Habermas kan komme til å bli noe stadig og alvorlig forstyrrende, foruroligende». Dette står det på vaskeseddelen til førsteutgaven av hans berømte samling av lange filosofiske arbeider fra 1963, «Theorie und Praxis». En mer hensynsløst teoretisk og idéhistorisk bok skal man lete svært lenge etter, men her finner du blant annet en fabelaktig studie i naturrett og revolusjon, og omfattende arbeider om Marx som sterkt bidro til å sette denne teoretikeren på dagsorden i etterkrigstiden. Og likevel: mer tålmodighet og ro enn det denne samlingen forlanger av seriøse lesere, skal du også lete lenge etter. Så hvor var det foruroligende?
Det foruroligende fikk MartinHeidegger erfare allerede i 1953, da unge Habermas forskrekket ropte opp over at Heidegger selv etter krigen lot trykke en tekst der det står om nasjonalsosialismens (nazismens) indre sannhet og storhet. Habermas, som ikke var upåvirket av Heidegger, søkte allerede da etter mulige årsaker i Heideggers tenkning til at slike setninger ble opprettholdt etter krigen. Habermas’ lærer Erich Rothacker, en skarpsindig fyr som nok visste å ikke undervurdere det unge geniet, inviterte deretter Habermas og kone på middag. Det hele foregikk uten annet enn uforbindtlig prat. Habermas lurte fælt. Da sa kona: Antakelig ville han sjekke om du skulle skrive om ham også. Rothacker hadde også vært prominent nazist. Slik fortalt av Habermas til meg på sin 70-årsdag.
Man visste ikke så mye som ungt menneske i tidlig tysk etterkrigstid, men dette endret seg snart. Habermas ble ingen nazi-jeger, om man skulle tro det, selv om han noen ganger tok opp hansken til duell om fortid og samtid, ikke minst med Heidegger-eleven og fascisme-historikeren Ernst Nolte under den såkalte Historikerstriden i 1986. Nolte hadde gjort Hitler, hans krig og hans Holocaust, til en forskrekket kopi av Lenin. Den offentlige diskusjonen viste at slike oppfatninger hadde mistet grobunnen blant tyske intellektuelle. Den såkalte totalitarisme-tesen, som blant annet Hannah Arendt hadde stått for, må ikke forveksles med denne tesen om kommunismens forrang som skrekkeksempel: der dreide det seg om strukturlikheter mellom ettpartisystemer. Jødiske Arendt hørte – som Habermas – til Heidegger-influerte som kunne tenke selv. En av de skjellsettende erfaringer Habermas gjorde var da han i femtiårene laget et radioprogram om «De jødiske filosofers tyske idealisme» og oppdaget hvor voldsomt mange det var av disse jødisk-ættede idealistene (la meg bare nevne Hermann Cohen, Georg Simmel, Ernst Cassirer, Edmund Husserl, Ernst Bloch, Walter Benjamin). Foruroligende at han og åpenbart svært mange med ham ikke visste dette, det skal være sikkert! Her måtte det gjøres noe med nasjonen. Dessverre er tidene nå enda mer foruroligende, om ikke spesielt i Tyskland. Jeg må la dette temaet ligge her.
Tilbake til «Theorie und Praxis». Der står som nevnt Marx sentralt. Nå er det slik at skillet mellom idealisme og materialisme i tysk filosofi og politisk teori ikke er glassklart: Den jødiske materialisten Karl Marx var elev både av idealisten Hegel, som han så å si lærte dialektikk som tankeform av, og av idealisten Schelling, som ga Marx hans grunnbegrep om en muliggjørende basis. I et aldeles voldsomt riss gjennom Hegel, Schelling og Marx får Habermas plassert Hegel i en evig rundgang, oppgang og undergang, trass i at Hegel også hadde vist Marx arbeidets produktive rolle i historien. Schelling får i praksis rollen som den spekulative ur-anen for den type virksomhet som Max Horkheimer og Theodor Adorno hadde kalt kritisk teori da de emigrerte til USA fra Hitler.
Opprinnelsen til uttrykket var riktignok mer banal: Kritisk teori, sa Frankfurterne i USA, for så slapp de å si marxistisk teori der i kapitalismens nye, ennå unge høyborg. Konkret skulle den være, denne teorien. Men Horkheimer og Adorno betonte begge verdien av det filosofisk spekulative for teori, og Horkheimer brukte ordet «spekulasjon» så betont at man kunne lure på om det var en kapitalspekulasjon. Naturligvis ikke. Den unge Habermas var altså ikke uten ryggdekning fra Frankfurterskolen, selv om de eldre ikke egentlig kunne måle seg med den yngre i spekulativ kompetanse.
Habermas’ arbeid med Schelling gikk tilbake til doktoravhandlingen fra 1954, et overmåte betydelig arbeid i en gjæringsfase for Schelling-forskningen. Han hadde spurt Heidegger om han kunne få innsyn i dennes skriftlige forelesninger. Svaret var nei. Heideggers tekst ble utgitt etter hvert. Den er fremragende, ekte heideggersk filosofisk fortellerkunst. Men om du kopierer bibliotekutgaven av Habermas’ doktoravhandling, vil du kunne se et helt spesielt oppkomme av innsikt. Da han var ferdig, fant han det for godt å legge til en mengde sider om venstrehegelianerne med Feuerbach i spissen. De var jo til dels Schelling-inspirerte også, og kritiserte i Schellings ånd evighetsidealisten Hegel. Karl Löwiths berømte verk «Fra Hegel til Nietzsche», fikk her et tillegg av en 25-åring som hadde vaska seg. Rykk inn i biblioteket og få nå endelig den avhandlingen ut, også for venstrehegelianernes skyld!
Som vi etter hvert skal se, ble det en svikt i ryggdekningen for den unge Habermas noen år etter at han flyttet fra Bonn til Frankfurt og begynte som medarbeider ved Frankfurts Institut für Sozialforschung. Den tilbakevendte jødisk-tyske Max Horkheimer, som forble amerikansk statsborger, hadde tatt sin oppgave som remigrant alvorlig og hadde latt seg velge til rektor ved Universitetet i Frankfurt. Det skulle god vilje og gode nerver til for slikt, når man selv var illusjonsløs, ja egentlig full av fortvilet ubehag over dem han måtte arbeide sammen med. Dette kan man lese i hans dagbok. Utad holdt han sin del av den stilltiende u-inngåtte pakten i det Hermann Lübbe, en liberalkonservativ sosialdemokrat med et visst Carl Schmitt-preg, etter hvert rosende kom til å kalle en kultur for «kommunikativ fortielse», en taktkultur. Da Habermas smalt til mot Nolte & Co, var tiden for alvor over for den slags fortielse.
«I politisk sammenheng kunne Habermas være dødssaklig på grensen til vitenskap»
Lübbe hører til samme generasjon som Habermas og mellom ham og Habermas ble det knallhard kamp rundt 1970, da det såkalte Forbundet for Fri Vitenskap ble innstiftet, til bekjempelse av 1968 og alt dets vesen. Habermas hadde kritisert deler av studentopprøret knallhardt og var rasende over insinuasjoner om totalitarisme, ja terrorismestøtte. Horkheimer og Theodor W. Adorno hadde besluttsomt reist tilbake til Tyskland Vest, ikke Øst, og hadde ingen sympati for at dialektikken der borte ble gjort til statsreligion. Dette var selvsagt også for Habermas. Hvorfor da angrepet fra den «frie vitenskap»?
Det kalles politikk, men det var noe Habermas selvsagt kunne stå i med sin polemiske styrke, selv om han i politisk sammenheng også kunne være dødssaklig på grensa til vitenskap. Det han derimot fikk problemer med, var Horkheimers manglende vilje til å utgi et forskningsverk av flere om Student und Politik ved instituttet, samt habilitere Habermas med sitt verk om offentlighetens strukturforvandling, på norsk: «Borgerlig offentlighet – dens fremvekst og fall», som jeg var med å oversette og skrev en lang innledning til i 1971. (Den første oversettelsen overhodet, for øvrig, men det er en historie for seg.) Hvorfor denne motviljen?
«Maken til diskusjon, der begge deltakerne så å si var søkkvåte av den andres argumenter»
Horkheimer holdt i 50-årene masken, som han tidligere hadde båret masken «kritisk teori», og ble etter hvert også seriøst innstilt gjest på kirkedager og slikt. La oss si at han gjorde den statsbærende jobben som en slags ekstra-kansler Konrad Adenauer (kristendemokrat, 1949-1963), mens Adorno dro Vest-Tyskland gjennom et world’s best- moderniseringsprogram for avansert kultur – hemningsløs lykke for mange etter tolv år med skrekkinnjagende dritt, selv om andre skrøt av hva de hadde opplevd i sin «indre emigrasjon.» Horkheimer hadde nok truffet en tung beslutning på ny:
«Ikke gi ‘makten som rår’ noen sjanse! Hold deg dekket.» Habermas hadde på aldeles briljant vis sammenfattet mye europeisk historie med henblikk på temaet offentlig kommunikasjon og diskusjon, med grunnleggende innblikk også på det borgerlige samfunnets private sider. Det dreier seg om et historieskrift, men også om et kategori- eller begrepsskrift, og det var tydelig i årene etter den norske oversettelsen at det var slik boka ofte virket: begrepsdannende, navngivende. Men så slår Habermas også til med en temmelig krass kritikk av det offentlige livet i det 20. århundre – briljant formulert den også, selv om nordmenn jo gjerne stønner over tysk briljans. For Horkheimer var alt sammen for raddis-aktig og nettopp for briljant, vil jeg mene. Farlig briljant. Sitt felles hovedverk om «Opplysningens dialektikk» holdt Horkheimer og Adorno under lås og slå og utga det ikke igjen før 1968. Der står det faktisk voldsommere ting enn i Habermas’ bok, som for øvrig også på mesterlig vis gir en oppsummering nettopp av Frankfurterskolens forskning siden 1930-årene. Hva i alle dager?
«Habermas sa en gang at han alltid var rasende når han gikk til polemikk mot motstandere»
Europeisk historie er ikke annerledes, dette må vi ta. Så sterk er mistroa, og det er som vi vet, igjen blitt verre, forferdelig mye verre. Habermas ble reddet av marxisten Wolfgang Abendroth og av Hans Georg Gadamer, nettopp klassifisert som NS-filosof av Nils Gilje (han falt for fristelsen til denne klassifikasjon, antyder han). Ære være disse to for dette! Og etter hvert også Max Horkheimer selv. I 1965 ble Jürgen Habermas Horkheimers etterfølger i Frankfurt, selv om det ennå tok lang tid før han for alvor beskjeftiget seg med Horkheimers sene tanker om religion.
For snart syv år siden utga Habermas sitt mammutverk på 1700 sider om ikke minst religion, det andre hovedverket etter «Theorie des kommunikativen Handelns» fra 1981. Der spiller Horkheimer knapt noen rolle, mens det kryr av sterke diskusjonsbidrag rettet mot andre, fra mange fag. Som Jan Assmann, den sterkt filosoferende egyptologen, for bare å nevne en eneste andre, som diskusjonen gikk med både før og etter. Maken til diskusjon, der begge deltakerne så å si var søkkvåte av den andres argumenter, skal du lete lenge etter. Nå er begge døde, men den diskusjonen fortjener evighets-stempel.
«Mer tysk enn Jürgen Habermas går det fanden ikke an å være»
Hvor vil jeg hen? Her kan jeg selvsagt ikke skrive om så mye. Da Habermas ble 90 gjorde jeg nærmest det og resultatet – under tittelen «Der permanente diskusjon» – ligger ute på academia.edu, akkurat nå også på min Facebook-side. Den ender gudskjelov i en liten betraktning om det bedre argumentets tvangsløse tvang som vakte åtgaum. Kikk etter om du er interessert.
I stedet skal jeg til slutt gjøre to ting. For det første skal jeg svare på dette spørsmålet: Er Habermas den ikke-tyske tyskeren? Altså omtrent: Den som forsvarer det liberale demokratiet mot de autoritære tyskerne (som om dette skulle være en evig gyldig beskrivelse?) En australier har kalt Habermas dette i en ellers god bok. Jeg synes ikke det er en god formulering. Mer tysk enn Jürgen Habermas går det da fanden ikke an å være: Ikke bare hadde han en aldeles fryktelig arbeidsdisiplin, men også en furor teutonicus, et nær sagt gammeltestamentlig raseri som imidlertid kunne binde seg – ikke i 14 binds støvslikkende innføring i elefantens psykologi, for å vri litt på et uttrykk fra Jon Elster, men nettopp i viktige, samlende, begreps- og navngivende arbeider og bidrag, – til tider også bidrag som «skiller åndene», slik Habermas sa det. Da siktet han til diskusjoner som også er polemiske kamper, fighter. Habermas var diskutant, men også en fighter, selv om han ikke ville ha noe med fiendskapsbegrepet å gjøre, i polemiske sammenhenger der det tross alt virkelig diskuteres.
Habermas sa en gang at han alltid var rasende når han gikk til polemikk mot motstandere. Det var en overdrivelse og fremfor alt oppførte han seg ikke barbarisk. Han bandt seg. Chantal Mouffe ønsket seg at politikken i våre dorske samfunn skulle bli mer som gladiatorkamper. Jeg vet ikke hva hun ville sagt i dag. Men det er det bundne temperamentet det kommer an på. I parentes bemerket var Habermas også en ytterst sosialt intelligent mann, med evne til å se nyanser i sosiale situasjoner. Det er bare å lese de historiske kapitlene i offentlighetsboka, så skjønner du det.
For det andre: Hvorfor kalte jeg ham ovenfor (vitenskaps)geni? Det har jeg diskutert før, men kort: Han er ubestridt en av vår tids aller største filosofer, og selv om både han og andre ikke likte genipratet, gjelder det å huske Einsteins bemerkning om at genispørsmålet også er et karakterspørsmål. Kall gjerne en spontanistisk virtuos for geni, men forby oss ikke å bruke et slikt uttrykk om en mann med et så veldig livsverk. Ja, selvsagt Wittgenstein og Heidegger, Husserl, Quine og Rawls, om du vil. Også beskjedne Rawls. Fremfor alt:
Man kalte Theodor Adorno et siste geni, Men hvorfor det? Hvorfor det siste? Geni var han, det skal være visst. Kanskje ikke som filosof, men i de estetikk- og musikkteoretiske arbeidene og ikke minst i den kritiske boka om Wagner. Da jeg leste den boka første gang, stilte jeg meg det idiotiske spørsmålet: Hvem i alle dager kunne ha skrevet en slik bok, bristende full av kritikk, teori, frekkheter og virkelig dype innsikter – her i landet? Svaret var selvsagt: Ingensteds kunne en slik bok vært skrevet. Det fantes bare én Adorno, filosofidoktor fra Frankfurt, elev av Alban Berg i Wien, som igjen var elev av Arnold Schönberg, hvis atonale musikk Adorno kritiserte nådeløst og treffende, trass i all beundring. Adorno var også den som så å si dikterte Beethoven-delen i Thomas Manns «Doktor Faustus», noe Mann fant å måtte kreditere i en egen bok, samvittighetsfull forsker som han var.
Adorno hadde noe barnlig ubeskyttet ved seg, det var nok et element man tenkte på når man valgte genisnakket. Et siste barnlig geni, som snakket trykkeferdig. Habermas’ liv hadde en noe annen grunnbetingelse: et hareskår som visstnok fikk Adorno, hans nære venn, kollega og sjef, til å tvile på om mannen noensinne kunne bli professor. Denne verdensmester blant professorer!
Habermas har naturlig nok tenkt mye på hva han har lært på grunn av sitt handikap, og meddelt noe. Men la meg bare bruke et uttrykk som i Tyskland riktignok er blitt misbrukt: Kraft! Ungdommelig kraft, men også voksen kraft, kraft som varte til han var minst 95 (det kom en bok). Jeg så ham da til slutt etter en hel dags konferanse hvor han var intenst med fra morgen til kveld. Det neste geniet etter Adorno ruslet deretter til sin bil og kjørte hjem til sin kone en time unna i Starnberg, mens vi kastet oss over kjøttgrytene i München.
