greip. Integrering måles på en rekke parametere, blant annet hvorvidt folk gifter seg inn i, eller utenfor sin egen gruppe. En god innvandrer, har Frp ofte bedyret, er en som spiser svin og drikker alkohol.
Flere «ikke helnorske» kombinasjoner burde være et tegn på at integreringen funker. Hva skjer når det i stedet presenteres som en trussel? Som del av en farlig, ukontrollerbar endring, der «majoritetsnordmenn» kommer i «mindretall»? Og majoriteten, det er altså de med fire norskfødte besteforeldre. Det er ikke en lukket kategori, understreker Nettavisen, det går an å bli norsk etter hvert. (Om man bare holder ut i to generasjoner som trussel mot nasjonen, og holder døra stengt for nye tilskudd).
Ideen om at innvandrere og ymse blandingsprodukter tar over, ligner sterkt på teorien om «den store utskiftningen»: en idé formulert av franskmannen René Camus om at eliter har gått inn for å skifte ut befolkningene i vestlige land. Teorien kommer fra de samme miljøene som snakker om «remigrasjon», men har blitt gradvis mer mainstream. Her vil noen komme med innvendinger: Frp har jo ikke foreslått å bruke statistikken til å kaste ut folk. Men når politikere skal telle og kartlegge folk, bør man alltid spørre seg hva som er planen. Kanskje Frps plan ikke går så mye dypere enn å spre frykten som de vet får flere til å stemme på dem. En ny versjon av Carl I. Hagens oppdiktede «Mustafabrev». Helnorske i mindretall i 2065. Stem Frp.
Men også Frp kjenner vinden blåse. Europas ytre høyre har remigrasjon på hjernen. Mange svarer unnvikende på hvordan det skal gjøres, men første er steg alltid å lage statistikk. Så er det verditesting, krav til tilpasning. Ifølge identitærleder Martin Sellner, forfatteren av boka «Remigration: A Proposal», kan 3,5 millioner mennesker kastes ut av Tyskland på 5–7 år. Han har laget en plan, der de uønskede deles i kategorier: Gruppe A, gruppe B, gruppe C.
Ideen om å flytte på folk for å få folket til å henge bedre sammen, er ikke ny, Europa har sett det før. I det store befolkningsbyttet mellom Tyrkia og Hellas i 1923 ble rundt to millioner mennesker sendt over grensa. Tre millioner sudettyskere ble forvist fra Tsjekkia etter andre verdenskrig. Briten Lord Curzon beskrev befolkningsbyttet som «the unmixing of peoples». Det kan oversettes som: avblandingen av folkeslag.
Det nye passet var lakserosa og fremmed, det kom dagen før vi skulle reise til Nederland til jul. I en innskytelse pakket jeg også med det gamle, begynte så å engste meg for om det ville være suspekt å bli pågrepet med to pass. Flere pass i lomma, det er sånt som spioner og smuglere driver med, folk med uklar status.
Hvorfor tenkte jeg pågrepet? Jeg hadde nettopp byttet fra en av verdens tryggeste nasjonaliteter, til en annen av verdens tryggeste nasjonaliteter – uten at noen hadde stilt så mye som et kontrollspørsmål.
I romjula publiserte Asle Toje en kronikk der han spurte seg om Norge vil overleve det som kommer. Hva som kommer, er litt uklart; en oppløsning av det nasjonale som innebar tapet av noe litt dunkelt, et arvestoff. «En nasjon er mer enn geografi. Den er en levende organisme, formet av minner, språk, vaner og temperament», skrev han.
Kronikken gjorde meg urolig. I ukene siden vedtaket hadde jeg lurt på mye: Kan jeg fortsatt si «vi er nederlendere» om min lille familie? Har jeg mistet retten til å foretrekke nederlandsk ost over Norvegia, må jeg forkaste Sinterklaas, er det Ibsen og Bjørnson og Haaland som er mine nå? Elsker jeg dette landet, som det stiger frem?
Men om jeg ikke følte meg helnorsk med én gang, betydde det da at Wiborg og Toje hadde rett? Er dette jeg følte, at det nederlandske i meg ikke var borte, den typen illojale tanker som gjør at man aldri vet hvor man har oss, innvandrerne? I brevet om statsborgerskapet sto det at det kan kalles tilbake om du har løyet eller holdt tilbake informasjon, en setning som tok bolig i meg med en gang, jeg så mistenksomt på egne motiver.
Å være dobbel er å være delt, å ha blandede følelser. Tankene kvernet på et tog gjennom et flatt og grønt landskap, et landskap kjent og trygt som en gammel jakke, men det var ikke lenger min jakke.
Å gjøre blanding og bevegelse til en trussel, gjøre folk på vakt overfor naboen (han med den spanske bestemoren), hvem er det som tjener på det? Folk som tjener på ideen om at vi er på vei til kollaps, som kanskje påskynder den i håp om å få kjøpt et konkursbo.
Tilslutning til felles verdier er da tilforlatelig nok. Men det er noe rart med å spørre bare noen av borgerne om de egentlig deler landets verdier. For å sette det på spissen, er det aldri noen som har spurt seg om ABB er norsk, siden han hatet oss sånn.
ABB er visst også min nå, på grunn av det lakserosa passet. Men jeg har også fått stavkirker og Draumkvedet, Vigdis Hjorth og Karpe og veldig mange gull i OL. Jeg bærer alt inn i huset som er meg, for å låne en formulering av Eduardo Halfon. Det ligger masse skrot der fra før: gamle og grusomme og vakre ting, barnerim og gravskrifter, kanoner og gullaldermalerier, forelskelser, drømmer, penger og endrede planer.
Et salig rot, ukontrollert, et annet ord for ukontrollert er: fritt.
