Astrid Meyer-knutsen har delt denne artikkelen med deg.

Astrid har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattKronisk utmattelsessyndrom

Hvem kan stoppe Nav?

For å få en ME-diagnose i Norge er det ikke nok å ha kronisk utmattelsessyndrom (ME/CFS), en må også ha fått diagnostisert anstrengelsesutløst systemforverring (post-exertional malaise (PEM)). De som har fått denne diagnosen blir ofte verre, til dels betydelig verre, av de pålagte opptreningsoppleggene som Nav stiller som krav for å innvilge uførepensjon.

På forespørsel i 2023 om Nav visste hvor mange som kom tilbake i jobb med disse «tvangstiltakene» var svaret at Nav ikke så det som sin oppgave å forske på det.

Men dette har ME-foreningen gode data på. I en undersøkelse fra mai 2023 (n= 820) svarer under én prosent at de har opplevd bedring, eller har kunnet redusere uførhetsgraden, på grunn av tiltakene de ble pålagt av Nav. Mens 84 prosent svarte at de var uenig eller sterkt uenig i at de hadde blitt bedre av behandlingstiltakene. Det hører også med til historien at Nav krever at pasienter må gjennomføre behandlingstilbud spesialisthelsetjenesten ikke har, eller vil gi, ME-sjuke, før de eventuelt kan få uføretrygd.

Sivilombudet har påpekt at Nav ikke kan kreve behandling der behandlende lege mener det er fare for forverring. Stortinget har også gjort vedtak om at NAV ikke skal kreve behandling som ikke er tilgjengelig.

«De bryr seg slettes ikke om at de ME-sjuke blir sjukere»

En advokat tok opp dette i forbindelse med en konkret sak. Der svarte Navs Klageinstans at «Et Stortingsvedtak er ikke en lovendring eller lignende som binder eller gir retningslinjer til Nav eller Trygderetten i sin rettsanvendelse» (Caffrey i MEs medlemsblad okt. 25). Så mye for dem som mente at et vedtak fra den lovgivende makt skulle ha betydning for lovanvendelsen.

Nav har det siste året skjerpet sin praksis når det gjelder å avslå uføretrygd for ME-sjuke, og kreve behandling de ikke kan dokumentere noen effekt av. Oppsummert kan vi si at NAV i dag ikke tar hensyn til pasienterfaringer slik de framkommer gjennom forskning eller brukerundersøkelser. De bryr seg ikke om Stortingets vedtak eller Sivilombudets påpekning, og de bryr seg slettes ikke om at de ME-sjuke blir sjukere.

Det er vanskelig å forstå at Nav vil fortsette denne ressurskrevende praksisen som framstår som et overgrep mot mange alvorlige sjuke personer.

En del pårørende til ME-sjuke tar Navs krav om ytterligere utprøving til retten, fordi de mener at den ME-sjuke ikke tåler mer, og fordi hen trenger noe å leve av. Det er forstemmende at Nav, som skal være velferdsstatens støtte til de svakeste, bruker rettsapparatet og store ressurser på å overkjøre dem, i stedet for det overordnede prinsippet om å «fremfor alt ikke skade» når vi vet det ikke hjelper, men ofte skader. Hva slags monster er det vi har skapt? Kan noen få vingeklippet det?

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Streik

Strikke­fare II

Bjørn-Harald Mydlands kommentar til streiken i gårsdagens avis har faktisk ein parallell i skjønnlitteraturen. I vår fyrste arbeidarroman, «Streik» frå 1891, skildrar Per Sivle streiken blant sagbruksarbeidarane i Drammen ti år før. I romanen har byen fått namnet Langeland: «Og en vakker dag var ordet på alles munde, uden at nogen kunde sige, hvem der først havde nævnt det, – dette ord, som Langestrand hidtil kun kjendte af aviser og rygter: Streik! – S t r e i k ! – Streik! Strikke – var det mange, som udtalte det.».

Utviklingspolitikk

«Du skal ikke begjære…»

Kirkens Nødhjelp har lansert «10 bud for norsk utviklingspolitikk». Øystein Skar mener at vårt sjette bud ikke har noe i utviklingspolitikk å gjøre. Budet lyder slik: «Norge skal ikke begjære å lete etter mer olje og gass.» Jeg er glad for å oppklare hvorfor dette budet hører hjemme blant de ti. «Å begjære» betyr noe annet enn «å behøve» – det ligger en dobbel bunn i at å begjære er en sterk følelse, men ikke nødvendigvis legitim. Å «ikke begjære å lete etter mer olje og gass» betyr ikke øyeblikkelig stopp i norsk oljeproduksjon. Det betyr å planlegge for en rettferdig omstilling i tråd med internasjonale forpliktelser som Norge har for å nå Parisavtalens temperaturmål. Dette er ikke et partipolitisk standpunkt. Det er klimavitenskap. Sammenhengen med utviklingspolitikk er direkte.

Bydelsreform

Rødt på ville veier

Når Rødt snakker om «demokrati» bør man spisse ørene. Partiets historie er ikke akkurat preget av kamp for ytringsfrihet og medbestemmelse, samtidig som den oppvoksende Rødt-generasjonen avholder hemmelige landsmøter. Likevel bruker Rødts gruppeleder Siavash Mobasheri demokrati-argumentet når han angriper en reform som vil gi mer makt til Oslos bydeler. Mobasheris argumenter faller på sin egen umulighet. For hvordan kan en reform som flytter en rekke oppgaver og myndighet nærmere brukerne gi mindre innflytelse lokalt? Hvordan blir det mindre lokaldemokrati av at bydelsutvalgene får bestemme over omsorgen for bydelens eldre, lokale parker og nærmiljøanleggene? Hvordan kan bydelene få mindre å si, når forslaget er å gi bydelsutvalgene mulighet til å anke en sak til byrådet hvis man føler seg overkjørt av for eksempel av bymiljøetaten? Ett av Mobasheris ankepunkter mot bydelsreformen er at antall BU-representanter foreslås redusert med en fjerdedel. Antallet er ikke hugget i stein, men det er jo ikke unaturlig at det totale antallet bydelspolitikere reduseres hvis halvparten av bydelsutvalgene forsvinner. Rødts gruppeleder burde ta inn over seg at lokaldemokrati ikke bare måles i antall politiske representanter.