En stund så det ut til at kurdiske grupper skulle bli USAs fotsoldater i Iran. Rapporter om at CIA jobbet med å bevæpne kurdiske-iranske grupper, skapte overskrifter verden over.
Donald Trump heiet fram ideen – før han brått avviste kurdisk deltakelse i krigen.
Likevel har spekulasjonene om samarbeid fortsatt. Enkelte kurdisk-iranske grupper, som PAK, har åpnet for å delta dersom USA går inn med bakkestyrker og gir dem reell støtte og garantier.
PJAK, som har røtter i PKK-bevegelsen og Abdullah Öcalans ideologi, avviser derimot ethvert militært samarbeid med USA.
Rozerin Kemanger, kommunikasjonsleder i KJAR, en kvinnelig, selvstyrt grein av PJAK, sier til Klassekampen at et slikt samarbeid er uaktuelt. Hun har få lovord om den amerikansk-israelske krigen mot Iran.
– Fra vårt perspektiv (PJAK) har USA ingen planer om å innføre demokrati. Verken USA eller Iran har noen planer når det gjelder det kurdiske folkets frihet.
Hun beskriver i stedet krigen som «en konflikt mellom globale kapitalistiske krefter og regionale nasjonalstater».
– Den islamske republikken har i årevis angrepet samfunnet, men USA har ikke gått inn i denne krigen for å forsvare det; snarere har de gjort det for å sikre energiruter og egne interesser.
Til stede i Iran
Analytikere har pekt på at de kurdiske gruppene har begrenset militær kapasitet, selv om de skulle ønske å delta i krigen. Denise Natali, tidligere assisterende utenriksminister i USA, skriver i Foreign Policy at det først og fremst er PJAK som har reell kapasitet og erfaring med moderne krigføring.
Gruppa holder til i Kurdistan-regionen i Irak, på linje med andre iransk-kurdiske grupper. Siden krigens start har Iran og iranskstøttede militser gjennomført en rekke angrep mot kurdiske styrker.
«USA har ikke gått inn i denne krigen for å forsvare samfunnet.»
— Rozerin Kemanger, KJAR
Kemanger sier de har iverksatt nødvendige tiltak for å svare på og forsvare seg mot angrepene, blant annet ved å styrke forsvarsstrukturer og trene på selvforsvar.
Hun understreker samtidig at PJAK også har militære styrker inne i Iran.
– Våre styrker på bakken er fullt forberedt og vet hvordan de skal handle under ulike forhold. Det viktigste er at de er til stede i Øst-Kurdistan for å forsvare befolkningen, sier Kemanger, men understreker at tilstedeværelsen ikke bare er militær.
– I flere år har styrkene våre organisert lokalsamfunn, særlig blant kvinner og unge.
– Frykter kurdisk samling
Kemanger sier gruppa er åpen for dialog med ulike aktører – men bare dersom det kurdiske folkets krav tas på alvor. Særlig peker hun på viktigheten av samarbeid med andre kurdiske grupper.
Like før krigen gikk fem kurdiske partier sammen i en allianse, med mål om å velte regimet i Iran og fremme kurdisk selvstyre. Under krigen har nok et parti sluttet seg til.
– Regimet frykter kurdisk samling. Til tross for forskjellene kan vi løfte fram felles standpunkter, sier Kemanger.
Alliansen diskuterer blant annet spørsmålet om et felles selvforsvarssystem, i tillegg til politiske mål som kvinners rettigheter og deltakelse.
Kemanger beskriver krigen som en «sårbar situasjon», men mener kurderne står sterkere etter flere års framgang. Samtidig sier hun at ingen av kravene deres innfridd i Iran og oppfordrer kurderne til å «opptre mer årvåkent enn noen gang før».
– I tillegg til nasjonal enhet må det legges vekt på å bygge allianser med ulike folk. Å etablere demokrati i Iran og frihet i Kurdistan kan bare oppnås på denne måten.
