Astrid Meyer-knutsen har delt denne artikkelen med deg.

Astrid har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattKronisk utmattelsessyndrom

Hvem kan stoppe Nav?

For å få en ME-diagnose i Norge er det ikke nok å ha kronisk utmattelsessyndrom (ME/CFS), en må også ha fått diagnostisert anstrengelsesutløst systemforverring (post-exertional malaise (PEM)). De som har fått denne diagnosen blir ofte verre, til dels betydelig verre, av de pålagte opptreningsoppleggene som Nav stiller som krav for å innvilge uførepensjon.

På forespørsel i 2023 om Nav visste hvor mange som kom tilbake i jobb med disse «tvangstiltakene» var svaret at Nav ikke så det som sin oppgave å forske på det.

Men dette har ME-foreningen gode data på. I en undersøkelse fra mai 2023 (n= 820) svarer under én prosent at de har opplevd bedring, eller har kunnet redusere uførhetsgraden, på grunn av tiltakene de ble pålagt av Nav. Mens 84 prosent svarte at de var uenig eller sterkt uenig i at de hadde blitt bedre av behandlingstiltakene. Det hører også med til historien at Nav krever at pasienter må gjennomføre behandlingstilbud spesialisthelsetjenesten ikke har, eller vil gi, ME-sjuke, før de eventuelt kan få uføretrygd.

Sivilombudet har påpekt at Nav ikke kan kreve behandling der behandlende lege mener det er fare for forverring. Stortinget har også gjort vedtak om at NAV ikke skal kreve behandling som ikke er tilgjengelig.

«De bryr seg slettes ikke om at de ME-sjuke blir sjukere»

En advokat tok opp dette i forbindelse med en konkret sak. Der svarte Navs Klageinstans at «Et Stortingsvedtak er ikke en lovendring eller lignende som binder eller gir retningslinjer til Nav eller Trygderetten i sin rettsanvendelse» (Caffrey i MEs medlemsblad okt. 25). Så mye for dem som mente at et vedtak fra den lovgivende makt skulle ha betydning for lovanvendelsen.

Nav har det siste året skjerpet sin praksis når det gjelder å avslå uføretrygd for ME-sjuke, og kreve behandling de ikke kan dokumentere noen effekt av. Oppsummert kan vi si at NAV i dag ikke tar hensyn til pasienterfaringer slik de framkommer gjennom forskning eller brukerundersøkelser. De bryr seg ikke om Stortingets vedtak eller Sivilombudets påpekning, og de bryr seg slettes ikke om at de ME-sjuke blir sjukere.

Det er vanskelig å forstå at Nav vil fortsette denne ressurskrevende praksisen som framstår som et overgrep mot mange alvorlige sjuke personer.

En del pårørende til ME-sjuke tar Navs krav om ytterligere utprøving til retten, fordi de mener at den ME-sjuke ikke tåler mer, og fordi hen trenger noe å leve av. Det er forstemmende at Nav, som skal være velferdsstatens støtte til de svakeste, bruker rettsapparatet og store ressurser på å overkjøre dem, i stedet for det overordnede prinsippet om å «fremfor alt ikke skade» når vi vet det ikke hjelper, men ofte skader. Hva slags monster er det vi har skapt? Kan noen få vingeklippet det?

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Kunstig intelligens

Merk KI-over­set­telser

Nå diskuterer vi om KI bør nevnes som medoversetter av Heated Rivalry og hvordan det bør i tilfelle markeres. Og det er fantastisk! Men hva med alle de andre tekstene som oversettes? Tekniske dokumenter, kontrakter og pakningsvedlegg oversettes hele tiden og de er ikke synlig merket – ingen navn på oversetteren eller oversetterbyrået, ingen informasjon om hjelpemidlene som er brukt (for eksempel KI) eller om hvem som er ansvarlig for oversettelsen. De fleste tekster vurderes ikke som kreative tekster, men risikoen er høyere når slike tekster oversettes feil. Derfor bør det alltid være synlig merket når vi leser en oversettelse og det bør også stå hvem eller hva var involvert. Ville du stole du på et pakningsvedlegg som ble oversatt av et KI-system uten at en profesjonell oversetter har kvalitetssikret det? Sannsynligvis ikke. Men vet vi som bruker oversettelser hver dag hvordan de ble produsert? Nei. Hvis KI brukes som hjelpemiddel for oversettelse bør det blir synlig – på alle tekstene.

Likestilling

Like­stil­ling som null­sum­spill

Jørn Ljunggren har rett i at unge menn ikke nødvendigvis er mot likestilling. I det store har vi høy oppslutning om likestilling i Norge, men nyansering må ikke bli bagatellisering. Kunnskapsgrunnlaget peker på økende spenninger: et kjønnsgap blant unge i synet på om likestilling bør videreføres, større oppslutning blant unge menn i synet på at likestillingen har kommet langt nok, og en offentlighet der algoritmestyrte plattformer eksponerer kvinner og menn for ulike narrativer om kjønn, kropp, familie og arbeid. Når verdikonservative aktører i tillegg i økende grad setter premissene for likestillingsdebatten, holder det ikke kun å vise til bred støtte til likestillingsprosjektet. Det er ikke spesielt beroligende at 36 prosent av unge menn mener likestillingspolitikken bør videreføres, mot nær 75 prosent av unge kvinner. Det vanligste svaret blant unge menn er at likestillingen har kommet langt nok, og én av fem mener den har gått for langt. Det er ikke trivielt.

Kronprinsesse mette-marit

Åpent brev til Biblio­teks­for­eningens styre

Bibliotekene er det norske folks stolte kulturarv. Litteraturen skal finnes i barnehager, skoler, universiteter, samlingssteder og fengsler og være fri for alle til å bruke. Det som står i bøkene, det er forfatterens verk og ansvar. Gjennom historien har det vist seg at politisk, religiøs og moralsk dom ikke betyr så mye etter som årene går. Skjønnlitteraturen er fri. Du kan være likegyldig til den, du kan hate eller elske den som du vil. I Norge har vi vært så heldig å ha en kronprinsesse som elsker litteratur. Og hun viser det, ikke fordi hun er kronprinsesse, men for at hun er et menneske med slike interesser.