Oppmerksomheten rundt Marius Borg Høiby har vært massiv. Retrievers tall viser at Høiby er omtalt i over 10.000 norske medieoppslag siden saken først ble kjent, og sakskomplekset fortsetter å dominere nyhetsbildet dag etter dag. Spørsmålet er hvor mye mediedekning som egentlig er for mye.
Når man forsøker å sette dekningen i perspektiv, dukker det opp en sammenligning som føles ubehagelig å gjøre. Men den er vanskelig å unngå. Under de første fem ukene av rettssaken mot Anders Behring Breivik i 2012 publiserte våre nasjonale aviser omkring 3000 artikler. I løpet av de første fem ukene av rettssaken mot Marius Borg Høiby har de samme avisene publisert rundt 1700 artikler.
Dette er to saker som åpenbart ikke kan sammenlignes i alvor eller historisk betydning. Breiviks terrorangrep 22. juli 2011 er den mest alvorlige forbrytelsen i moderne norsk historie.
Likevel er det et faktum at volumet i mediedekningen begynner å nærme seg nivåer vi ellers bare forbinder med helt ekstraordinære hendelser. Samtidig pågår en annen omfattende rettssak i Oslo tingrett. Den tidligere Norsk Industri-direktøren Stein Lier-Hansen har stått tiltalt for grov korrupsjon og grov økonomisk utroskap i en rettssak som startet 21. januar. Det er satt av åtte uker. Dette er en alvorlig straffesak med betydelige samfunnsmessige implikasjoner. Likevel er den omtalt i under 300 norske medieoppslag siden rettssaken startet.
Kontrasten er slående.
Der Lier-Hansen-saken bare sporadisk dukker opp i nyhetsbildet, produserer norske medier en strøm av artikler om Høiby-saken hver eneste dag. De nasjonale avisene publiserer til sammen rundt 55 artikler daglig om saken. Og da har vi ikke begynt å snakke om direktestudioer, live-feeds og sosiale kanaler. Det kommer vi tilbake til.
Samtidig er det grunn til å stille et mer grunnleggende spørsmål: hva er det egentlig vi måler når vi snakker om mediedekning? Tallene vi ofte viser til, handler først og fremst om tekstpublisering i redaksjonelle medier. Men journalistikken foregår ikke lenger bare i artikler. Den publiseres også i direktesendinger, podkaster, videoreportasjer, korte videoer i sosiale medier og pushvarsler på mobil. De fleste redaksjoner publiserer dessuten parallelt på flere plattformer. Dermed kan det samlede medietrykket være langt større enn hva en tradisjonell telling av artikler tilsier.
«De største presseetiske utfordringene ligger i summen av publiseringer»
For å illustrere medietrykket holder det å se nærmere på én dag. Fredag forrige uke publiseres 138 nett- og papirartikler om rettssaken. I tillegg får vi minutt for minutt-dekning fra medienes direktestudioer. Korte oppdateringer løftes frem på forsidene til de store nettavisene, med egne overskrifter og bilder som holder saken levende gjennom hele dagen.
Samme dag publiserer VG, NRK og Dagbladet egne podkastepisoder der journalister oppsummerer hva som skjer i retten og diskuterer utviklingen i saken. Videoformatet er også en sentral del av dekningen. VGTV, DBTV og Se og Hør TV har egne studiosendinger, intervjuer og oppdateringer gjennom dagen. Også de tradisjonelle nyhetsflatene følger saken tett. Dagsrevyen har et eget innslag om saken, og både NRK og TV 2s nyhetssendinger rapporterer fra retten gjennom store deler av dagen. På NRK radio omtales saken i Nyhetsmorgen og følges opp i nyhetssendinger senere samme dag.
Samtidig foregår en parallell dekning på sosiale flater. De store mediehusene har til sammen flere hundre tusen følgere på Instagram og Tiktok. Er du for eksempel en av de 450 000 som følger VG på Tiktok, kan du der se direktesending fra VGs Borg Høiby-studio gjennom hele dagen. I tillegg publiserer alle de store norske redaksjonene intervjuer med aktører utenfor tinghuset og oppsummeringer av dagens hendelser på flere sosiale kanaler parallelt.
Alt dette er én dag.
De største presseetiske utfordringene i denne saken ligger ikke i enkeltartikler. De ligger i summen av publiseringer. Når titalls redaksjoner publiserer artikler, kommentarer, podkaster og videoer om den samme saken, dag etter dag, oppstår det et samlet medietrykk som kan være vanskelig å overskue.
Tall og fakta er en forutsetning for fruktbare diskusjoner og gode løsninger. Likevel har vi sett få eksempler på tall og fakta når mediene diskuterer egen dekning. Et presist tallgrunnlag og en felles forståelse av realitetene ville vært et godt utgangspunkt for å diskutere hvor omfattende dekningen faktisk er.
Rettssaken mot Marius Borg Høiby reiser derfor et spørsmål som ikke bare handler om denne saken. Når dekningen av en norsk straffesak begynner å nærme seg nivåer vi ellers kun forbinder med historiske hendelser, og når publiseringen samtidig skjer på stadig flere plattformer, er det på tide å stille spørsmålet:
Er det nok nå?
