Astrid Meyer-Knutsen har delt denne artikkelen med deg.

Astrid har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattKronisk utmattelsessyndrom

Hvem kan stoppe Nav?

For å få en ME-diagnose i Norge er det ikke nok å ha kronisk utmattelsessyndrom (ME/CFS), en må også ha fått diagnostisert anstrengelsesutløst systemforverring (post-exertional malaise (PEM)). De som har fått denne diagnosen blir ofte verre, til dels betydelig verre, av de pålagte opptreningsoppleggene som Nav stiller som krav for å innvilge uførepensjon.

På forespørsel i 2023 om Nav visste hvor mange som kom tilbake i jobb med disse «tvangstiltakene» var svaret at Nav ikke så det som sin oppgave å forske på det.

Men dette har ME-foreningen gode data på. I en undersøkelse fra mai 2023 (n= 820) svarer under én prosent at de har opplevd bedring, eller har kunnet redusere uførhetsgraden, på grunn av tiltakene de ble pålagt av Nav. Mens 84 prosent svarte at de var uenig eller sterkt uenig i at de hadde blitt bedre av behandlingstiltakene. Det hører også med til historien at Nav krever at pasienter må gjennomføre behandlingstilbud spesialisthelsetjenesten ikke har, eller vil gi, ME-sjuke, før de eventuelt kan få uføretrygd.

Sivilombudet har påpekt at Nav ikke kan kreve behandling der behandlende lege mener det er fare for forverring. Stortinget har også gjort vedtak om at NAV ikke skal kreve behandling som ikke er tilgjengelig.

«De bryr seg slettes ikke om at de ME-sjuke blir sjukere»

En advokat tok opp dette i forbindelse med en konkret sak. Der svarte Navs Klageinstans at «Et Stortingsvedtak er ikke en lovendring eller lignende som binder eller gir retningslinjer til Nav eller Trygderetten i sin rettsanvendelse» (Caffrey i MEs medlemsblad okt. 25). Så mye for dem som mente at et vedtak fra den lovgivende makt skulle ha betydning for lovanvendelsen.

Nav har det siste året skjerpet sin praksis når det gjelder å avslå uføretrygd for ME-sjuke, og kreve behandling de ikke kan dokumentere noen effekt av. Oppsummert kan vi si at NAV i dag ikke tar hensyn til pasienterfaringer slik de framkommer gjennom forskning eller brukerundersøkelser. De bryr seg ikke om Stortingets vedtak eller Sivilombudets påpekning, og de bryr seg slettes ikke om at de ME-sjuke blir sjukere.

Det er vanskelig å forstå at Nav vil fortsette denne ressurskrevende praksisen som framstår som et overgrep mot mange alvorlige sjuke personer.

En del pårørende til ME-sjuke tar Navs krav om ytterligere utprøving til retten, fordi de mener at den ME-sjuke ikke tåler mer, og fordi hen trenger noe å leve av. Det er forstemmende at Nav, som skal være velferdsstatens støtte til de svakeste, bruker rettsapparatet og store ressurser på å overkjøre dem, i stedet for det overordnede prinsippet om å «fremfor alt ikke skade» når vi vet det ikke hjelper, men ofte skader. Hva slags monster er det vi har skapt? Kan noen få vingeklippet det?

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Tidsskrifter

Dødsen­gelen Wold

Fredag 12. juni flakser Bendik Wold som en dødsengel over Vinduet, Vagant og Samtiden. Han skriver under overskriften «total kortslutning» om at Vagant overtar Vinduet: «Gratulerer, Gyldendal. Dere drepte nettopp to tidsskrifter». Han argumenterer ikke. Han raljerer. Hans postulat er det beste i to tidsskrifttradisjoner ikke kan forenes og føres videre.

Språk

«Hender i omsorgen»

Hva betyr ordene vi bruker, i skrift og tale, for hva eller hvordan vi tenker? Hva er ordene uttrykk for? Det tenker jeg stadig mer på. Jeg har for eksempel lenge undret meg over at behovet for flere ansatte i helse- og omsorgstjenestene svært ofte refereres til som et behov for flere «hender». Det er ikke noe galt i å bruke metaforer, men hva i all verden er bra med ordet «hender» i denne sammenhengen? Hva slags syn på mennesker er dette uttrykk for? Ikke uventet snakket både Frp-politiker Kristian Eilertsen og programleder Anne Katrine Førli om «å skaffe nok hender» i debatten om ny helsepersonellplan i Dagsnytt 18, fredag 12. juni. Jeg sender en takk til Lill Sverresdatter Larsen, dyktig leder i Sykepleierforbundet, som responderte med at det ikke er «hender» vi trenger, men «kompetanse og kvalifisert personell». Om det hjelper på den omfattende bruken av ordet vet jeg ikke, men det er lov å håpe at vi forstår at folks hender overhodet ikke er nok.

Kjønn

Test­os­teron og kultur

Leif Osvold hevder i en replikk den 12. juni at unge menns aggresjoner og volds­tendenser i hovedsak skyldes testosteron. Påstanden kommer som en respons på Arne Johan Vetlesens diskusjon om endrede selvbilder og voldstendenser hos unge menn («Homo Politicus», 8. juni). Osvold mener at jenter og kvinner verken forstår eller liker at kjønnsforskjeller har biologiske årsaker, «for da mister de trumfkortet med ‘kultur’». Men hos mennesker er sammenhengen mellom testosteron og aggresjon nettopp påvirket av kultur. Hormonets biologiske effekt handler nemlig om å påvirke motivasjonen for å oppnå høyere status – og ikke om aggresjon. Som Robert Sapolsky viser i sin leseverdige bok «Behave», fører økt testosteron til mer samarbeid og sosial sjenerøsitet dersom det er dette som gir status.