Folk flest motsetter seg bombing av eget land

USA og Israels folkerettsstridige krig mot Iran fortsetter med uforminsket styrke. Det israelske militæret innledet i går nye angrep på Irans hovedstad Teheran og to andre storbyer Shiraz og Tabriz. Målet for krigen har vært uklart fra begynnelsen av, men håpet i Washington og Tel Aviv var at intensiv bombing ville føre til et massivt folkelig opprør eller dyp splittelse i det religiøse og politiske lederskapet. Det har så langt ikke skjedd. Ideen om at bombing vil knekke moralen og få befolkningen til å vende seg mot sine egne ledere, er gammel, men like fullt diskreditert, skriver forfatter og historiker Ian Buruma i en artikkel gjengitt i Agenda Magasin. I stedet har bombing av eget land som regel den motsatte virkningen. Det gjør folk sinte, noe som kan mobilisere støtte selv til svært upopulære regimer. Da Hitler bombet London i 1941 for å demoralisere innbyggerne, førte det til sterkere samhold og kampvilje. Heller ikke de alliertes bombing av byer i Nazi-Tyskland, som Essen, Dresden, Hamburg, Dortmund, Düsseldorf, Leipzig og Nürnberg, førte til folkelige opprør mot Hitler-regimet. Og i Ukraina, der Russland så seint som i morgentimene i går angrep hovedstaden Kyiv, ser vi det samme. Den utrettelige bombingen har ikke ført til regimefall eller folkelig opprør. Ukraina står sterkere som nasjon enn noen gang. Et fremmed lands bombing har i stedet en tendens til å svekke den hjemlige opposisjonen. Når noen iranske regimekritikere i Teheran projiserer det israelske flagget på en boligblokk midt under det mest intense israelske og amerikanske bomberegnet, blir det oppfattet som femtekolonnevirksomhet, uavhengig av hvordan de selv ser på det.