DebattUngdomskriminalitet

Ikke la Oslo i stikken!

Jin Kathrine Fosli (Vara til Grünerløkka oppvekst-, ­miljø- og kulturkomite for Høyre)

Ungdomskriminaliteten har gått ned i Oslo i 2025, viser tall fra Politiet. Nedgangen skyldes den styrkede innsatsen: Én til én-oppfølging i regi av Oslo kommune med unge som har begått gjentatte lovbrudd, økt innsats i prioriterte områder og den nye ordningen med hurtigdomstol for unge under 18 år. Høyre har jobbet for å få på plass ordningen med hurtigdomstol siden 2021. Det er positivt at vi allerede ser en effekt. Vi må fortsette arbeidet med å få ned ungdomskriminaliteten i byen, men dette er ikke ren Oslo-politikk: Politikerne på nasjonalt nivå må prioritere Oslo! Når tallene er så gode nå er det lett å lene seg tilbake og tenke at jobben er gjort. Det er helt feil. Tiltakene som virker må fortsette. Vi må også passe oss for å føre en politikk hvor det blir lett for unge lovbrytere å tøffe seg. Ja, vi kan heller prøve ut straffemetoder som ikke er cred: Unge lovbrytere må på kurs i sying og strikking. Hvis husstellære blir et for ytterliggående tiltak, må vi i alle fall sette oss inn i hvordan de unge tenker.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Kjønn

Veileder på villspor

I mars skal Stortinget behandle Bufdirs veileder, «Råd om møter med kjønnsmangfold for offentlig ansatte». Det statlige direktoratet Bufdir, ved en «ekspertgruppe», står bak veilederen og det de kaller «de faglige rådene». Hvis Bufdirs veileder blir vedtatt i Stortinget, vil den direkte berøre omtrent én million ansatte i stat, fylke og kommune. I sine jobber er disse ukentlig i kontakt med veldig mange flere innbyggere. Indirekte berør dermed veilederen store deler av befolkningen. For en offentlig ansatt lærer kan det derfor være verdt å vurdere teksten nærmere. Fram med rødpennen. De «faglige rådene» skal hjelpe ansatte så de «på en god måte kan møte transpersoner og andre som bryter med normer og forventninger knyttet til kjønn».

Arnfinn Wennemo
Kjernekraft

Uønsket realisme?

Det er positivt at Korpås, Rosendahl og Nærland sier de vil ha både fornybar energi og kjernekraft (Klassekampen 2. mars). Jeg mener at striden handler mindre om «for eller mot vind», og mer om hvor lenge vi kan late som dagens kurs faktisk fungerer. Innlegget deres gir inntrykk av et europeisk fornybareventyr på skinner. I realiteten står vi i et ubehagelig mellomrom: Fornybar energi utgjør fortsatt under en tredel av EUs samlede energibruk, mens målet er over 40 prosent innen 2030, ifølge Eurostat og EEA. På kraftsiden ser det bedre ut, men globalt står fossil energi fortsatt for rundt 80 prosent av totalt energibruk og nær 60 prosent av strømproduksjonen, med kull alene rundt en tredel. Samtidig utgjør kjernekraft fortsatt en betydelig del av den utslippsfrie kraften. Poenget mitt er å erkjenne at vi ikke har «løst» energisystemet med fornybar energi.

Jørn Siljeholm
Iran

Under­tryk­kelse som våpen i en desperat krig

Krig er alltid siste utvei, en ekstrem løsning når diplomati har sviktet. Likevel må alle parter i en konflikt respektere grunnleggende menneskerettigheter, som nedfelt i Genèvekonvensjonene og FNs menneskerettighetserklæring. Det islamske regimet i Iran, som lenge har undertrykt sitt eget folk, viser nå hvordan et desperat styre kan bryte disse normene for å overleve. Samtidig som regimet dreper sine borgere hjemme, eksporterer det terror til naboland. Et regime som angriper sine egne, nøler ikke med å true andre. Rapporter viser at iranske myndigheter bruker politiske fanger som menneskelige skjold i militære baser, en taktikk for å avskrekke angrep fra USA og Israel. Dette er et grovt brudd på Genèvekonvensjonenes tilleggsprotokoll I, som forbyr bruk av sivile for å skjerme militære mål.

Amir Babakhani