Ved veis ende

Country Joe McDonald (1942–2026)

Sier noen artist «Woodstock», 1969 og motkultur mer enn Country Joe McDonald, der han får festivalpublikummet til å kauke F-U-C-K før han går i gang med sin store antikrigslåt: «I-Feel-Like-I’m-Fixin’-to-Die Rag»? Svaret er vel nei. McDonald, som var frontmann i den psykedeliske folkrockgruppa Country Joe and the Fish, var tross alt oppkalt etter Josef Stalin (i 1942, vel å merke). Han var også del av de amerikanske Vietnam-protestene allerede i 1965, da «I-Feel-Like-I’m-Fixin’-to-Die Rag» ble utgitt første gang. Med det syrete bandet sitt rakk han å lage fem album fra 1967 til 1970, før han ble en soloartist som blant annet sang om «War War War». Merkelig nok er han like aktuell den dag i dag. McDonald hadde Parkinsons sykdom og døde hjemme i Berkeley i California 7. mars. Han ble 84. EB

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Essay

Hva gjør noe fengende?

En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.

Album

Gjennom porten

Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.

Kommentar

Wham i Kina

Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.