Storbritannia er et rikt land der det bor millioner av fattige.
Joseph Rowntree Foundation (JRF) publiserte nylig en rapport som viser at et rekordhøyt antall mennesker i Storbritannia nå lever i «svært dyp» fattigdom. Inntektene i denne kategorien ligger 40 prosent under fattigdomsgrensa, etter bokostnader. En familie med to små barn klassifiseres dermed som å leve i dyp fattigdom hvis husholdningens inntekter ligger på rundt 16.400 pund.
Tallet på personer i Storbritannia som lever i svært dyp fattigdom, er 6,8 millioner – og nesten halvparten disse lever under fattigdomsgrensa. Mange er avhengige av utdelinger fra matsentraler, da de ikke har råd til mat og andre nødvendigheter etter at de har betalt husleie og andre faste utgifter. Andre bruker kredittkort for å skaffe seg det de trenger, samtidig som de leter desperat etter bedre betalt arbeid.
Noen, særlig de nesten to millionene som har sittet fast i svært dyp fattigdom i flere år, må rett og slett klare seg uten det de trenger. Mange må hoppe over måltider hvis de ikke får dekket behovene sine gjennom matsentraler. Andre har ikke råd til oppvarming.
Av disse sju millionene er nesten fire millioner klassifisert som nødstilte. De har ikke råd til selv det aller mest grunnleggende de trenger for å overleve. Mange risikerer å bli hjemløse, en del av dem er allerede det. I fjor bodde et rekordhøyt antall barn i Storbritannia i midlertidige boliger og ble flyttet fra det ene hotellrommet til det andre, da det ikke fantes sosialboliger til dem.
Dette er en nasjonal krise – og politikerne våre kunne ikke brydd seg mindre. De påpeker hyppig at fattigdomsraten har holdt seg uendret i årevis, på rundt 21 prosent av befolkningen. Gitt at denne raten beregnes som en prosentandel av medianinntekten, er ikke det overraskende. Denne måten å måle fattigdom på, gir et skinn av kontinuitet, når virkeligheten er at situasjonen har blitt kraftig forverret.
Så hvorfor øker fattigdommen? Den mest umiddelbare årsaken har vært levekostnadskrisa, der effekten ikke har blitt jevnt fordelt i befolkningen. Inflasjon er politisk – de mektige er skjermet fra virkningene, mens de med minst makt, må bære byrden av økte priser.
Historisk sett har fagforeningene organisert arbeiderne så de kan forsvare seg mot effekten av økte priser. Fagforeningene kjempet for at arbeiderne skulle slippe å betale i form for lavere reallønninger.
Men fagforeningenes makt har krympet gjennom flere tiår med en fagforeningsfiendtlig politikk. Med forbehold for enkelte store seiere for arbeiderbevegelsen i seinere år, er det arbeiderne som har vært nødt til å betale for inflasjonen – ikke sjefene.
Imens har noen storkonserner faktisk tjent på krisa. Som den tyske anerkjente økonomen Isabella Weber så overbevisende sa i 2021, kunne store selskaper med mye markedsmakt bruke inflasjonsklimaet som en unnskyldning for å øke prisene mer enn nødvendig. Dette fenomenet, «griskflasjon», forklarer de høyere prisøkningene vi har sett på tvers av mer monopolistiske sektorer av økonomien – fra energi til transport til finanstjenester.
Men Storbritannias fattigdomskrise kan spores tilbake til før både levekostnadskrisa og pandemien. Det brutale innstrammingsregime, som begynte i 2010 under David Camerons konservative regjering, la grunnlaget for den nåværende fattigdomskrisa ved å ødelegge landets sosiale sikkerhetsnett.
«Politikerne kunne ikke brydd seg mindre»
Cameron og hans finansminister George Osborne hevdet at landet hadde «gått tomt for penger» etter finanskrisa, og at de ikke hadde noe annet valg enn å kutte i offentlige utgifter. Dette var selvfølgelig blank løgn. Men det var en mektig fortelling – og den var nødvendig for en politisk elite rystet av en finanskrise som hadde styrket stemmene til dem som ønsket å velte Storbritannias irrasjonelle og korrupte økonomiske modell.
Slik som firmaene som bruker inflasjon som unnskyldning for å ta ågerpris fra forbrukerne, har politikerne brukt finanskrisa som unnskyldning for å flytte maktbalansen i samfunnet bort fra arbeiderne og mot kapitalen. Når offentlige tjenester smuldrer, samtidig som trygdeordninger kuttes, øker frykten for arbeidsledighet.
Videre angrep på arbeiderbevegelsen vil gjøre det vanskeligere for arbeiderne å organisere seg. Det fryktklimaet som ble skapt i årene med innstramminger, gjorde det mye mer sannsynlig at arbeiderne ville ta det rolig, holde munn og godta det de ble servert.
Grundig dokumentasjon viser at tiåret etter finanskrisa var den lengste perioden med lønnsstagnasjon siden napoleonskrigene. Under innstrammingsperioden var det en skarp økning i antallet barn som levde i fattigdom, da husholdninger med arbeidsdyktige personer måtte ta støyten av fattigdomskrisa, på grunn av både lønnsstagnasjon og oppsmuldring av offentlige tjenester.
Den ekstraordinære pengepolitikken som ble ført i samme periode, bidro til strategien. Kapitaliststater over hele verden kuttet renta til nesten null, skapte nye penger i enorme summer og pumpet dem inn i sine finanssystemer for å gjøre opp for de fallende aktivaprisene.
De ekstremt rike hadde størst fordeler av de lave rentene og kvantitative lettelsene. De fikk svært rimelige investeringslån, og aktivaene de investerte i, økte voldsomt i verdi. Men også mange husholdninger hadde fordeler av lavere boliglånsinnbetalinger.
Lave renter fungerte også som en katalysator for en kredittboom, da folk kunne skaffe seg alt mulig – fra biler til mobiltelefoner til matvarer – ved hjelp av billig kreditt.
Levekostnadskrisa gjorde en slutt på tida med billig kreditt og lave renter og eksponerte alle svakhetene i en økonomi bygd på utnyttelse og ekstraksjon. Renta steg i været, og all den billige gjelda ble plutselig mye dyrere. Boligutgifter og andre faste utgifter økte, i tillegg til matvare- og drivstoffprisene, som forsterket av «griskflasjonen».
Toppledere og politikere har brukt de siste tiårene på å fortelle oss at fattigdom ikke er et problem. De har sagt at de kan fikse det med økonomisk vekst, reformer i arbeidsmarkedet eller lette penger.
Men ingen av løsningene har klart å skjule en svært åpenbar sannhet: Fattigdommen til dem som befinner seg på bunnen av samfunnet, er en direkte konsekvens av velstanden til dem som befinner seg på toppen. Vi kommer ikke til å løse fattigdomsproblemet før vi gjør noe med de rikes makt.
Oversatt av Inger Sverreson Holmes
