Dronning Sonjas kunststall bak Slottet i Oslo er vel verdt et besøk for tida. Her vises et utvalg av norsk bildevev fra De kongelige samlinger. Mye av det henger på Kongsseteren og ble anskaffet rett etter forrige århundreskifte av kong Haakon og dronning Maud. Det var en tid for nasjonsbygging og renessanse for den norske vevtradisjonen, anført av Gerhard Munthe og Frida Hansen.
Kunstnerne var opptatt av å skape en kunst med nasjonale særdrag. Trådene ble trukket tilbake til norsk middelalder og vikingtid (jf. Baldisholteppet), men der de også hentet inspirasjon fra strømdrag i samtida, som Arts and Crafts-bevegelsen og japonismen.
På utstillingen vises to monumentale bildetepper med motiver fra Sigurd Jorsalfars reise til Jerusalem og Konstantinopel. De ble stilt ut på Verdensutstillingen i Paris i 1900, der de fikk stor internasjonal oppmerksomhet. Arne Garborg argumenterte for at teppene var en nasjonal skatt som måtte sikres for framtida som «rigstæpper for den norske Stat» – og slik ble det. I 1902 ble de innkjøpt til slottet av et enstemmig storting.
Den nasjonale renessansen slo også inn på andre kunstområder, som teater, musikk og litteratur, med fornyet interesse for norske folkeviser, danser, sagn og eventyr. Arkitektene lette etter et formspråk med nasjonale og lokale særdrag, først med utgangspunkt i den såkalte sveitserstilen, som utviklet seg til en nordisk variant med motiver fra middelalder, vikingtid og folkekultur. Jernbanestasjoner og villaer i dragestil dukket opp over hele landet. I disse dager gleder vi oss over Oscar-statuetten til Joachim Triers film «Affeksjonsverdi», som ikke bare har distinkt Oslo-koloritt, men der handlingen nettopp utspiller seg i en villa fra denne epoken. Huset i Thomas Heftyes gate på Frogner i Oslo er oppført i 1892 i en typisk nasjonal tømmerstil.
Vi kan mene hva vi vil om Hansen og Munthes bildetepper (jeg synes de er storslagne) eller arkitektur fra århundreskiftet, men det er ikke til komme fra at forsøket på å skape noe originalt og særegent med basis i norske tradisjoner, er betydelig mer interessant enn moderne dusinvarearkitektur, som ensretter og uniformerer våre nærmiljøer med bygningskomplekser som like gjerne kunne vært oppført i Sydney eller Houston.
Kunst handler ikke minst om skildringer og innlevelse i virkelige menneskers liv. Å skape kunst som gjenspeiler, utfordrer og forholder seg til denne håndgripelige virkeligheten, er ikke bare livgivende – det gjør den også relevant og berørende, nettopp fordi den har et konkret og lokalt opphav.
Det universelle ligger ofte i det personlige og lokale. Flere og flere kunstnere synes å ha sett at i en verden styrt av tekoligarker, kunstig intelligens og generisk, global liksom-kunst, ligger det et skattkammer i det lokale – hos levende mennesker av kjøtt og blod, som lever, kjemper og elsker et faktisk sted på jorda. Det er som Frida Fliflet skrev i Klassekampens musikkmagasin tidligere i år, at «lyden av 2026 – som lyden av 2025, 2024 og 2023 – ikke var så mye lyden av en spesifikk sjanger, men heller lyden av noe breiere: det lokale. Eller tradisjonen, om du vil.» Verdens mest strømmede artist i fjor var for eksempel puertorikaneren Bad Bunny med en glødende hyllest til hjemlandet Puerto Rico.
Selv velger jeg kunst med særdrag og originalitet, fra et levd liv et håndgripelig sted på jorda, hver eneste dag, framfor den generiske, globale estetikken, som kunne vært laget hvor som helst – av hvem som helst med tilgang til en KI-robot og en datamaskin.
