Spaltist i Klassekampen og tidligere Vänsterparti-politiker Ali Esbati har de siste dagene fulgt krigen i Midtøsten med bekymring fra Oslo, der han for tida er i pappaperm.
– Dette er en historisk hendelse og det tydeligste åpne bruddet mot det som gjenstår av folkeretten på tiår, kanskje i hele etterkrigstida, sier Esbati om Israel og USAs angrep på landet han flyktet fra som barn.
Mens mange eksil-iranere ser forventningsfullt på mulighetene de håper åpner seg i kjølvannet av bombeangrepene, tror Esbati krigen svekker håpet om demokrati i Iran.
– Bevegelsene for frihet og åpenhet som har eksistert i Iran og som har blitt slått ned med brutalitet, blir nå satt på sidelinja. Mennesker går ikke ut og demonstrerer når man bomber i stykker gatene deres.
Skeptisk til Pahlavi
Esbati er svært skeptisk til en overgangsprosess styrt av Reza Pahlavi, sønnen av sjahen som ble avsatt under revolusjonen i 1979.
Det handler blant annet om at det går fram av Pahlavis plan for en overgang, hans «Emergency Phase Booklet», at hele prosessen skal kontrolleres av Pahlavi.
– Det er en veldig dårlig start. Han har ikke noen naturlig rolle som leder for det nasjonale opprøret. Det er ikke noen organisk framvoksende tiltro til ham på grunn av et politisk program. Prosjektet bærer i stedet preg av dels styring utenfra, men også av at mennesker i desperasjon projiserer et håp på et navn man kjenner igjen, sier Esbati.
Skepsisen handler også om det han kaller persisk sjåvinisme i bevegelsen rundt Pahlavi.
– I det tilhengerne sier og gjør nå, kommer det tydelig fram at dette er en høyreekstrem og antidemokratisk bevegelse, sier Esbati og peker på at kretsen rundt Pahlavi er tydelig anti-venstre.
Det brukes harde ord mot etniske minoriteter, særlig kurdere, som vil diskutere selvbestemmelse, mener han.
– Det er stor forskjell på å si at man utgår fra at Iran skal beholde sin territorielle integritet, og det jeg opplever som aggressive uttalelser om at man kommer til å slå ned på alle forsøk på å løfte disse spørsmålene.
– Ikke samlende
Esbati sier han også ser denne aggressiviteten blant Pahlavis tilhengere overfor iranere med andre politiske oppfatninger.
– Jeg opplever at det finnes en veldig aggressivitet med en gang noen sier noe annet i offentligheten. Jeg har selv erfart det og også sett filmer fra og hørt redegjørelser fra demonstranter, der man verbalt, og noen ganger også fysisk, går til angrep på personer med paroler som gir uttrykk for at man verken vil ha religiøse ledere eller konger i et framtidig Iran.
«Mennesker går ikke ut og demonstrerer når man bomber i stykker gatene deres.»
— Ali Esbati
Esbati understreker at han er fullt klar over at det finnes folk i Iran som støtter Pahlavi, og at de har blitt flere og mer høylytte enn for noen år siden.
– Men jeg aksepterer ikke som beskrivelse av virkeligheten at det er den eneste eller mest samlende veien å gå for alle som vil ha et annet styre i Iran.
– Hva er den mest samlende veien å gå, da?
– Det er vanskelig å gi råd utenfra, men prosessen kan ikke fjernstyres på den måten som skjer nå. Det er viktig at krigen slutter. Det gir bedre muligheter for å organisere seg politisk. Og skal man ta steg mot en bedre relasjon mellom ulike folkegrupper i Iran, må man kunne diskutere vanskelige spørsmål åpent og demokratisk.
Esbati mener den virkelig store risikoen er at Pahlavi ikke har den støtta som trengs blant folk i Iran til å overta makta.
– Det kan føre til en kombinasjon av behov for å bruke vold, og at man mister kontrollen. Det blir ikke spesielt bra, sier han.
Ulikt Irak, Syria og Libya
Men et slikt scenario vil først bli aktuelt dersom regimet kollapser, noe Esbati ikke tror kommer til å skje med det første.
– Regimet har tapt mye legitimitet og støtte over år og har vært hardt presset. Men nå er det en annen situasjon, der staten forsvarer landet mot ytre angrep. Det finnes mange mennesker i Iran som helt sikkert ikke liker regimet, men som heller ikke ser med glede på verken en mulig okkupasjon eller det å være underlagt andre makters kontroll.
Han ser tydelige likheter med krigene i Irak, Afghanistan og Libya i hvordan angrepet på Iran motiveres, men mener det er store forskjeller i hvordan regimene som angripes fungerer.
– Iran har vært og er en autoritær stat, et diktatur, men ikke en type diktatur der alt styres av en karismatisk leder og familien hans. I Iran er det et ideologisk sammensveiset sjikt som styrer landet, og det har vist seg at å drepe både sivile og militære ledere har begrenset effekt på regimet. Det er klart det svekker regimet at Khamenei blir drept, men systemet går ikke i oppløsning av den grunn, sier Esbati.
Skuffet over Europa
Den tidligere Vänsterparti-politikeren sier han er skuffet over europeiske lederes respons på USA og Israels angrep.
– Det er ganske bedrøvelig fra de fleste europeiske ledere, som nå er man med på å begrave folkeretten som et grunnleggende utgangspunkt for internasjonale relasjoner. Det skaper en farligere verden, helt klart, sier Esbati.
Han synes den norske responsen, der utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) har vært tydelig på at angrepene ikke er i tråd med folkeretten, har vært bedre enn fra en del andre europeiske land.
– Samtidig er det en veldig annerledes tone enn det har vært i Russlands angrep på Ukraina, som selvsagt også er helt uakseptabelt. Så forstår jeg at nærheten skaper større engasjement, men den prinsipielle måten å uttale seg på burde være den samme.
