Teknologigiganter driver virksomhet i Europa med stor omsetning uten å betale nesten noe skatt eller avgifter. De superrike unndrar seg skatt. Den stille prisen for denne urettferdigheten er det kvinnene som betaler. Europa ønsker å forsvare sin sosiale modell, sitt helsevesen og likestilling. Men den er basert på et ødelagt skattesystem.
Likevel er det håp: FNs rammekonvensjon om internasjonalt skattesamarbeid og dens første protokoll om beskatning av grenseoverskridende tjenester, forhandles for tiden i New York. Den legges fram for avstemning i Generalforsamlingen i 2027, og vil bane vei for et mer rettferdig skattesamarbeid.
Beskatning av digitale giganter er et avgjørende spørsmål for kvinner. Forhandlingene i New York vil skissere en avgjørende skatteprotokoll. Målet er å standardisere og harmonisere de mange eksisterende skattene på digitale tjenester. Dette er en historisk mulighet.
Hovedkampen vil stå om inkluderingen av automatiserte digitale tjenester: nettannonsering, formidlingstjenester, søkemotorer, sosiale medier. Disse tjenestene genererer kolossale fortjenester, og må være det prioriterte målet.
Hvorfor er dette et feministisk spørsmål? Som fremhevet i rapporten fra Den uavhengige kommisjonen for reform av internasjonal selskapsbeskatning (ICRICT): «å forbedre effektiviteten i det internasjonale selskapsskattesystemet for beskatning av multinasjonale selskaper vil forbedre progressiviteten i det globale skattesystemet».
Progressivitet er kjønnslikestillingens allierte. Selskapsskattens innvirkning veier til syvende og sist tungt på utbytte og kapitalinntektsfordeling.
En ambisiøs protokoll er ingen teknisk detalj. Når skatteinntektene forsvinner, er det kvinnene som fyller gapet med ubetalt husarbeid og omsorgsarbeid. Som rapporter fra OCDE og World Inequality Report, øker gapet når ubetalt arbeid inkluderes, ettersom kvinner bare tjener 61 prosent av det menn tjener for en times arbeid.
I januar ble amerikanske multinasjonale selskaper ekskludert fra det globale minimumbeskatningskravet, noe som gjør FNs mulighetsvindu både presserende og avgjørende.
«Uten økonomiske ressurser er kvinners rettigheter ikke annet enn tomme ord»
Rettferdig beskatning av multinasjonale selskaper kan generere betydelige inntekter for myndighetene. Den globale «fordelingsformelen» er en måte å fordele skatt fra multinasjonaleselskaper på, slik at den betales der fortjenesten genereres. En undersøkelse fra «the International Federation of Public Service Workers» viser at riktig bruk av formelen, kombinert med en minimumssats for selskapsskatt på 25 prosent, kan gi opptil 702 milliarder dollar i ekstra inntekt per år.
Når dette første prosjektet er i gang, må rammekonvensjonen ta tak i den andre siden av urettferdigheten: beskatningen av de superrike. Også her er kjønnsblindheten påfallende. Det finnes stadig mer vitenskapelig dokumentasjon på dette. Av de 3000 milliardærene på Forbes-listen er bare rundt ti kvinner, og over halvparten av dem er kvinner som har arvet formuen sin.
Regressiv beskatning på toppen har skjulte kostnader. Det ble fremhevet i en fersk studie fra London School of Economics, og viser at når de rikeste betaler proporsjonalt mindre enn middelklassen, synker viljen til å betale skatt kraftig. De første ofrene for dette sammenbruddet er kvinner, som er mer avhengige av offentlige tjenester.
Minimumavgiften på to prosent på milliardærenes formue, foreslått av økonom og ICRICT kommissær Gabriel Zucman, er en moden idé. Selv Wall Street Journal advarer mot de superrikes skatteunndragelser, og mener de er et problem for økonomien. Time Magazine bekrefter dette: beskatt millionærer, de vil ikke flykte.
For å beskatte, må man vite. Derfor er opprettelsen av et globalt register over reelle eiere et flaggskipstiltak. Dette transparensverktøyet vil gjøre det mulig å identifisere de reelle eierne av eiendeler – selskaper, stiftelser og eiendom – som er skjult i ugjennomtrengelige jurisdiksjoner.
Landene kan begynne å innføre nasjonale tiltak, men FN-konvensjonen er det legitime forumet for å fastsette felles regler. Mandatet, som ble vedtatt av Generalforsamlingen i desember 2024, nevner eksplisitt målet om et «inkluderende, rettferdig og effektivt internasjonalt skattesystem». Eksperter, sivilsamfunnsorganisasjoner og Verdensbanken selv, understreker behovet for å integrere disse dimensjonene.
Sunn motstand mot angrep på multilateralisme og skatterettferdighet begynner å merkes overalt: i California er det folkeavstemning om å skattlegge milliardærers formue med fem prosent 11. mars. I Frankrike nyter forslaget om å beskatte de superrike to prosent av formuen som minimum inntektsskatt stor støtte i befolkningen. Opprettelsen av et internasjonalt panel om ulikhet i FN, styrker likestillingsagendaen.
Uten økonomiske ressurser er kvinners rettigheter ikke annet enn tomme ord. FNs skattekonvensjon er nøkkelen til å sikre at vi, kvinner over hele verden, slutter å betale prisen for et system som er utformet for å la multinasjonale selskaper unngå skatt og de superrike unngå å bli beskattet. Å støtte, fremme og kreve dette er den mest feministiske handlingen vi kan gjøre.
